Å ta det neste steget

Odd Eirik Ness 30.mars 2020 ~ Legg igjen en kommentar

I en verden som har gått seg fullstendig vill er det ikke lenger en luksus å lefle med alternative måter å se verden på, det nærmer seg en plikt.

Først av alt må jeg komme ut av skapet som en moderne Nostradamus. Mitt første blogginnlegg fra en måned tilbake hadde tittelen «Er enden nær?», og nevnte virus som en av kandidatene til undergangen. Jeg må riktignok innrømme at det ikke var corona-viruset jeg hadde i tankene, men mye har skjedd på disse fire ukene. Jeg tror fortsatt ikke enden trenger å være nær, men tanken har vel blitt litt mindre fjern for de fleste av oss bare på denne korte tiden.

Nye virus, muterte versjoner av gamle virus og genmanipulerte virus utgjør alle en reell fare for verden slik vi kjenner den. Om de verste spådommene om klimaendringene slår til, utgjør de en like overhengende fare. Felles for de fleste moderne eksistensielle trusler av globalt omfang er at de krever globale løsninger.

Frem til nå har alle forslag til globale løsninger vært variasjoner over temaet topp-til-bunn. FN er et eksempel på et forsøk på å skape en ny verdensorden hvor makten over hele kloden er sentralisert. En slik verdensorden, hevdes det, er nødvendig for å kunne løse moderne utfordringer som ikke bryr seg om landegrenser, utfordringer som virus og klimaendringer.

Det er mange grunner til at jeg ikke har noen tro på disse ovenfra og ned-løsningene. Hvor stor er egentlig sjansen for at USA, Kina, Russland og EU forenes under én paraply i overskuelig fremtid? USA, Amerikas Forente Stater, preges både geografisk og politisk av steilere fronter på hjemmebane enn noen kan huske, og ser ut til å ha mer enn nok med å forene seg selv. EU har motvillig måtte vinke Storbritannia adjø, et Storbritannia som selv rystes kraftig i sammenføyningene av sterke separasjonsbevegelser i Skottland og Wales. Polarisering smelter polarisen, og gamle strategier viser seg utilstrekkelige i møte med nye utfordringer.

Så hva skal vi gjøre? Vente på neste virus? Bruke oljefondet på klimakvoter mens isen smelter? Eller hva om det fantes en bunn-til-topp, nedenfra og opp-løsning med potensiale til å være uendelig mer effektiv i møte med moderne eksistensielle utfordringer? For det gjør det.

Ikke-dualisme er en måte å se virkeligheten på som skiller seg litt fra det vi er opplært til. Bak dette kronglete begrepet ligger det jeg tror er den eneste farbare vei inn i fremtiden. Så hva betyr ikke-dualisme? Fra det øyeblikket vi kan snakke blir vi fortalt, direkte og indirekte, at vi er isolerte, adskilte mennesker som lever i en virkelighet av andre isolerte, adskilte mennesker og talløse isolerte, adskilte ting. Du, jeg, og tingene eksisterer i noe vi kaller tid, som vi deler opp i sekunder, minutter, timer, dager og år.

Det er nyttig å dele tid og sted opp på denne måten. Ellers ville alt blitt en eksistensiell grøt. Det er når vi glemmer at disse oppdelingene ikke er absolutte at grøten svir seg i bunn. For finnes egentlig sekunder der ute i virkeligheten? De gjør jo ikke det. Dette øyeblikket er ikke delt i hverken sekunder eller andre enheter. Det simpelthen er.

Og hva med oss? Hva med tingene? Er ikke vi absolutt adskilte fra hverandre? Èn meter adskilt, kunne vi lagt til i disse corona-tider. Nei, vi er heller ikke det. For hvor begynner du og hvor slutter alt du er adskilt fra? Det er en grunn til at det heter åndelighet og spiritualitet. Begge disse ordene har sin rot i henholdsvis det germanske og latinske ordet for pust, som er den mest innlysende måten vi er forbundet med alt annet. Uten pusten slår ikke hjertet, ei heller hjernen som forteller oss at vi er separate roboter, adskilte fra alle og alt annet. Vi kunne saktens trengt å legges i en kollektiv åndelig respirator for å legge fra oss denne tankegangen.

Det fantes en tid hvor det ikke var så farlig å begå denne feiltolkningen. Det var tross alt begrenset hvor mye skade vi mennesker kunne gjøre på oss selv og omgivelsene da det nærmeste vi kom masseødeleggelsesvåpen var pil og bue. Den tiden er forbi. Vi mennesker har vist oss fullt i stand til å ødelegge både naturen rundt oss og hverandre en masse. I krisetider som dem vi opplever nå hører vi alltid optimistiske stemmer som sier at når vi kommer ut av krisen vil vi forhåpentligvis huske på å behandle hverandre bedre. Da tenker jeg på den andre verdenskrig. Der klarte vi mennesker å ta livet av over 60 millioner andre mennesker. Hvis ikke det var nok til å få oss på bedre tanker, vil nok ikke corona-viruset gjøre det heller.

Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke ser et alternativ. Ikke-dualisme er et konkret alternativ, et alternativ med noen veldig positive kvaliteter. Du trenger for eksempel ikke høyere utdanning for å legge merke til at det ikke finnes en absolutt grense mellom deg selv og resten av øyeblikket du er en del av. Kan du lese denne teksten kan du også legge merke til at dette øyeblikket ikke er delt opp i tidsenheter av noe slag. Og du kan legge merke til at dette tidløse øyeblikket ikke stopper ved dataskjermen eller veggen foran deg. Eller ved landegrensen, eller ved horisonten, eller ved universets ende. Vender du blikket innover kan du slå fast at dette tidløse øyeblikket ikke stopper ved hverken hjerteklaffene dine eller ved hjernebarken. Du, jeg, og alt annet, er forskjellige men forente manifestasjoner av én og samme bevegelse, dette tidløse øyeblikket. Det er denne selv- og virkelighetsforståelsen vi er nødt til å kollektivt realisere om menneskeheten skal bli noe mer enn et blipp på den store radaren.

Så hvordan kan vi som mennesker ta steget til å se på oss selv og virkeligheten vi er en del av på en måte som ikke er i strid med den samme virkelighetens sanne natur? Der slike spørsmål for bare kort tid siden kunne fremstå som et luksusgode for privilegerte mennesker med litt for mye tid og penger, fremstår de nå som en nødvendighet. Vi må ta dette steget om vi skal redde oss selv. Ikke planeten, den trenger ikke reddes. Den har fortsatt noen milliarder år igjen før utløpsdato. Men menneskeheten må nå ta steget. Ellers er reisen vår over før den har begynt.

Her er mitt forslag: Vi imiterer corona-viruset. Vi starter opp grupper på 6-8 mennesker som møtes jevnlig. Hvordan ville ditt liv sett annerledes ut om du, fra det øyeblikket du kunne snakke, fikk høre at du var del av dette ene øyeblikket vi alle deler. Hvordan ville det påvirke relasjonene dine? Karrieren din? Selvfølelsen din?

En av bøkene utgitt på Flux forlag er Om dialog, skrevet av kvantefysikeren David Bohm. Parallelt med disse bloggpostene skriver jeg nå en ny bok om nettopp ikke-dualisme. Det viktigste kapitlet i den boken er inspirert av Bohms tanker rundt dialogens kraft, og handler om hvordan man kan sette opp slike grupper nevnt over, og få dem til å spre seg som et godartet virus. Det er en konkret måte å forandre verden, nedenfra og opp. Som er den eneste endringen som favner dypt nok om vi skal redde, ikke planeten, men oss selv. Om du vil vite mer om hvordan slike grupper kan settes opp og hvordan de kan spille seg ut, er det bare å logge på neste bloggpost fra meg, for det blir temaet der.

Ta vare!

0 Tanker om “Å ta det neste steget

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *