Jarle Fagerheim (20) var partisekretær og 4. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo i fjor. Han ønsker seg mer rom for dialog både i skolen og i politikken. Innordning må erstattes med utfoldelse av menneskets potensiale.
Jarle Fagerheim i samtale med Kari Bu
FLUX: Hvordan opplevde du dialogen med lærerne dine på skolen?
JARLE FAGERHEIM: Jeg var glad i å stille spørsmål, og det var et problem når man skulle oppnå målene i læreplanen. Samtalen kom i veien for ferdigheter som var mye lettere å måle. Likevel burde det være plass for en dialog i tolkningsrettede fag som historie og samfunnsfag. Når 40 års verdenshistorie er sammenfattet på to sider med stor skrifttype, er det mye som ikke står der. Jeg ville få frem hvordan det vi lærte var en liten del av et mye større bilde. Men det passet ikke inn. Kanskje ville ikke elevene vite hva de skulle tro når timen var slutt. Kanskje ville de bli reflekterte, og det er vanskelig å måle. Det er lettere å måle at elevene vet det og det, som de skal vite ifølge læreplanen. Jeg var ikke skoleflink i den forstand at jeg var flink til å gjøre som skolen ville. Å være faglig sterk er noe annet enn å være skoleflink. Jeg manglet viljen til å innordne meg og ligne på andre, og det er jeg veldig glad for i dag.
– Den gang førte det til både mobbing og utredning i psykiatrien. Fikk du en bedre dialog med helsevesenet enn med skolevesenet?
– Nei, jeg opplevde det som en svært usymmetrisk dialog. Fagpersonene var veldig opptatt av at de satt på kunnskapen, og at jeg var pasient. Jeg hadde til dels kvalifiserte oppfatninger om ting, men de hørte på meg mer av høflighet enn av interesse. Det kommer godt fram i journalen min. Det er interessant å se hvordan de legger minst vekt på det jeg sier, litt mer på det foreldrene mine sier, enda mer på det skolen sier og aller mest på sine egne teorier.
– Du tok videregående som privatist mens du gikk på ungdomsskolen. Hvordan lærte du for eksempel engelsk, når du var faglig sterk men ikke skoleflink?
– Jeg bladde nettopp gjennom e-poster jeg sendte mens jeg gikk på ungdomsskolen. Det var en omfattende korrespondanse, spesielt med folk i USA som delte min interesse for å spille orgel. Jeg ble ikke bedre i engelsk av undervisning, men jeg ble fort bedre da jeg fikk en givende dialog med brevvenner.
– Familieterapeut Jesper Juul har sagt at han hater ordet 'velfungerende'. Han mener det er et uttrykk skapt av byråkratiet; mennesker er velfungerende hvis de ikke trekker penger ut av kommuneøkonomien. Hva forbinder du med ordet?
– Når man har innordnet seg i en gitt sammenheng, fungerer man godt. I visse sammenhenger er det en fordel å innordne seg. På en seilbåt i storm bør du stole på vurderingene til kapteinen. Det er ikke tid til å diskutere hvis du skal overleve. Men når innordning går på bekostning av grunnleggende behov for å uttrykke hvem vi er, blir det problematisk. Vi kunne gitt ordet 'velfungerende' et nytt innhold: at man er velfungerende når man er i kontakt med sitt eget potensiale. Skolen burde hjelpe elevene til en reflektert og undrende dialog med seg selv, men menneskesynet er for negativt. Vi er liksom ikke gode i utgangspunktet, så det må komme noe utenfra og gjøre oss gode. I kristendommen er det Jesus, i Norge er det utdanningssystemet.
– Skolen vil helst holde en monolog?
– Ja, det er en mistillitsinstitusjon. Etter mitt syn burde skolen hjulpet folk med å få fram det som bor i dem. Da kunne vi utviklet evnene våre på en helt annen måte, og det ville kommet mye mer mangfold ut av skolesystemet. I dag stapper man visse ting inn i mennesker for å skape et velfungerende samfunn. Mennesker skal formes slik at de passer inn. Hva med å prøve å få fram det beste i mennesker, og se hva slags samfunn det ville skapt? Hva ville skje hvis barn fikk begynne å tenke selv, før vi påvirket dem nok til å være noenlunde trygge på hva som kom ut? I dag blir grensen stadig høyere for å få lov til å tenke selv og bli ansett som en ressursperson. Ikke en gang på universitetet er dette normen. Noe av det første jeg gjorde på Blindern, var å lese hovedoppgaver på biblioteket. Mye var så uoriginalt og uselvstendig at det bar preg av skolestiler, skrevet for å få god karakter.
– Skolen vil ha riktig svar. Fant du mer rom for å se ulike sider av en sak gjennom politikken?
– Blant de første politiske bøkene jeg leste var Gandhis politiske etikk av Arne Næss og Johan Galtung. Det var min oppvåkning, der andre kanskje begynner med å lese Karl Marx. Marx er veldig dualistisk: arbeiderklassen skal gjøre revolusjon mot kapitalistene. Det er et svart-hvitt bilde av verden, som ikke tar innover seg hvor kompleks virkeligheten er. Hvis det var mitt forbilde, hadde jeg nok vært mer skråsikker på egne standpunkter. Det er vanskelig å ha en toveis kommunikasjon med skråsikre folk. Gandhis politiske etikk lærte meg at det går an å jobbe politisk målrettet uten å være blendet av egne ideer. Gandhi er hele tiden lydhør for motstanderen, og prøver å skjønne hvordan han tenker. Det styrker kampen din, så lenge kampen er rettferdig. Du må være åpen for at kampen du fører kanskje ikke var så lur som du trodde. Du må risikere å ta feil.
– Fungerte denne filosofien for deg i praktisk politikk?
– I praksis har jeg opplevd å bli sett på som en sviker av partimedlemmer. Jeg kan mene noe annet enn dem i en sak, mens de trodde jeg var på deres side. Jeg synes politikere burde skille mellom det som er påkrevd i systemet og det de egentlig tenker. Da kan de gi ærlig uttrykk for tankene. Kanskje kan det skape litt kaos, men det er farligere å miste kontakten med det vi egentlig tenker og føler. Arne Næss var blant de første som foreslo et grønt politisk parti i Norge. Partiet kunne delta i det daglige politiske spill, og si: «I denne konkrete situasjonen, hvor vi bare har disse alternativene, støtter vi det minst dårlige forslaget. Men egentlig har vi et helt annet forslag». Slik kan man få fram nye ideer, og akseptere at medlemmer av samme parti tenker ulikt. Mange politikere har argumentert for nye ideer før de kom høyt opp i systemet. For eksempel har Åslaug Haga og Torbjørn Berntsen tatt innover seg problemet med økonomisk vekst. Men på høyt nivå er det ikke rom for å foreslå noe virkelig nytt. I hvert fall oppfatter du ikke at det fins noe rom. Du tør ikke å si at du vil ha andre indikatorer på ønsket samfunnsutvikling enn brutto nasjonalprodukt. Og hvem tar seg bryet med å legge opp et statsbudsjett ut fra ideen om nullvekst? Før man har gjort arbeidet, kan man ikke avfeie alternativet, men det er sjelden noen tar jobben med å konkretisere et alternativ. Det fins mange måter å skape en nullvekstøkonomi på, med helt ulike konsekvenser for samfunnet.
– Mediedebatter handler om forskjellene mellom partienes syn. Samtidig virker det som om partiene blir stadig mer like?
– Ja, i store saker ser vi at stortingspartiene stemmer ganske likt. Alle støtter målet om så og så mange prosents økonomisk vekst som grunnlag for statsbudsjettet. Alle stemmer for de fleste oljeutbygginger. Alle vil fortsatt bevilge masse penger til militæret. Det foregår også en utveksling fra Storting og regjering til toppstillinger i næringsliv og organisasjoner. De små tingene som partiene er uenige om, får mye oppmerksomhet i media. Der må du alltid være på hugget med et ensrettet budskap. Er du nyansert, blir det i beste fall redigert vekk. I verste fall mister journalisten interessen for deg. Det gir liten mulighet for dialog.
– Radikalt nye ideer høres også ut som god underholdning, men media vil helst ha den gode gamle krangelen?
– At dagens TV-debatter gir høye seertall betyr ikke at en annen type debatt ville blitt kjedelig. Det stiller bare andre krav til det journalistiske håndverket. Tenk om journalister kunne utfordret politikere til å tenke på mulige løsninger på et problem? Politikerne kunne sitte rundt et bord, isteden for å måtte sitte på linje og spy ut argumentene sine fortest mulig. Dagens system appellerer til folk som har evnen til å innordne seg. Andre går lei, og føler ikke at politikk er en arena hvor de får utfoldet seg. Politiske bevegelser som prøver å tenke stort, kan lett gi opp media. Akkurat det sementerte Miljøpartiet på 0,1 prosent i tjue år. Det er få som leser partiprogrammer. Politikere er fanget. Den svenske forfatteren Elin Wägner sa at hvis du er en fugl som har vokst opp i et bur, kjenner du ikke noe annet. Utsiktene til at noen skulle åpne døra til buret, blir ikke en vei ut til frihet, men en vei inn for katten.
