Astri Hognestad har skrevet boka Livets spor. Der deler hun kunnskap og erfaringer om hvordan vi best kan takle de utfordringene livet byr oss når det er godt i gang, og vi sitter der med våre ulike sår og seire.

– Enkelte mennesker kommer til et punkt hvor de opplever at livet er tomt. Hvis det som har fylt livet, er ikke lenger der, barna har flyttet ut, ektefellen er opptatt med andre ting og alt føles tomt. Da er det viktig å spørre seg: Hvordan har livet vært, hvordan har det utviklet seg? Hva er mine ønsker og lengsler for det som ligger foran? Og er det ting i fortiden som har etterlatt sår, som jeg trenger å bearbeide, kanskje sørge over? sier Astri Hognestad.

Livets spor heter boka som hun har skrevet (Flux forlag). Den handler om hvordan man ved å ha et forsonet forhold til fortiden, kan ha tillit til fremtiden. Hvis man har noe å bearbeide, er det viktig å begynne akkurat der hvor man kjenner et savn, sorg eller et ønske, mener hun. Hvis man kjenner noe da.

– Ikke alle kjenner dette, fordi de er så vant til å sette egne ønsker til side. Da skal det litt tid og arbeid til for å begynne å få kontakt med de ønskene. Det kan man også gjøre ved å snakke, fortelle om det til noen som er interessert. Hvordan var det nå egentlig? Når skjedde det at viktige interesser forsvant eller ble borte i andre gjøremål. Det er mye man kan gjøre. Det er viktig å fortelle, sier Hognestad.

– Hva er annerledes ved å fortelle enn bare å tenke gjennom?

– Ved å fortelle til noen som hører på, blir livet verdsatt på en annen måte. Når man setter ord på ting, oppdager man slikt man ikke så lett oppdager ved bare å tenke gjennom det. Når man hører seg selv fortelle, kommer gjerne også følelsene knyttet til det man forteller om. Det er da ting blir levende, sier Astri Hognestad.

I boka forteller hun noen historier om mennesker som har opplevd krise på krise, men likevel greier å reise seg og gå videre med glede i livet.

– Hva er det disse menneskene har, som gjør at de klarer det?

– Vi snakker om at det finnes «løvetannbarn» som klarer seg mot alle odds. Men jeg tror vi alle har noe av denne motstandskraften. Den aktiveres i møte med motstand. Det kalles resiliens på fagspråket.

– Er det psykologiens endorfiner?

– Noe sånt kanskje... Ut fra jungiansk psykologi ser vi på det som en drivkraft til å leve. Livet tar vare på seg selv overalt. Tenk på keiserpingvinene. Hannene står der og passer på egget mens hunnene er ute på havet i flere måneder før de kommer tilbake med mat. Det er virkelig liv mot alle odds. Og det er et utrolig bilde på livskraften i naturen, som jeg tror vi har i oss, alle sammen. Det er en fare at vi lett gjør oss til ofre for omstendighetene. Vi lever også i et terapeutisk samfunn. Man skal bearbeide og se på det som er vanskelig, og så glemmer man lett styrken i mennesket.

– Er det styrke å hente i livets spor uansett?

– Jeg tror det er styrke å hente i en selv, i ens eget liv. Også av spor man har fått og satt i livet. Når man ser hvordan man har håndtert ulike livssituasjoner, kan man også komme i berøring med styrken man hadde, som gjorde at man klarte det. Den kan man bruke i nye situasjoner. Så det ligger absolutt styrke i spor, hvis man bevisstgjør seg hva som skjedde, sier Astri Hognestad.

 

Les også andre deler av intervju med Astri Hognestad om forsoning med fortiden, om vårt forhold til våre roller, og om betydningen av å se sitt liv i større sammenheng i Vårt Land papiravisen fredag 3. februar. 

- Marianne Lystrup