Om det å være alene

Jeanette Flåterud 17.november 2016 ~ Legg igjen en kommentar

En problemstilling som er evig aktuell i vårt samfunn, er hvorvidt man kan leve alene og likevel være et komplett menneske. Det er som om det ligger en innebygd forventning i oss. Om noen er alene uten en livspartner eller barn, så kommer alltid spørsmålene fra velmenende venner og familie. Skal du ikke snart roe deg ned med en kone? Er det ikke snart på tide å få barn? Eller om man allerede har et barn: er det ikke snart på tide å bli gravid igjen?

I gamle dager var samliv en nødvendighet for å overleve. Man klarte seg ikke alene, til det var det altfor mye jobb som måtte gjøres på gården. Kvinner, som jo ikke var forventet å skulle gå ut i arbeidslivet og ha en karriere, var prisgitt mannens inntekt. Det var utenkelig å skulle ta ut skilsmisse – både av økonomiske og sosiale grunner.

Men i dag er det ikke sånn lenger, skriver Astri Hognestad i sin bok Alene – et rom for endring og undring. Både kvinner og menn kan fint klare seg alene, selv om de ikke skulle ha fast, trygg og stabil inntekt. Om ikke arbeidsinntekten finnes, finnes diverse statlige og kommunale støtteordninger som gjør det mulig likevel. Nødvendigheten av å ha en partner, er ikke lenger tilstede.

Mange vil kanskje kalle dette et stort tap, både for enkeltindividet og for samfunnet generelt. Familien som institusjon er viktig for mange av oss. Det er av og til tenkt som selve byggesteinen i samfunnet vårt, og selve symbolet på at mennesket fortsatt er i stand til å samhandle i en gjensidig avhengighet av hverandre. Det kan oppleves som truende å miste dette fotfestet i tilværelsen. Det kan til og med oppleves som noe dypt traumatisk.

Hognestad begrunner dette med tilknytningsteorien kjent fra både psykologien og pedagogikken. I korte trekk går denne ut på at det nyfødte menneskebarnet begynner sitt viktigste prosjekt helt fra starten av: å være aktivt deltagende i å skape en trygg tilknytning sammen med en omsorgsperson. Tilknytningsprosessen begynner med at barnet på ulike måter søker kontakt med denne omsorgspersonen, og at omsorgspersonen responderer hensiktsmessig på barnets signaler. Om denne prosessen får gå uforstyrret, og barnet i stor grad opplever seg sett og anerkjent, vil barnet danne en trygg tilknytning. I barnets indre er verden stabil. «Mamma vil alltid trøste meg om jeg er trist. Pappa vil alltid holde hånden min når jeg er redd. Omsorgspersonene mine vil alltid være der for meg og ta vare på meg, uansett hva som skjer. Derfor kan jeg også reagere på den samme måten hver gang; jeg kan komme til dem og vise hva jeg føler, og de vil gjøre alt det de kan for at det skal bli bra igjen». Med denne tryggheten i seg, kan barnet dermed våge seg ut i verden – litt lenger for hver gang – og så komme tilbake igjen til den trygge basen for påfyll ved behov.

Litt senere i utviklingen, når barnets evne til abstrakt tenkning har kommet så langt at fysisk tilstedeværelse ikke lenger er nødvendig, vil deler av denne tryggheten finnes i barnets indre. Man behøver ikke alltid dele fysisk kontakt lenger; minner, tanker og fortellinger kan være like viktige å dele med omsorgspersonen. Likeledes kan barnet forestille seg at mamma eller pappa er med henne, selv når de ikke er der. Hun er en del av noe større, en familie, og hun vet det med hele seg, selv om hun ikke kan se de andre akkurat nå.

Men hva skjer dersom tilknytningsprosessen forstyrres, enten ved for mye adskillelser eller fordi omsorgspersonene ikke evner å møte barnet i den grad de burde? Tilknytningpsykologien deler dette opp i fire kategorier. I tillegg til den trygge tilknytningen man får når alt går som det skal, finnes det utrygg tilknytning og desorganisert tilknytning. Den utrygge tilknytningen kan deretter deles opp i to undertyper; den ambivalent utrygge som gjerne oppleves klengete og nekter å slippe taket i omsorgspersonen, og den unnvikende utrygge som isteden reagerer med å avvise omsorgspersonen helt og stenger av emosjonelt. Den siste typen, desorganisert tilknytning, er der den største skaden har oppstått. Her har omsorgspersonene vært så ustabile og inkonsekvente at barnet ikke vet hvordan det skal forholde seg til verden i det hele tatt. Noen ganger var de imøtekommende og snille, mens andre ganger var de voldelige, mentalt ustabile og direkte farlige. Dette betyr at det desorganisert tilknyttede barnet verken kan stole på verden eller på seg selv.

Alle disse tilknytningstypene er kjente figurer i psykologien. Men har du tenkt på at din tilknytningstype kan si noe om hvor godt du har det med deg selv når du er alene? Hognestad sier blant annet at det å kunne være komfortabel alene er en kompetanse i seg selv, og at tilknytningsteorien også kan utvides med en tanke om at mennesket faktisk fungerer i en todelt verden. På den ene siden har man den sosiale kompetansen som tillater at man kan navigere lett i menneskelige relasjoner og i verden der ute. På den andre siden har man også den indre verdenen, mener hun, hvor man kan finne både impulser og støtte innenfra. Den trygge tilknytningen i barndommen, som jo beveget seg inn i det abstrakte og ikke-tilstedeværende, åpner altså også et indre rom hvor man kan hente trygghet fra seg selv. Der en ambivalent utrygg person umiddelbart vil oppleve aleneheten som en avvisning og en fare for å være forsvarsløst forlatt, og en unnvikende utrygg person vil gå i den andre retningen og stenge av alt indre liv som en forsvarsmekanisme mot de ubehagelige følelsene, vil en trygt tilknyttet person også kunne finne roen og meningen i å være alene.

Du finner mer informasjon om dette, og om kunsten å være alene, i Astri Hognestads bok Alene – et rom for endring og undring.

Til ettertanke:

I et økopsykologisk perspektiv kan denne utvidelsen av tilknytningsteorien vise seg å være viktig. Man har for eksempel ofte sett at utrygge mennesker, voksne så vel som barn, lett kan knytte seg til dyr og natur, og naturen og det ikke-menneskelige kan være med på å åpne nettopp dette indre rommet i mennesker som har stengt av for å beskytte seg selv. Det ikke-menneskelige kan altså være en vei inn i tryggheten der mennesker har rotet det til. 

Man kan lett tenke seg at dette kan fungere også den andre veien. Utrygge mennesker som ble sviktet av sine egne, og som av ulike grunner ikke får oppleve kontakt med dyr og natur, vil slite med å utvikle gode relasjoner – det være seg til mennesker eller til naturen. Begge deler er en tragedie, og har store konsekvenser både for individet selv, i samfunnet vårt og med tanke på planetens fremtid. Vi har rett og slett ikke råd til å la mennesker være utrygge.

Den gode nyheten er at tilknytningsforstyrrelser kan repareres og helbredes, dersom man omgir seg med gode, stabile mennesker som også innehar sin egen, indre trygghet. Det viktige spørsmålet vi alle må stille oss i en verden som ser ut til å gå stadig mer av hengslene, er hvordan vi kan bidra til å skape denne tryggheten i menneskene vi selv møter. Hva kan du gjøre i ditt liv?

 

Kanskje du også vil lese:

En økologisk bevissthet begynner med sansene dine

Finn spisevenner på nett

Konflikthåndtering for store og små

Ingen kan skremmes til å bli god

Her får barna en utvidet forståelse av fellesskap

 

 

0 Tanker om “Om det å være alene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *