Flux 16: Ut med politikken. læringen. kunsten. Pengene.

Disse fire arbeider med å snu opp ned på vår tenkemåte (etter at Zoking og Malone hadde tjent hva vi forstår må være en gigantformue på et industrikonglomerat i Canada). Nylig etablerte de Letters of Global Transformation. Rethinking Life and Community – myntet på folk som er motivert til nytenkning. De snakker om Pro-Society eller Transparent Society (en videreføring av Open Society). Og de snakker om Det gode, Det skjønne og Det sanne som virksomme og sentrale forestillinger i et samfunn med en radikal åpenhet.

De snakker om å arbeide pro-gressivt i stedet for re-gressivt, det vil si mot hva de ser som ønskelig og mulig i fremtiden, fremfor å analysere og forutsi på bakgrunn av fortiden. Samtidig som de følger et program for praktisk arbeid (i liten målestokk - seed projects), har de et omfattende arbeid gående med utredning av konsekvenser i større målestokk. Naivt? Håpløst utopisk? I det første nummeret av Letters setter de fire søkelyset på seg selv og noen av de tankene de arbeider med:

Derek Oldenzimmer: Okay, la oss begynne med å introdusere oss selv. Etter å ha arbeidet som politisk journalist og med politisk filosofi i en årrekke begynte tekstene fra aviser og medier å slå tilbake mot meg som fra en speilsal. Jeg oppdaget at jeg gikk rundt og rundt i den samme labyrinten, ute av stand til å se tingene fra nye synsvinkler. For å forsøke å finne ut av dette gikk jeg over til free-lance arbeid. Helt kort formulerer jeg nå mitt prosjekt som: Politikken ut av korridorene!
Philip Shearing: Jeg arbeidet først som lærer, senere i den lokale skoleadministrasjonen. Jeg fullførte mitt doktorgradsarbeid (The Double Bind of Child Pedagogics) om hvordan barn fanges i bestemte tenkemåter ut fra en slags kollektiv behagelighet. Like etter møtte jeg Derek, og vi hadde lange samtaler om sammenhengen mellom læring og politikk. Mitt prosjekt formuler jeg som: Læringen ut av skolene!
Peter Zoking: Okay. Tony og jeg hadde som dere vet bygget et lite imperium. Det meste av det vi tok i ble det mer penger av. På et visst tidspunkt spurte jeg meg selv om det var mulig å gjøre noe med pengebingen vår, noe som det ikke bare ble mer penger av. Veldedighet var ikke noe for meg. Jeg trengte en skikkelig utfordring! Hva med å bruke pengene til å gi begrepet penger et nytt innhold!? Det ble en slags kollbøtte, men jeg landet altså på formuleringen: Pengene ut av verden!
Anthony Malone: Da Peter kom til meg med dette, trodde jeg han var blitt sprø. Selv hadde jeg skaffet meg en ganske betydelig kunstsamling, faktisk så mye at jeg drømte om å etterlate meg et museum. I løpet av et par seige år klarte Peter å snu opp ned på mine forestillinger. Guggenheim, Getty, Rockefeller – var det det jeg ville, ende opp som aspirant i den troppen? Hva var egentlig vitsen med kunstinteressen min? Enden på dette – jeg må innrømme at det tok sin tid – ble det som jeg nå formulerer til: Kunsten ut av fengslene! Da Derek dukket opp på en internasjonal bank-kongress, hadde Peter og jeg begynt å legge planer.

Gjennomstrømning

Oldenzimmer: Okay, vi snakker om fire sentrale ting – penger, kunst, politikk, læring – og det kan se ut som alt skal vekk, ferdig med det. Kanskje vi kan si noe om det konstruktive i det vi driver med?
Malone: For meg er det enkelt. Kunsten ut av galleriene, javel. Men da som et skritt på veien til å avskaffe tilskueren, den passive kikkeren som bare er halvveis tilstede. Et skritt på veien til å oppheve skillet mellom liv og kunst. Og bare for at vi kan begynne å rette våre kreative talenter mot hverdagen og hverdagens omgivelser. Jeg vil integrere kunsten i livet, gjenreise dagliglivet og arbeidsdagen fra en slags lavstatus til selve kjernen i livsinnholdet for hver enkelt.
Zoking: Dagliglivets innhold er blitt å skaffe penger, mens ferie og høytid går med til å bruke penger. Langt på vei er det penger som styrer selve livsinnholdet. Problemet er at prissettingen og styringen er fullstendig i utakt med verdier vi virkelig kan stå for og leve med i det lange løp. Derfor må vi gjennom et nødvendig og radikalt verdiskifte, og vi må lære å styre pengene deretter. Mitt prosjekt er å få pengene til å søke Det gode, Det skjønne og Det sanne, med gjennomstrømning som ledetråd. Da kan penger fungere som såkorn, en slags fortropper for varige verdier. Vi har ikke noe valg, hvis vi vil unngå globale kriser. I det lange løp er dette også veien til at pengene kan overflødiggjøre seg selv.
Shearing: Jeg ser Det gode, Det skjønne og Det sanne som veiledende begreper i en åpen prosess. Veiledende også for læringen, som blir meningsfylt først når den skjer i en sammenheng som kan løfte og inspirere frem det beste i oss. Mennesket er et lærende vesen. Vi liker å lære. Men det må skje midt ute i livet. Det er nedbrytende for både lærer og elev å tilbringe år ut og år inn på stoler og bord mellom fire vegger.
Oldenzimmer: Hvert av disse fire områdene vi har tatt for oss synes å være stengt inne i for små rom. Premissene er for trange, de klipper vingene av oss før vi har begynt å fly. Jeg har møtt et utall politikere, mange av dem fremragende på sin måte, men jeg overdriver hvis jeg sier at mer enn én av hundre har noe som ligner på visjoner, reflekterte forestillinger om hva et menneske kan være, hva et samfunn kan være. Politikk er en glimrende beskjeftigelse, så lenge den ikke er begrenset til bestemte grupper som raskt etablerer maktspill. Jeg vil ha politikken ut i praksis, som din og min refleksjon i hverdagen om hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan vi egentlig vil at tingene skal være. Da kan hver enkelt komme i et reelt og bevisst forhold til premissene for det samfunnet han eller hun deltar i. Politikk blir da først og fremst å lære å styre seg selv, dernest å lære å styre sammen med andre.

Tenke selv

Shearing: Det kan vi ikke gjøre innenfor fire vegger. Klasserommet og auditoriet fremmer skillelinjer og bokstenkning, de kan ikke utgjøre mer enn et supplement i læringen. Det sentrale er selvsagt ikke å gjengi kunnskap eller andres forutsetninger – det sentrale er å lære å tenke selv, ut fra egne premisser. Først da kan vi sammenstille med andres premisser og reflektere over det som må være felles.
Zoking: Derek snakker om politikk som en glimrende beskjeftigelse. På samme måte er penger en genial oppfinnelse så lenge de ikke hoper seg opp. Penger skal risle gjennom oss på samme måte som vannet. Vi kan snakke om en privatisering av penger, som forsterkes når penger får egenverdi i form av renter og utbytte. Strømmen av penger legger seg etter effektivitet og resultater, hvor resultater er ensbetydende med verdier som påny er målbare i penger – det er det helst slumpetreff om pengene på sin vei skulle sneie borti Det gode og Det skjønne. Dette kalles velstand (National Wealth) – et marked som ubønnhørlig styrer penger i retning av mer penger. I virkeligheten er det en sykdom, en kollektiv bulimi hvor vi alle blir tapere. Tenk om vi skulle konkurrere om å demme opp vannet! Tenk deg at verden tørster etter vann og at de som har klart å samle seg noen tønner eller legge beslag på en bekk sender det hele til et låst reservoir hvor en som låner ti bøtter vann må bære elleve bøtter tilbake. Bunnvannet i demninger slammes ned. På samme måte må penger ut av bakevjene før de rekker å gjøre seg kunstig fete.
Malone: Det er ikke bedre å sperre kunsten inne. Det begynte med at sakral kunst ble gjemt bort og det fortsatte med at vi skilte ut kunst fra livs- og brukskunst. I dag må oppgaven være å integrere. Min egen drøm om et museum ser jeg etter hvert som noe spøkelsesaktig, et mausoleum. En bygning full av vilkårlighet, innestengte fragmenter av en virkelighet. Som om vi kan henge livet på utstilling og ta noen skritt tilbake og myse på det! Jeg ser det som en slags avlat for alt vi etterlater i våre daglige og naturlige omgivelser av sammenraskede klosser og gjenstander uten mening eller omtanke. Jo verre vi steller det istand ute jo mer forsøker vi å skjule bak fasadene på alle slags lukkede anstalter: sykehus, fengsler, skoler, militærkaserner – og muséer og gallerier. Men nissen er med på lasset. Ute og inne er speil for hverandre. Det er bare et langt selvbedrag å forsøke å holde dem adskilt.
Shearing: I skolene lærer vi at det er slik det er. Det kalles samfunnsbeskrivelse, men er like mye en spikring av fordommer, at det er slik det må være. Det har vært sagt før: vi lærer å svare, vi lærer ikke å spørre. Svarene dynger oss ned i en virkelighetsforståelse hvor vi dekker til og tar ting for gitt. Selv med en glimrende og utforskende lærer, vil timen være slutt før klassen er ordentlig i gang. Vi kommer ut av skolene fulle av fragmenter. Derfor må vi lære å spørre utover den rammen vi befinner oss i. Vi må lære å spørre dypt, lære å spørre oppriktig, lære å spørre pågående.

Naturlig og harmonisk

Zoking: Ellers får vi biter av kunnskap, kunst, kultur som flagrer uten sammenheng, som først og fremst samler seg rundt prestisjen. Prestisjen båndlegger både kunsten og læringen. Og i vår sivilisasjon har prestisjen hektet seg opp til konsentrasjoner av penger. Du har ingen fri kunst før du har en en fri og naturlig strøm av penger.
Oldenzimmer: Hva mener du med ”en fri og naturlig strøm av penger”?
Zoking: En strøm som ikke sikter på akkumulering – verken av gjenstander, jord, mer penger eller andre verdier som lett kan omsettes i penger. En strøm hvor penger ikke har egenverdi og ikke snurrer rundt seg selv i meningsløse opphopninger. En organisk selvfornyende strøm som kan være langsom og lokal, og som raskt kan kanaliseres til trengende områder. En strøm mot verdier som individuelt og kollektivt gir en dypere tilfredsstillelse hvor drivkraften ikke er å samle og eie, men å skape og forvalte. Det vil si et marked som er genuint fritt, som altså ikke kapitalstyrt. Jeg tror vi er på vei inn i denne prosessen. Med mye turbulens. Men vi har bare så vidt begynt å se etter de underliggende forutsetninger som kan gjøre bevegelsen naturlig og harmonisk.
Oldenzimmer: Det har vært sagt at alt må bli verre før det kan bli bedre. At vi må kjenne det virkelig uholdbart før vi tar et oppgjør med hva som driver oss. Det er ikke først og fremst objektive forhold som truer oss – jorden gir oss overflod av det meste vi trenger. Det er mer at vi har gjort oss selv til offer for en slags sikring og klamring som fører til opphopning av ting, penger, makt, kunstverk osv. Bak klamringen synes jeg å ane en angst og en utrygghet vi helst ikke vil se i øynene. Det som likevel nå skjer er at det blir stadig vanskeligere å monopolisere informasjon. Det sprekker og lekker over alt. Og det sier noe om at vi er på vei mot Transparent Society, et radikalt åpent samfunn. Den samme teknologien som både skjerper og fordummer, gjør det stadig vanskeligere å holde på hemmelighetene våre. Vi erfarer at det blir mindre og mindre å frykte fra Storebror og gamle autoriteter. Etter hvert som vi også skjønner at vi går rundt med en ganske irrasjonell frykt for hverandre, kan vi faktisk begynne å overgi oss til et åpent samfunn. Der møter vi det viktige lille ordet: tillit.
Shearing: Der tror jeg du har en nøkkel: det er tillit som tar makten fra frykten. Og tillit begynner med tillit til oss selv. Men hovedbudskapet i oppdragelse og utdannelse har vært at hver enkelt må lære å komme seg frem i samfunnet. Og normer for å komme seg frem har vært normer for grabbing – karakterer, prestisje, penger, makt, status. På den måten har oppmerksomheten vært rettet bort fra oss selv. I stedet er det blitt en hovedsak å finne en nisje hvor man – eller den gruppen man tilhører - kan hevde seg. For å hevde deg lærer du å sammenligne, du måler deg mot andre istedenfor mot deg selv. Resultatet er at du hele tiden føler at du må hale deg et hakk opp i forhold til andre, eventuelt dytte andre et hakk ned i forhold til deg selv. Dypere stikker ikke læringen idag. Og det er et hav av forskjell på denne form for selv-hevdelse og det vi kaller selvtillit eller selvrespekt. Med selvrespekt får du en sjanse til å arbeide ut fra en ro i deg selv. Uten selvrespekt kommer du raskt i et kampforhold til omverden. Eller du føler deg tryggest i gjengen eller i gruppen, hvor standarden alltid legges etter det minste felles multiplum.

The art of giving

Oldenzimmer: Hvordan vil du gjøre tillit og selvrespekt til en kjerne i utdannelsen?
Shearing: Ved å sette individet først. Alltid. Og da tenker jeg på den kjernen i individet som ikke alltid er lett å lokalisere og som i hvert fall ikke lar seg bestemme ved standardiserte tester. Pensum etter individet, ikke omvendt som i dag. Omgivelsene etter individet, ikke omvendt som i dag. Dermed forsvinner tekst- og skolebøker som annet enn supplement. Dermed forsvinner skolebygningene som annet enn supplement. Dermed forsvinner samfunnet som et begrep overordnet ditt og mitt sjelsliv. Den mest grunnleggende av alle rettigheter må være retten til din egen virkelighet - innenfor et virkelighetsmønster som er uendelig mangfoldig. Kunnskap må vi se som spredte mønstre i et endeløst dynamisk felt, alltid med en større sammenheng rundt hjørnet. Store deler av læringen må derfor bli praksis med prøving og feiling, samtidig som hver enkelts spesielle erfaring koples til generell refleksjon. Hvert individ går kanskje ut i verden med en hovedlærer og en rekke supplerende lærere – som matcher det barnet, det mennesket, det talentet. Det betyr et genuint lærende samfunn, hvor vi alle har noe å lære og hvor alle er lærere. Vi har et enormt reservoir av kloke og erfarne mennesker på alle områder i livet som bare går der, men som har verdener å lære bort. Finnes det noe morsommere enn å lære noe nytt? Finnes det noe morsommere enn å dele med andre det du er fylt av?
Zoking: Individets situasjon er fortsatt basert på mistillit, med rapportering og kontrollsystemer. Men du snakker om et Pro-Society, hvor vi faktisk er tilstede og dveler ved det vi holder på med, i stedet for være på flukt mot noe annet eller løpe i tredemøller. Et samfunn hvor vi fornyer livet ved at vi tillater tingene å strømme gjennom oss. Vi slipper å løpe etter noe annet. Du blir ikke lykkeligere av din første million, enn av din første dollar. Skalaen for lykke er relativ. Likevel har vi mer enn nok av rike folk som sperrer seg inne bak formuen sin og sitter der med et fattig lite spektrum av fornøyelser. Heldigvis har vi i Nord-Amerika også en rik tradisjon for gavmildhet, for å dele av vår overflod. Kanaliser pengene dit hvor du ser skjønnhet og god vilje! Sørg for at det strømmer videre! Det er alltid noen som er parat til å løfte seg litt mer som mennesker. Jeg har laget en liten historie, The Art of Giving Away Your Money, hvor poenget nettopp er tilfredsstillelsen ved å kvitte seg med en opphopning og den like store gleden ved å bidra til fornyelse.

Et enormt potensiale

Oldenzimmer: Det er dine omgivelser du bidrar til og din verden du fornyer. Vi må innse at det ikke er noe motsetningsforhold mellom verden og oss selv, mellom offentlig og privat - selv om stat, institusjoner og organisasjoner gjør alt de kan for å markere og opprettholde skillelinjer. Individet er bærer av andre dimensjoner. I fremtidens samfunn må det være praktisk og politisk rom for individets trang til å søke ut over seg selv, prøve ut grenser og nye synsvinkler, teste seg selv i nye situasjoner, utvide sin virkelighetsforståelse. Men denne prosessen må få utløp i hverdagen. Ellers får vi de destruktive utslagene hvor vi sprenger oss ut eller, kanskje verre, murer oss inne i oss selv.
Malone: Det er to sider av samme sak, enten vi stenger verdier inne bak fysiske murer eller vi stenger tanker og idéer inne i dogmer og ideologier. I begge tilfelle kommer reaksjonen: følelser demmes opp. Og såpass har jeg skjønt, at kunst blir det først når følelser strømmer og finner form. Bare tenk på hva vi kan bygge inn av skjønnhet i våre uterom, hvordan vi kan fylle rommene med musikk og sang! Der kan det virkelig gå hull på private demninger. Så får vi lære etter hvert hvordan vi skal unngå å bygge demninger.
Oldenzimmer: Hva med kunstneren selv?
Malone: Jeg forundrer meg over dem. Etter min omgang med kunstnere ser jeg hvordan de nesten desperat prøver å rive ned demninger, samtidig som de fortsetter å bygge nye private demninger mot verden. De er fulle av indre kamp! Kanskje det gir en slags sint energi. På en måte er vi alle inne i dette. Splittet mellom en indre og en ytre verden hengir vi oss til en slags dobbelthet og selger oss til prestisjen mens vi flørter med pessimisme og meningsløshet. Likevel tror jeg at særlig kunstneren gjennom denne splittelsen øker lengselen etter mening og sammenheng. Men jeg spør jeg meg selv hvor langt ned vi må før vi kan begynne å krabbe opp igjen.
Oldenzimmer: Vel, vi strever for å komme til bevissthet om oss selv. Det er et langsiktig globalt strev hvor vi også trenger motsetningene, det stygge for å bli klar over det vakre, det triste for å forstå det gledelige, det dumme for å se det kloke. Selv tenker jeg politikk, som gjennom retorikken koker ned til den praksis hver enkelt av oss følger – det vil si hvordan jeg tilrettelegger og utformer mitt liv fra dag til dag. Jeg har en sterk følelse av at vi gjør det vanskeligere for oss selv enn vi behøver, at vi lukker øynene for alle våre muligheter. Jeg tror vi har et enormt potensiale til å skape en harmonisk verden, med den nødvendige kollektive stabilitet sammen med full utfoldelse av den enkeltes skaperevne. Og jeg tror vi har mye større individuell frihet enn vi ofte innbiller oss. Men som sagt, vi trenger å komme til bevissthet, en bevissthet om meg selv både som individ og som et dypere kollektivt vesen. Og det er en bevissthet som ikke kommer fra politiske doktriner og korridorbestemmelser.

En ny standard

Zoking: Forestillingen om penger er i hvert fall ekstremt ubetenkt – så lenge vi jobber ut fra at det gjelder å ha mest mulig av dem. Da er vi inne i en spiral hvor penger i seg selv er drivkraft og hvor forhold som ikke kan knyttes opp mot penger blir sekundære verdier. Det truer vår verdighet. For uansett hvilke beslutningskjeder vi er viklet inn i, vil penger dukke opp og styre eller blokkere på de utroligste steder. Våre energier styres mot pengerelaterte ansamlinger. Praktiske problemer knyttes til penger mer enn til praktiske løsninger. Glede reduseres til passiv underholdning gjennomstyrt av penger. Omsorgsliv styres av tid og penger. Åndsliv som ikke kan tilpasses pengekravet faller utenfor verdiskalaen. Nestekjærlighet når bare frem på tvers av blokaden.
Malone: Hva vil du gjøre med en business-kultur som drives av lønnsomhet (profit)?
Zoking: Profitt er et vakkert ord. Det betyr opprinnelig noe velgjørende, noe som gir oss mer og bringer oss fremover, eller utover oss selv - som Derek ville si. Problemet er at vi hittil har definert profitt for snevert, som utelukkende det å fremskaffe mer penger. Det er klart at vi kan finne frem til en utvidet standard for profitt, hvor penger ikke er enerådende men inngår som ett av flere parametre. I utgangspunktet kan det formuleres helt enkelt: Profitabelt (eller velgjørende) for meg er det som også er profitabelt for omgivelsene, til syvende og sist for Moder Jord med alt sitt liv. Tilsvarende kan vi si at det som er skadelig for omgivelsene, til syvende og sist – ofte mye før - er skadelig også for meg
Oldenzimmer: Men pengene vil fortsatt ikke være ute av verden.
Zoking: Det ligger kanskje i en fjern fremtid, at vi lever uten penger. Først må vi se at penger som overordnet styringsfaktor innebærer en mistillit til at vi kan lage ting og bruke ting og samarbeide på en rasjonell måte. Skal vi klare oss uten penger, må vi forholde oss til en dyp rasjonalitet. Vi kan begynne med våre egne tanker og forestillinger, bli mer oppmerksomme på hva som driver oss og hvordan vi vil ha det. Så kan vi prøve oss frem. Pengene ut av verden! går i første omgang ut på å åpne tanken og få pengene på gli i nye retninger. Holder vi på vannet som metafor, ser vi at det ikke er noen absolutt gjennomstrømning til enhver tid, vi har pytter og dammer og innsjøer og fosser og vi har havet som en slags standard som holder det hele i balanse. Men vannet sirkulerer, det er alltid i bevegelse og søker alltid videre. Fremfor alt – vannet diskriminerer ikke, det regner like mye på fattig som på rik.

Det indre og det ytre rommet

Oldenzimmer: Hvilken standard kan du tenke deg, som skulle holde pengestrømmen i balanse?
Zoking: Jeg vil begynne med en kultur som lærer oss å la godene strømme videre (a culture of flow instead of a culture of grabbing) - jeg er overbevist om at barn har iboende trekk som gjør dem motivert for en slik kultur. En mer bevisst og mer generøs utstrøm av penger fra oss alle vil gi næring til en helt annen balanse. Men en ny standard, en global målestokk som til enhver tid forteller hva pengene er verdt? Ingen materiell vare fyller det formålet. I det lange løp kommer vi ikke utenom Det gode, Det skjønne og Det sanne som målestokk for pengestrømmens fruktbarhet - vi får heller finne oss i evigvarende diskusjoner om hva vi mener med slike begreper, jeg vil tro vi kommer langt selv med en minimumsforståelse. Vi kan tenke oss en global valuta, prinsipielt selvregulerende både for å skjerpe fintfølelsen for hvordan vi steller oss her i verden og for å minne oss på den grunnleggende usikkerhet som er knyttet til gods og gull. Vi kan tenke oss en global valuta med en global bank, styrt av menn og kvinner under visdommens banner. Uansett må vi alle lære å gå noen hakk dypere, hvor vi kan møtes i det jeg liker å kalle dyp rasjonalitet. Her er en test på ditt forhold til penger: Du ser nyheter på TV. Etter en lengre kriseperiode har all verdens regjeringer sammen med De forente nasjoner besluttet at alt som heter penger er ugyldig med øyeblikkelig virkning. På alvor. Ugjenkallelig. Over hele kloden. Reporteren forteller at en ny verdenslov er under utarbeidelse og vil foreligge om en måned. Loven har to grunnprinsipper: Respekt for individet og Tillit til individet. For øyeblikket er situasjonen opp til den enkelte. Hva gjør du?
Malone: Hvis du er kunstner begynner du kanskje å se nærmere på rommet som omgir deg, du kan like gjerne gjøre noe både du og andre har glede av – ta fatt på å skape inspirererende og harmoniske omgivelser. Så kan innerommet bli et supplement, et raffinement av uterommet. Der får du kunstnerens kronoppgave, å samstemme det indre og det ytre rommet. Derfor arbeider jeg for å støtte kunst som liv og liv som kunst.

Det gode i mennesket

Shearing: Kunstneren skal også ha brød. Dette dreier seg om holdninger, og holdninger kan læres. Men først må vi spørre hva vi skal med læring og utdannelse i det hele tatt – nesten det samme som å spørre hva et menneske er. Dernest sier vi at motivering og lysten til å lære er overordnet selve læringen. Derek pleier å snakke om utvikling av bevissthet, gjennom erfaringen fra vårt møte med verden og muligheten til å reflektere over denne. Jeg forestiller meg noen grunntrekk i utdannelsen som også henger sammen med det Peter kaller dyp rasjonalitet. Det vil si en følelsesmessig og tankemessig forståelse av at vi skal utfolde oss som individer, vel å merke innenfor et fellesskap og innenfor de fysiske rammer planeten gir. Kopler vi dette til en fundamental verdighet for alt og alle som deltar i vårt møte med verden, har vi lagt det ene grunnpremisset for den felles læring: How to live well together as creative individuals on planet Earth. Jeg ser for meg tre felles grunn-fag fra første læredag: kommunikasjon - som dialogisk utveksling, doms-fri vurdering og erfaring i intuisjon og innlevelse, rettferd - som kartlegging av fellesområder i livet og som almen guide til samhandling lokalt og globalt og kosmologi - som utforsking av mening og sammenheng på alle nivåer, inklusive idéer i psykologi, religion og vitenskap. Parallelt med og ut fra dette vokser etter hvert den enkeltes ønsker og behov for spesiallæring i aktuelle miljøer, med en tilpasset del av læringen i klasser innendørs.
Oldenzimmer: Dette betyr at vi på en helt annen måte får barn og unge rundt oss i hverdagen.
Shearing: Presis. Vi slipper dem fri. Og vi må forme strukturene i samfunnet og sette tempoet etter det – en omstilling vi etter hvert kan komme til å sette pris på. Selvrespekt og følelse av egenverdi er grunnlaget for et godt fellesskap og et godt samfunn. Og det er noe som ikke lar seg dyrke frem i et typisk klasserom. Her er noen setninger vi arbeider med, egentlig ganske selvfølgelige: (Vi gjengir disse på engelsk, Flux red.): Not what to learn, but how to learn. Method before information. Not what to do, but how to coordinate your actions, how to decide genuinely and responsibly from your own deepest feelings and values. Not what to create, but how to be creative. Not what to think, but how to think. Not what to perceive, but how to become aware of the process of perception - through first-hand experience. Med hva lærer jeg å oppfylle andres forventninger. Med hvordan lærer jeg å mestre mitt eget liv. Da har vi skjematisk vært gjennom de to grunnbevegelsene i all læring: Utfoldelse av mitt eget unike Jeg i min egen unike verden, og integrering av dette Jeg i en verden av felles strukturer og forestillinger. Vi må ikke innbille oss at dette blir uten spenning og utfordringer - poenget er imidlertid å få frem et skifte fra destruktiv til konstruktiv spenning.
Oldenzimmer: Okay, I praksis arbeider vi i det små. Vi tror på ringvirkninger. Vi får selvfølgelig negativ kritikk – utopisk idealisme, vi er naive, vi har ikke skjønt den menneskelige natur, vi fremmer anarki og så videre. Men vi tror at mennesket er dypt rasjonelt, uten helt å være klar over det, uten å ha tatt det ordentlig i bruk. Vi tror på Det gode i mennesket. Og vi arbeider ut fra det. Det er retningen som betyr noe. Ti år, hundre år, tusen år - vi har god tid, så lenge kursen ikke er mot det kollektivt selvutslettende.