Er tiden bare en antakelse?

Flux Forlag 27.oktober 2016 ~ Legg igjen en kommentar

Tiden er noe vi alle forholder oss til. Klokka styrer arbeidsdagen, kalenderen styrer året, mennesker er fanget i tidsklemma eller klarer å ta tiden tilbake, vi sier vi har dårlig tid, og vi tenker at tiden går fra oss. Vi har i det hele tatt et nokså intenst og komplisert forhold til begrepet «tid». Hvis du tenker over hvor mange ganger i løpet av en dag du forholder deg til begrepet «tid», vil du kanskje oppdage at det er mer innbakt i hele din virkelighetsoppfatning og indre monolog enn du trodde.

Men hva er egentlig tid?

Vet du hvordan tiden går fort når du enten holder på med noe morsomt eller er i ferd med å løpe fra deg? Vet du hvorfor den ser ut til å nesten stå totalt stille når du sitter på legekontoret og, vel, har dårlig tid fordi du må komme deg tilbake til jobben eller hente barnet ditt på skolen – mens den går altfor fort, samtidig?

Dette har egentlig ikke vitenskapen noe godt svar på heller. I dag deler vi utdrag fra boken Utsikt fra universets sentrum, av Joel L. Primack og Nancy Ellen Abrams

 

Melkeveien er sentrum i vårt synlige univers. Hvordan kan vår galakse være sentrum? Er dette et forbausende sammentreff eller en snikende manipulasjon for å oppnå et ønsket resultat? Ingen av delene – det er uunngåelig. Enhver galakse er sentrum i sitt eget synlige univers. Den ytre grensen for dette kuleformede området kalles den «kosmiske horisonten», og ikke noe lys eller noe informasjon av noen som helst type kan ha nådd oss fra området utenfor horisonten. Det er ingen fysisk grense ved horisonten – akkurat som det ikke er noen kant av sand og himmel ved horisonten du ser fra et skip. Hvis du seiler mot horisonten, vil den hele tiden fjerne seg med samme fart. Men i universet er utsikten fra vår galakse den eneste utsikten vi noensinne får se. Det synlige universet er vår del av universet – den er enestående for vår galakse. Andre galaksers synlige univers har samme størrelse som vårt og overlapper vårt, men ingen av dem er nøyaktig lik det.

Årsaken til at det eksisterer en horisont, er at det tar tid for lyset å komme hit. Lyset beveger seg med en konstant fart i det tomme rom, 300 000 km/s. Avstanden lyset beveger seg på et år kalles et lysår. Enhver galakse som er så langt fra oss at lyset ikke har hatt tid til å komme frem til oss i løpet av universets historie, ligger utenfor horisonten, selv om den befinner seg inni det mye større universet skapt under Big Bang.

Når vi ser utover i rommet, ser vi bakover i tiden. Når vi ser gjennom et rom, ser vi også bakover i tiden, men bare så langt bakover som den tiden det tar lyset å krysse rommet, og den er så godt som momentan. Men når vi ser på sola, ser vi åtte minutter bakover i tid. Hvis sola skulle falle sammen (noe den ikke kan, så ikke bekymre deg), ville vi på jorda fortsatt se den skinne uforandret i åtte minutter etter at den ikke lenger eksisterte. Vi ser fjerne galakser slik de var for milliarder av år siden, da de sendte ut det lyset som ankommer oss nå – men de har beveget seg bort fra oss i hele denne tiden på grunn av universets ekspansjon. Vår kosmiske horisont er en kuleflate som omgir oss og som utgjøres av den nåværende posisjon av de fjerneste ting vi kan se – ikke deres posisjon da de sendte ut lyset (som var mye nærmere vår egen galakse den gangen). Den eneste måten å få kjennskap til deres nåværende posisjon, er å anvende teori – Den dobbelt mørke teorien. På grunn av lysets konstante fart og universets ekspansjon avhenger størrelsen av universets synlige del, som er en romlig størrelse, av tiden – dvs. av universets alder. I moderne kosmologi er tid og rom mer enn knyttet sammen, de er uadskillelige.

«Hva er tid?», spurte St. Augustin i det fjerde århundret. «Hvis ingen spør meg, vet jeg hva den er. Men hvis jeg skal forklare det til ham som spurte, vet jeg det ikke».

I århundrer har filosofer debattert om tiden er noe virkelig eller bare noe menneskene har funnet på for å skape orden i sin erfaringsverden. I moderne kosmologi er tiden like virkelig som horisonten eller et elektron, ja, som selve universet – men det er ikke det de fleste mennesker tror den er. Den måten vi oppfatter tiden på, avgjør hvilken betydning den har for oss. For å forstå tiden må vi først forstå rommet. Vårt mål i denne boken er hele tiden å finne ut hvor vi hører til i universet, og et bidrag til følelsen av å høre til er å kunne lokalisere oss selv i tid og rom. Men vi trenger nye begreper for å kunne tenke på hva det betyr å «lokalisere» noe. Sentrum av vårt synlige univers er ikke et sted, med et kosmisk samspill mellom tid, rom, lys og bevissthet.

[…]

Etter den industrielle revolusjon selger ikke folk flest lenger ting de selv har laget: De selger isteden sin tid. Vårt hverdagsliv er styrt av tanken om at tiden kan deles inn i små enheter, kort sagt, tid er penger. Hvis dette er vår fundamentale forståelse av tid, er det en katastrofal nedvurdering, der små tidsenheter erstatter storheten i naturens mange rytmer. I motsetning til dager og år svarer ikke minutter og timer til noe i naturen, og siden alle minutter og timer er lik hverandre, overskygger de den kosmiske historiens drama med endeløs gjentagelse. Vi trenger å bryte ut av denne begrensende oppfatningen av tid som har en tendens til å lede oss inn i den forestilling at tiden er syklisk som våre klokker. Tiden beveger seg i sykluser med ulik lengde, men den er også lineær og kanskje uten noen slutt. Universet er som et orkester med ulike rytmer, og tiden er en forening av dem alle som ikke kan forstås uten nye begreper.

Tiden måles med klokker. Men klokker er ikke bare gjenstander produsert av mennesker. Enhver regelmessig bevegelse i universet kan fungere som en klokke. De første klokkene var trolig natt og dag, årstidene, månens faser, hjerteslagene og kvinners menstruasjonssyklus. Dette var sykliske hendelser og ledet menneskene til å tro at tiden var syklisk. De gamle egypterne fant opp det 24 timer lange døgnet og er forløper for vår moderne kalender. De gjorde omhyggelige opptegnelser i tusener av år, men hver farao var en ny reinkarnasjon av guden Horus. Stjernenes bevegelser på himmelen gjentok seg. Kosmos utviklet seg ikke videre. Selv nåtidens innfødte stammer kan være fullstendig i villrede om hvor gamle de er: 100 år og 10 000 år kan ikke skjelnes fra hverandre hvis tiden er syklisk.

Den jødiske bibel brøt med denne tradisjonen og satte verdens historie i sammenheng med en lineær ikke-repeterende tid, markert ved en rekke hendelser som bare skjedde en gang, som syndfloden på Noahs tid, Abrahams pakt med Gud, og Moses som ledet til jødenes utvandring fra Egypt. Dette hadde stor betydning for menneskets oppfatning av tiden. I det syttende århundre beregnet biskop James Ussher på grunnlag av omtalen av generasjonene i Det gamle testamentet fra Adam av, at himmelen og jorda ble skapt 23. oktober 4004 år før Kristus. Det var tydeligvis viktig for ham og for mange andre mennesker å vite hvor gammel verden var, og han konkluderte med at den var nesten 6000 år gammel. I det attende århundre begynte europeiske geologer å forske på hvordan jorda eroderes og nye fjell dannes. Da de beregnet hvor lang tid disse prosessene ville ta, var de overrasket over å finne ut at de geologiske endringene ikke krevde tusener av år, men hundrer av millioner. Darwin forstod også at den biologiske utviklingen tar flere hundre millioner år. De fleste menneskene hadde aldri tidligere tenkt på så store tidsskalaer.

[…]

Folk har gjerne tre grunnleggende oppfatninger av tid. At den er universell, at hvis klokker var perfekt nøyaktige ville de gå nøyaktig like raskt, og at tiden kan deles opp i fortid og fremtid, der fortiden er avsluttet. Dette er nyttige tilnærmelser på jorda, men når det gjelder universet som helhet, er de feilaktige.

 

Du kan lese mer om tid og kosmos i Utsikt fra universets sentrum, av Primack og Adams.

Hva tenker du om tid? Er du helt sikker på at antagelsene dine stemmer?

Hvordan kan vi la oss styre av et begrep som er så ullent og så komplisert som det tidsbegrepet faktisk er?

Og du? Husk å stille klokka tilbake en time på søndag! 🙂

 

Kanskje du også vil lese:

Den stille revolusjonen

Slik så fremtiden ut for 40 år siden

Astronauten som fikk en åpenbaring

Hvor mye av oss selv er usynlig?

Antakelser – sannheter som blokkerer

0 Tanker om “Er tiden bare en antakelse?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *