Å frigjøre gnister

Flux Forlag 19.januar 2017 ~ Legg igjen en kommentar

I går kom det inn en dame på kontoret. Hun lurte på om vi kunne være villige til å lese et manus hun hadde skrevet. Hun hadde spraglete bukser, tynn dunjakke, håret var litt flatt og ansiktet litt slitent. ”Selvfølgelig” sa vi, «send det elektronisk”. Men manuset var ikke bare elektronisk, deler av det var også maskinskrevet og det var litt vanskelig å samle det. Hadde vi forresten en røyk? Dessverre røyker vi ikke, men vi ba henne om å komme tilbake med manus når hun hadde det hele elektronisk. Hun hadde vondt i øynene sine fordi det var noen andre som brukte dem, sa hun, så hun ville helst hjem og sprøyte dem med et middel. ”Det hørtes ut som en god idé», sa vi.

”Hva da?” ble det vaktsomt sagt. ”Å ta godt vare på øynene dine og sprøyte dem med et bra middel», svarte vi. Ja, det var hun enig i. En god stillhet fulgte, så sa hun «Ok, da går jeg”.

”Ha det bra, og på gjensyn,” sa vi.

Stillhet på kontoret. Så snakket vi litt om en bok, og litt om henne og hvor viktig det er å begynne med å møte det som blir sagt, istedenfor å korrigere.

I dag, på morgentur med hunden, hørte jeg dette på øret, fra en podcast jeg lyttet til.

På et tidspunkt oppsto denne jorden. Jorden med de tusen ting. Så skjedde det et uhell slik at beholderen med lyset til jorden ble knust og lyset ble fragmentert og delt i millioner av gnister og sendt inn i alle mennesker, dypt gjemt. Hele menneskeheten er en respons på dette uhellet, alle mennesker som har levd, alle mennesker som nå lever og alle mennesker som vil bli født. Vi er alle i stand til å finne lyset, frigi det og gjøre det synlig igjen. Dette er en kollektiv oppgave, og er med på å ”lege det som er ødelagt”. Det begynner med det du bryr deg om, og det du har rundt deg.

Da dukket hun opp igjen i tankene mine, damen fra igår.

Det minner om mye av det Gary Lachman skriver i boken AnsvaretI innledningen skriver han om å redde universet, og tar blant annet utgangspunkt i luriansk kabbala, hvor man ser for seg at noe gikk galt når Gud skapte verden. Mennesket ble deretter skapt for å rette opp i feilene og fikse det Gud selv hadde bommet på. Noen hevder at Gud gjorde disse feilene ubevisst, men likevel med vilje – litt som når ubevisstheten vår sørger for at vi glemmer en paraply hos noen vi har lyst til å møte snart igjen, sier Lachman. I denne tolkningen får Gud en skyggeside, ukjent for ham selv, og han trenger menneskene for å reparere skadene han ubevisst har gjort. Skapelsen kan rett og slett ikke fullføres uten at vi bidrar til den. Vi har et ansvar, ikke bare for planeten og skaperverket, men også i form av å være «Guds frelsere».

Luriansk kabbala sier at Gud, eller Ein-Sof, som han egentlig kalles i denne tradisjonen, la skaperkraften sin i beholdere kalt sefiroter. Problemet var bare at sefirotene ikke klarte å holde på de guddommelige kreftene, og sprakk – som i en kosmisk katastrofe. Energiene ble dermed spredt utover i tomrommet, som så revnet slik at de guddommelige kreftene ble splittet i den dualiteten vi alle kjenner: mann og kvinne, maskulint og feminint. Ingenting var der det skulle være lenger, og alt er et annet sted – og dette andre stedet er vår verden.

Bitene fra sefirotene falt også, og fanget opp lyset fra den guddommelige energien før de tumlet inn i vår mørke, kaotiske verden. Her samlet de seg til hele skall – en slags bakvendt, antimaterisk variant av sefirot: tomme, men fortsatt med fragmenter av skaperkraften de fanget opp. Dette er det som nå utgjør universet, og vi har det alle i oss, her vi altså har strandet i en verden hvor det maskuline og det feminine er separert. Derfor er også vår verden preget av lidelse, krig, og konflikt.

Men det er disse guddommelige gnistene vi også bærer i oss som er redningen i denne skapelsesberetningen. Vår oppgave er å frigjøre disse gnistene fra bitene av de ødelagte beholderne, og dermed også reparere riften mellom det maskuline og det feminine og på den måten forene Gud med seg selv igjen. Hver og en av oss, i våre dagligdagse liv, møter disse gnistene i andre mennesker, i naturen eller til og med i menneskeskapte ting. Vår oppgave er å se det guddommelige i alt, selv om beholderen synes ødelagt – og så ta et ansvar for å reparere skaden. På samme måte kan også andre mennesker bidra til å frigjøre våre egne, guddommelige gnister. Slik reparerer vi universet sammen, og retter opp igjen Guds tabber, slik at verket kan fullføres.

Du kan lese mer om menneskenes ansvar i Gary Lachmans bok Ansvaret.

 

Kanskje du også vil lese:

Er du ditt ansvar bevisst?

Oss kynikere og asketer imellom

To hjernehalvdeler – to holdninger

Vil du bli med å reparere virkeligheten?

Har tankene våre kraft?

0 Tanker om “Å frigjøre gnister

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *