Hvor er fellesskapet?

14-12-2015

Det virker merkelig å skulle se på to mennesker som et fellesskap. Hvor er alle de andre? spør afrikanske Sobonfu Somé, som nå bor i California.

IntimitetensÅnd_fb

Første gang jeg reiste hjem etter at jeg flyttet til USA, fortalte jeg moren min at jeg og Malidoma bodde i et helt hus helt alene. Hun mente jeg var det sprøeste mennesket hun noen gang hadde vært ute for; for henne var det ubegripelig at man kunne leve slik. Det betyr at det ikke finnes noen ytre energi som kan støtte og styrke forholdet vårt, og at vi i all hovedsak må finne ut av alle ting på egenhånd, noe som er fullstendig umulig.

Det er nemlig vanskelig
å være særlig klarsynt sammen med kun ett annet menneske. Du ser noe klarere sammen med to andre, men hvis du har en hel gruppe mennesker rundt deg som virkelig bryr seg om deg og forteller deg at «Du gjør det rette! Vi ønsker å ha deg her! Gi oss gavene dine!», så får du hjelp til å oppfylle formålet ditt. Selv den staeste person vil overkomme staheten sin for å kunne oppfylle sitt livsformål. Men når man bare er to, eller selv en kjernefamilie, er dette for mye å forvente.

Mennesker i Vesten kan skape en følelse av felleskap i byene sine på samme måte som mennesker i Vest-Afrika har gjort. De kan gjøre dette ved å tilby hverandre sin kontinuerlige støtte. Vi trenger alle et fast holdepunkt, og det er derfor det finnes alle mulige slags små fellesskap rundt omkring – kvinnegrupper eller mannsgrupper som jobber med sosiale problemstillinger, og alle disse små gruppene jobber mot et felles mål. Dette er forsøk på å gjenskape en del av det større fellesskapet man hadde tidligere, og som nå er gått i oppløsning.

I landsbyen er det slik at det første du gjør om morgenen, er å gå ut av huset. Men her opplevde jeg plutselig å sitte inne hele dagen uten å bevege meg utenfor døren, og det slo meg at det var første gang dette hadde skjedd i hele mitt liv, utenom når jeg ikke har vært frisk. For landsbyfolket er det helt uforståelig at man kan stå opp om morgenen og ikke gå ut for å treffe andre; hvis du er innendørs hele dagen, betyr det at noe er galt, og de andre blir bekymret for deg. Derfor kan vi begynne med å gå ut, snakke med naboene og hjelpe hverandre.

Hver morgen i landsbyen ser man gjerne en gruppe kvinner samle seg og begynne å prate, og hvis det er nødvendig, går de mot utmarken, bort fra boligområdet, fordi det er noe de må ordne opp i. Dette minner meg på den viktige rollen kjønn spiller i et forhold. Uten hjelp fra mennesker av samme kjønn er det vanskelig å opprettholde balansen i forholdet. En kvinne bør ikke forvente at mannen hennes skal ta plassen til hennes kvinnelige venner eller ta seg av henne på samme måte som de gjør. På samme måte bør ikke en mann forvente at kvinnen skal ta plassen til hans mannlige venner.

I landsbyen følger vi tradisjonen som innebærer at kvinner må samarbeide med kvinner for å bygge opp en feminin identitet, og at menn må samarbeide med menn for å bygge en maskulin identitet. Slik blir det lettere for en mann og en kvinne å relatere seg til hverandre når de forenes. Det er noe i urbefolkningens verden som driver mennesker av samme kjønn til å samle seg for å finne ut av forskjellige problemstillinger. Jeg registrerer en lignende praksis i Vesten i form av det som kalles feminismen og mannsbevegelsen. Her finner både kvinner og menn en mulighet til å forbedre sine personlige forhold, ikke bare med personer av sitt eget kjønn, men også med det andre.

I mange afrikanske landsbyer vil man se at kvinnene er sammen med hverandre hele dagen, og det samme gjelder for mennene. Dette er ikke noen kjønnsdiskriminerende praksis; man føler simpelthen at en klar forståelse av annenhet er grunnleggende for å kunne komme sammen med partneren din på en harmonisk måte.

I landsbyen synes de det er helt ubegripelig at Malidoma og jeg bor i et helt hus for oss selv. De kan simpelthen ikke forstå det. De lurer på hvorfor vi har et helt hus, ikke minst når jeg forteller at huset også er virkelig stort sammenlignet med husene i landsbyen. «Det er kjempestort!» fortalte jeg moren min, og hun ristet bare på hodet og sa: «Hvorfor gjør du det der?» Jeg forklarte henne at alle har sitt eget private hjem, og at det ikke finnes noen landsby å gå til. Vi har ikke noe familie der jeg bor. Jeg sa til henne: «Kanskje du vil komme og bo hos meg», og hun svarte: «Nei, ikke under slike forhold.»

Les mer om boken «Intimitetens ånd», som teksten er hentet fra.

0 Tanker om “Hvor er fellesskapet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *