Er kunst for evigheten?

Flux Forlag 26.august 2019 ~ Legg igjen en kommentar

fra Grisen som ville bli spist av Julian Baggini

Ellen sto på klippene og så ned på stranden. En mann tegnet et bilde i sanden. Et veldig interessant bilde. Det var et merkelig ansikt, ikke realistisk, men på en måte sett fra mange vinkler samtidig. Faktisk så det helt ut som en Picasso. Idet tanken slo ned i Ellen, ble hun nesten svimmel. Hun fant fram kikkerten og rettet den mot mannen der nede. Himmel og hav! Det var Picasso!

Nå ble Ellen helt på styr. Hun gikk denne veien hver dag. Derfor visste hun godt at tidevannet snart ville komme og vaske bort bildet. Vaske bort en original Picasso! Hun syntes hun måtte prøve å redde bildet. Men hvordan?

Det nyttet ikke å stanse havet. Like nytteløst ville det være å prøve å ta med seg sanden. Uansett var tiden knapp. Hva med å løpe hjem og hente fotoapparatet. Men kameraet vil bare lage en reproduksjon av selve bildet. Ikke engang såpass så det ut som hun hadde tid til å sikre seg. Ellen hadde visst ikke noe særlig valg. Hun måtte prøve å nyte utstillingen så lenge den varte. Mens hun sto der visste hun ikke om hun skulle le eller gråte.

Kilde: Ray Bradbury, ”In a Season of Calm Weather”, gjengitt i A Medicine for Melancholy (Avon Books, 1981)

Ingen lov sier at kunst er for evigheten. Særlig viktig er det å huske at ulike typer kunstverk uttrykker seg på ulike måter. En Beethoven-konsert kan selvsagt ikke fortsette å eksistere på samme måte som for eksempel en skulptur kan. Vi kan naturligvis filme konserten, og partituret finnes jo etterpå. Men ingen av delene tar vare på selve kunstverket. De fleste som har vært tilstede på en helt spesiell konsert, og senere ser begivenheten på film, vil være enige i det.

De fleste er også enige i at malerier og skulpturer bør bevares. Men hvor skarpt er egentlig skillet mellom slik kunst på den ene side, og for eksempel konserter eller teaterframføringer på den annen side? Picassos sandbilde befinner seg i hvert fall i grenseland. På grunn av hans uvanlige lerret blir noe som vanligvis tas vare på, snart visket ut.

Den som har innsett at det ikke finnes noe absolutt skille mellom for eksempel billedkunst og teaterframføringer, kan gå et skritt videre og tenke over sine holdninger til bevaring og restaurering. Generelt synes vi bilder bør bevares eller restaureres slik at de fortsetter å være omtrent slik de var da de ble til. Men har du tenkt på at det sakte forfallet et kunstverk gjennomgår kan være et viktig element i dets funksjon som kunstverk?

Sikkert er det i hvert fall at mange kunstnere skaper sine verker med tanke på hvordan de eldes. Da Frank Gehry skapte Guggenheim-museet i Bilbao, for eksempel, visste han at titanfasaden ville bli påvirket på en bestemt måte av sjøluften ved kysten av Nord-Spania. Heller ikke de gamle mestrene var fremmed for tanken at pigmentene med tid og stunder ville se ganske annerledes ut enn de gjorde da bildene ble malt.

La oss leke litt psykologer. Kanskje vi har en fiks idé om å bevare ting fordi vi ikke orker å se døden i øynene? Siden kunstverk stort sett lever lenger enn vi mennesker gjør, hevder enkelte at vi gjennom kunsten søker en slags erstatning for udødelighet. (Woody Allen er uenig. Han ønsker som kjent ikke å bli udødelig i kraft av sin filmkunst, men i kraft av ikke å dø.) Kanskje vi må godta at også kunsten er dødelig, at ”alt flyter” som gamle Heraklit sa. Kanskje vi da vil se at den største verdi både ved kunsten og livet er å oppleve dem.

Kjenner du deg igjen i disse tankene? Da vil du kanskje like disse bøkene:
«Frihet fra det kjente»
«Psykedelisk renessanse»
«Glem lykke, finn mening» 

0 Tanker om “Er kunst for evigheten?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *