Eventyret som ingen kunne målbinde

Flux Forlag 30.april 2018 ~ Legg igjen en kommentar

av Egil Hamnes

 

Hva skjedde egentlig med Askeladden og Prinsessen etter at de vel var gift, prinsessen målbundet og Askeladden tildelt halve kongeriket?

 

Askeladden og Prinsessens ekteskap var eventyrlig bra i begynnelsen. Vel kjente de ikke hverandre fra før, men de spilte ofte målbindeleken med hverandre. Prinsessen ble grundig sjarmert av denne (nå nyvaskede) Askeladd, som gang etter gang klarte å målbinde henne. Men lykken var ikke helt komplett. For Kongen hadde tildelt Askeladden den steinete delen av Kongeriket. I denne delen av riket hadde det vært sterk fraflytting de siste årene på grunn av industrialisering av landbruket og sterk sentralisering. Denne tildelingen skapte avstand mellom Kongen og ekteparet.

Prinsessen presset på Askeladden for å få bygd opp hæren slik at de kunne legge under seg mer grøderikt land, samt landsbyer som hadde butikker med større utvalg. Særlig ønsket hun at Askeladden skulle utvikle et masseødeleggelsesvåpen som var så gildt at den kunne ødelegge både til lands og til vanns, og i lufta med. Da Kongen fikk høre at Askeladden bygde opp sitt forsvar, gjorde han det samme. I tillegg forlangte han at Askeladden skulle ødelegge alle høygaflene sine som kunne kastes lenger enn ti meter. Siden Per og Pål, Askeladdens brødre, ble satt til å lage våpnene, falt hele prosjektet sammen. Tonen mellom de to halvdelene av riket var nå svært kjølig, og all korrespondanse foregikk via sinte brev.

Askeladden lot bygge en kjempestor lagerbygning ved kongsgården. Han og Prinsessen hadde ikke lekt målbindeleken på en stund, derfor hadde skrotet hopet seg opp på tunet. Forholdet mellom Prinsessen og Askeladden var forresten også bare skrot. Hun begynte å bli lei av at Askeladden vant alle diskusjoner og dro med seg rusk og rask han fant langs de øde, steinete veiene. Dessuten skjønte hun raskt at han ikke var særlig interessert i imperialistisk krigføring, og at han aldri kunne bli den sterke mann som kongeriket behøvde. Askeladden hadde et stort ildsted i lageret sitt, og der satt han time etter time og raket i asken.

Prinsessen ble desillusjonert av å bo så øde og isolert, med en Askeladd som ble mer og mer fjern – og skitten. Askeladden på sin side hadde ro i sjelen, og det var ikke mulig å få ham ut av lageret lenger, samme hvor mye Prinsessen tagg eller ba.

Det var i disse tider at Prinsessen tok kontakt med Kongen, sin far, for å søke om tilgivelse og om aller nådigst å få komme hjem igjen. Hennes såre gråt smeltet Kongens hjerte, og slik gikk det til at Prinsessen forlot Askeladden. Vel framme hos sin far kontaktet de dyktige jurister, for å finne ut om de kunne bli kvitt Askeladden. Et halvt år senere ble det rettsak, og Askeladden ble tiltalt for på uredelig vis å ha tilegnet seg eiendom som rettmessig tilhørte Kongen: Halve kongeriket og hans datter – Prinsessen. Ikke uventet ble Askeladden funnet skyldig på alle tiltalepunkter.

Retten mente at Kongen på det aktuelle tidspunkt var sinnssyk og utilregnelig, og at avtalen som ble inngått mellom ham og Askeladden derfor ikke kunne sies å være juridisk bindende. Imidlertid fikk han beholde lagerbygning og alt skrotet. Askeladden, som egentlig var republikaner, ble glad over å bli fratatt sitt tyngende ansvar, og åpnet i stedet en skrot- og skraphandel. Han ansatte Per og Pål som selgere, men de gjorde underslag og ble senere fengslet på flukt.

Prinsessen giftet seg med Kongens hoffnarr (hun hadde alltid vært svak for pussige menn med sans for humor), mens Askeladden tuslet lykkelig omkring som ensom, skitten skrothandler. Og hvis ikke alt skrotet er solgt, så tusler han vel rundt ennå…

0 Tanker om “Eventyret som ingen kunne målbinde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *