Din bevissthet er ikke grunnleggende adskilt fra min

09-10-2017

Hvorfor risikerer noen livet for å redde en fremmed? Larry Dossey mener det skjer noe med bevisstheten vår i en slik situasjon. 

Rundt klokken 12.45 den 2. januar i 2007 sto Wesley Autrey, en 50 år gammel afroamerikansk bygningsarbeider og marineveteran, og ventet på T-banen på Manhattan sammen med sine to små døtre. Han la merke til at en ung mann, 20 år gamle Cameron Hollopeter, hadde fått et slags anfall. Mannen klarte å komme seg på bena, men snublet fra plattformen og ned på skinnene.

Autrey så lyset fra et tog som nærmet seg, og tok en umiddelbar avgjørelse. Han trodde han ville ha tid til å hale Hollopeter vekk fra sporet, og hoppet ned til ham. Da han innså at dette var umulig, dekket han Hollopeters kropp med sin egen og presset ham ned i en ca. 30 cm dyp drensgrøft mellom sporene. Sjåføren forsøkte å stoppe, bremsene hylte, men innen han fikk stoppet toget, hadde fem vogner passert over de to mennene.

Det var nære på: Vognene var så nær Autrey at det var flekker av smurning på den blå strikkeluen hans. Autrey hørte menneskene på plattformen skrike. «Det går bra med oss», ropte han tilbake, «men jeg har to døtre der oppe. Fortell dem at det går bra med faren deres.» Så hørte han forundrede utrop og applaus fra de sjokkerte tilskuerne.

Hollopeter, student ved filmakademiet i New York, ble kjørt til sykehuset, men hadde kun fått noen kuler og blåmerker. Autrey avstod fra legehjelp fordi, som han sa, det gikk helt fint med ham.

Hvorfor handlet Autrey som han gjorde? Svaret kan virke åpenbart: Han følte simpelthen empati eller kjærlighet for det mennesket som led. Men det svaret er ikke godt nok for evolusjonsbiologene, som vil vite hva som er hensikten med denne omsorgen, empatien og kjærligheten.

Ifølge evolusjonsbiologiens grunnsetninger er vi genetisk programmert til å handle på måter som sikrer vår overlevelse og reproduksjon. Vi kan derfor utføre empatiske handlinger overfor de som står oss nærmest – søsken, barn, slektninger – fordi i det lange løp hjelper det oss genetisk å stille opp for disse. Eller vi kan utvide empatien vår til å gjelde stammen vår eller sosiale grupperinger fordi vi selv en dag kan ha behov for tjenesten.

Autrey hadde overhodet ingen tilknytning til Cameron Hollopeter – verken rasemessig, sosialt, profesjonelt eller kulturelt. Det ville ikke vært til fordel for Autreys gener om han selv døde for å redde den unge, hvite mannens liv. Ifølge den evolusjonære biologien skulle derfor Autrey blitt stående på plattformen sammen med døtrene sine.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer mente at mennesker ofrer seg for andre fordi de innser at han eller hun og mennesket som lider nød, er ett. I avgjørelsens øyeblikk blir følelsen av atskillelse fullstendig visket ut. Den forutgående følelsen av å være adskilt skjer rett og slett på grunn av måten vi opplever ting i tid og rom på: Vi kan fremstå som adskilte, og ofte føle oss adskilte, men denne atskillelsen er ikke grunnleggende.

I 1968 og -69 tjenestegjorde jeg som feltkirurg i Vietnam, langt ute i ødemarka. En dag krasjet et helikopter ikke langt fra førstehjelpsstasjonen min. Da jeg kom frem, var helikopteret, som lå opp ned, omringet av en gruppe soldater som holdt seg på trygg avstand fordi de trodde helikopteret kom til å eksplodere. Piloten var fremdeles bevisst, men han satt fast i vraket og stønnet av smerte. Uten å tenke satte jeg i gang med å få døren løs fra vraket som var snudd på hodet, kom meg inn og fikk kuttet sikkerhetsbeltet som holdt piloten fanget i setet.

Før jeg dro til Vietnam, hadde jeg sverget på at jeg aldri skulle ta noen sjanser, av hensyn til familien min og menneskene som brydde seg om meg. Men hver gang det oppstod en situasjon lik den med helikopteret, forduftet dette forsettet som morgenduggen i jungelen. Det var som om det aldri hadde eksistert.

Jeg hadde aldri ansett meg selv for å være en som tar sjanser. Som lege var jeg opplært til å ha kontroll så langt det var mulig, til å ikke overlate noe til tilfeldighetene, til å bruke min kritiske sans i hver eneste situasjon. Så hva skjedde?

Jeg husker den dagen, det var et år etter at jeg hadde kommet tilbake fra Vietnam, da jeg blant noe tilfeldig lesestoff snublet over Schopenhauers beskrivelse – om hvordan redningsmannens bevissthet forenes med bevisstheten til den som trenger hjelp. I samme sekund visste jeg at dette var forklaringen på min irrasjonelle, risikable atferd i krigssonen. For meg hadde Den Ene Bevissthet blitt legemliggjort i Vietnam. Det var en uvurderlig gave som fremdeles får meg til å skjelve av takknemlighet.

Teksten er et utdrag fra «Ett med alt» av Larry Dossey. Les mer om boken

0 Tanker om “Din bevissthet er ikke grunnleggende adskilt fra min

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *