Er det galskap å dele?

14-12-2015

Charles Eisenstein skriver om tankegangen som ligger til grunn når vi skaper mer ondskap — og om alternativet.

Eisensteincover_fb

Jeg leste en gang om en togulykke i Peru. Lokale passasjerer og turister satt fast i et fjellområde midt på vinteren uten mat og varme. Mange av dem ville omkommet den natten hvis ikke lokalbefolkningen hadde kommet med mat og tepper til dem. Disse menneskene var fattige, og de ga bort de eneste teppene de hadde.

Jeg husker at det slo meg da jeg leste denne historien, hvor triviell min egen usikkerhet virket, hvor lite hjerterom og hvor lite generøsitet jeg var i besittelse av. Det føltes som en slags åpning. Hvis disse fattige landsbyboerne kan gi bort de siste teppene sine, så trenger i alle fall ikke jeg å bekymre meg for min økonomiske fremtid. Jeg kan gi. Det går helt fint.

En måte å tolke dette på er at disse landsbyboerne åpenbart er mye rikere enn meg. La oss forsøke en ny definisjon på rikdom: «trygghet og frihet til å være generøs». Kanskje har disse menneskene det vi, i jakten på penger og tilhørende falsk trygghet, søker etter. For det første lever de i et fellesskap der de vet at de vil bli tatt vare på av andre rundt seg. Dette stemmer ikke i samme grad i pengeøkonomien vår. For det andre har de en dyp tilknytning til sitt eget landskap og en følelse av tilhørighet. Gjennom disse relasjonene vet de hvem de er. Det er en type rikdom som ingen pengesum kan erstatte. Vi, de moderne, de frakoblede, har mye vi må gjenoppbygge. Slike mennesker som landsbyboerne, og alle som lever i sameksistens, minner oss på vår potensielle rikdom og den grunnleggende sannheten ved sameksistens. Deres generøsitet gjør oss rikere bare gjennom å være vitne til den.

Vi har alle, en eller annen gang, vært heldige nok til å bevitne generøsitet og føle hvordan den åpner oss. Men likevel, hvis du er som meg, husker du også en stemme som sier: «Men tenk hvis det ikke er bra? Tenk om jeg gir, og bare blir utnyttet? Tenk om jeg gir, og sitter igjen med ingenting, og uten noen som tar vare på meg?» Bak disse tungsindige spørsmålene finnes det et enda mer dyptgående et: «Tenk om jeg er alene i universet?» Dette er det atskilte selvets fundamentale redsel. Ifølge dets logikk er det galskap å dele.

Hvis jeg og verden er ett, så gjør jeg mot meg selv det jeg gjør mot verden – og generøsitet er naturlig. Men hvis jeg er atskilt fra verden, har jeg ingen garanti for at jeg får tilbake det jeg gir. Jeg må sørge for det selv, jeg må konstruere en returrute, en forsikring. Hvis jeg gir, må jeg skaffe meg en eller annen form for innflytelse på mottakeren, følelsesmessig eller lovmessig, for å være sikker på at jeg får igjen. I det minste må jeg sørge for at andre ser hvor generøs jeg er, slik at de blir imponert og jeg får igjen noe for det sosialt. Du ser nok at denne tenkemåten er helt motsatt av gavens ånd.

Disse spørsmålene, «tenk om ingen tar vare på meg?», «tenk om det ikke er bra?», «tenk om jeg er alene i universet?», ligger også bak bekymringen for at en filosofi om sameksistens ignorerer «den mørke siden». Når noen vil ha meg til å innrømme ondskapens eksistens, snakker de ut fra noe smertefullt. Jeg kjenner til det, for det finnes også i meg selv. Det er en følelse av forargelse, frustrasjon og hjelpeløshet. Det finnes en ubønnhørlig, ond «annen» der ute, som snor seg gjennom hele universet og gjør at det alltid er litt ufornuftig å ha tillit og å gi, og aldri helt trygt å elske.

Nå lever vi jo i en verden hvor dette er noe vi ofte har opplevd, så det er ikke rart at vi tar det som en av virkelighetens grunnleggende egenskaper og ser enhver benektelse av det som farlig naiv. Men det som egentlig skjer, er at vi projiserer våre egne erfaringer over på virkeligheten, og så, basert på den projeksjonen vi ser, gjør vi det enda mer konkret ved å handle ut fra denne logikken. Ondskap er ikke bare en reaksjon på oppfatningen av atskillelse, den er også produktet av den.

Menneskene har begått grusomheter i tusenvis av år under fanen for bekjempelse av ondskap. Og ondskapens identitet endrer sag stadig – Tyrkerne! De vantro! Bankfolkene! Franskmennene! Jødene! Middelklassen! Terroristene! – men tankemønsteret er det samme. I likhet med løsningen: styrke. Og resultatet: mer ondskap. Skal vi alltid slåss mot bildet vår egen villfarelse har frembrakt? Vi ser resultatene overalt på den prøvede planeten vår. Det er et ordtak som sier: «Djevelens viktigste redskap er troen på at djevelen ikke finnes.» Kanskje er det det motsatte som er sant: «Ondskapens viktigste redskap er troen på at ondskapen finnes.»

Les mer om boken «En vakrere verden er mulig», som teksten er hentet fra.

0 Tanker om “Er det galskap å dele?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *