Den hyggelige kollapsen

Egil Hamnes 17.september 2018 ~ Legg igjen en kommentar

Vikartimen er pedagogikkens surprise party. Det er som oftest hyggelig, men noen ganger er det mer surprise enn party. Man er gjerne litt mer lemfeldig i forberedelsesprosessen som vikar, og har sjelden mer enn plan A. Så var også tilfelle for meg for noen år siden, som matematikkvikar i en VG1-klasse på yrkesfag.

Idet jeg kommer inn i klasserommet, er det som å gå inn i folkeskikkens twilight zone. For det første er halvparten av elevene borte. Dernest sier den tilfeldige plasseringen og tilstedeværelsen av undervisningsmateriell, mikset med klær, mat, flasker og sko, at jeg ikke var kommet til et dekket bord rent skolefaglig. For det andre sitter en voksen mann i klasserommet. Jeg går ned til ham, men han vifter meg bort og sier «Ikke bry deg om meg, jeg skal bare sitte her og passe på». Ikke nødvendigvis betryggende det heller.

De fem som mangler, kommer ramlende inn på en måte som forteller meg at hjemmene deres ikke er tungt møblert. Jeg begynner å prate om planen for timen – formlike trekanter – men dette virker ikke å være relevant informasjon. De er 12 stykker, men jeg føler umiddelbart at de er 11 for mange. Minst. Profesjonell skal man jo være, så jeg tegner opp to trekanter på tavla. Ingen merkbar reaksjon blant elevene. Annet enn blikk som forteller at de synes det jeg driver med er veldig, veldig rart.

På tide å bli enda mer tydelig. Jeg tar runden og sjekker at alle på ett eller annet vis har noe å skrive på eller med, aller helst begge deler. Jeg har knapt fått tegnet på mål på trekantene før den første utbryter: «Jeg skjønner ingen ting, jeg!». Jeg ber alle skrive ned det jeg skriver, og ikke prøve å forstå noe som helst før de er ferdige med å skrive. De fleste klarer å fullføre oppdraget. Med et kollektivt oppmerksomhetsspenn på fem sekunder er til og med det som en mastergrad å regne. Vi snakker to trekanter som er veldig enkelt målsatt.

Nåvel. Jeg tar sats og går ut på det pedagogiske dypet. Forklarer tankegangen svært enkelt. Og sakte. Men klasserommet fylles av mørk materie. De glassaktige blikkene deres fokuserer enten langt bak eller foran meg.  

Så jeg forsøker å forklare. Igjen. Og igjen. Peker, gestikulerer. Men ingen respons i de fem tilgjengelige (men akk så forgjengelige) sekundene. Hva nå? Senke kravet helt til jeg finner nivået. Vi raser nedover geometriens faglige kjellertrapp og ender med en klask i betonggulvet etter å ha nevnt areal av sirkel, trekant, rektangel… ingen respons. Vi ender opp med de enkleste gangestykkene i boka, godt nede på barneskolenivå.

Reisen har vært krevende – de har ikke mer å gi. I stedet begynner jeg å fortelle røverhistorier fra virkeligheten. Om folk som heller bensin i do, tenner seg en røyk og fyker gjennom dodøra. Om en som fester heliumballonger til lenestolen og flyr til værs, helt til han blir en fare for kommersiell flytrafikk.

Da endrer de seg totalt. Våkner til liv, er fokuserte, tilstede og skjerpet. Får plutselig mimikk i ansiktet. Klokka ringer, og på vei ut ler de og sier høflig ha det, takker for timen. Jeg tenker at om de ikke lærte seg formlike trekanter, så fant jeg dem i hvert fall til slutt.

Og tross alt må man bli funnet for å kjenne at man finnes.

Trenger du motivasjon til skole og jobb? Da vil du kanskje like disse bøkene:
«Seks tenkehatter» — internasjonal bestselger som har hjulpet bedrifter og skoleelever til å tenke bedre
«Du er ikke unik» — en lærers opplevelser
«Endring» — systeminspirert ledelse i praksis 
«Ledelse og samspill med dialog» — nyhet om  produktivitet og kommunikasjon i arbeidslivet

0 Tanker om “Den hyggelige kollapsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *