Finnes jeg – finnes du?

Odd Eirik Ness 25.mai 2020 ~ Legg igjen en kommentar

«Hvorfor er du ulykkelig? Fordi 99,9% av det du tenker og gjør, det tenker og gjør du for deg selv, og du finnes ikke.» Dette sitatet signert Wei Wu Wei høres umiddelbart litt både merkelig og voldsomt ut. Men siden jeg selv først hørte det for tjue år siden har jeg kommet til å tro at det er minst 99,9% sant.

Wei Wu Wei var et pseudonym for Terence James Stannus Gray, en britisk teaterprodusent, forfatter og ikke-dualist som døde i 1986. Ikke-dualisme er en måte å se verden på som jeg tror har potensiale til å løse mange av problemene vi mennesker står ovenfor, både kollektivt og som individer. La oss ta utgangspunkt i Wei Wu Weis sitat for å forklare hva som ligger i begrepet.

Finnes ikke du? Finnes ikke jeg? Prøv å fortelle det til banken neste gang de ber om avdrag på lånet, eller til deg selv neste gang stortåen din har brutt alle regler for sosial distansering med en litt for høy dørkarm. Både du og jeg finnes selvsagt, bare ikke på den måten vi er blitt fortalt.

For vi er blitt fortalt, direkte og indirekte, at vi er separate organiske roboter, adskilte enheter med våre respektive hovedkvarter plassert like bak øynene et sted. Vi er vår egen lykkes smed, og livet består i å manøvrere roboten gjennom den ikke ubetydelige delen av øyeblikket som til enhver tid befinner seg på andre siden av det absolutte skillet mellom oss, her på innsiden, og resten, der ute. Nå er vi attpåtil blitt så mange og så avanserte roboter, at vi er i ferd med å sage av grenen vi sitter på. Som kongens budbærere på et middelaldersk torg roper nyhetsoppleserne til oss om økologisk kollaps og økonomisk sammenbrudd.

Men dette øyeblikket slutter ikke ved dataskjermen foran deg eller ved veggen bak den skjermen. Heller ikke ved horisonten, svenskegrensen eller universets ende. Det samme er sant om vi vender blikket innover mot oss selv. Dette øyeblikket ender ikke ved hverken det indre eller ytre hudlaget. Det ender ikke ved hjerteklaff eller hjernebark heller.

Dette øyeblikket kan ikke begrenses i rom, og det samme gjelder for tid. Tikk takk, sier klokken. Årstid følger årstid. Vi fødes og vi dør. Men dette øyeblikket slutter ikke nå, nå, eller nå. Det begynte ikke ved fødselen din eller ved Big Bang og det vil ikke slutte når du dør, eller ved Big Crunch eller hvilket annet scenario universet finner det for godt å ende på. Dette øyeblikket har ingen grenser i hverken tid, rom eller andre kjente og ukjente dimensjoner. Det bare er, uavhengig av innholdet i øyeblikket.

På samme måte som hjertet ditt er en integrert del av mirakelet deg, er du et av mange bankende hjerter i dette mirakuløse og grenseløse øyeblikket som du ikke bare er en del av, men som til syvende og sist er hvem du og jeg er. Men om det virkelig stemmer at vi er disse hjertebankende miraklene, hvordan kan det ha seg at vi, alle våre greinavsagende fremganger til tross, ikke føler oss lykkelige? Og hvorfor i all verden insisterer vi på å ta livet av miljøet rundt oss, kroppen hjertene våre avhenger av for å leve?

Både du og jeg finnes, men ikke som separate roboter styrt av en stille stemme plassert bak øynene et sted. Troen på at dette skillet mellom meg her inne og resten av virkeligheten der ute er absolutt, kalles dualisme.

Hvordan vi definerer oss selv og virkeligheten programmereres både av våre egne erfaringer (stortå/dørkarm), og av samfunnet rundt oss (ropende nyhetsopplesere/foreldre/skole/kultur/tradisjon/autoriteter). Og begge deler forteller oss, direkte og indirekte, at eventyret om den isolerte roboten er sant.

Én variant av dette dualistiske eventyret hevder at prototypen ble skapt av Gud, en gal oppfinner lokalisert på hemmelig adresse i noe som kalles himmelen. Som i alle eventyr ender også denne historien med at vi lever lykkelig alle våre dager*

*Gjelder bare for dem som havner på riktig side når Jesus endelig skal få ræva i gir og komme tilbake for å kildesortere gode roboter fra dårlige. Gode roboter utstyres da med evigvarende batterier og tas med til de hemmelige gps-koordinatene i himmelen hvor Jesus og faren hans, Gud, residerer. Dårlige roboter havner i det store forbrenningsanlegget.

Det er faktisk ikke mer enn 15 år siden vi i Norge hadde en statsminister som ikke bare trodde på dette eventyret, men som var profesjonell eventyrforteller, også kalt prest. Det finnes selvsagt mer oppdaterte variasjoner av eventyret om mennesket som isolerte roboter, men vrangforestillingen om at vi på innsiden eksisterer adskilt fra resten på utsiden, består. Det er denne vrangforestillingen som nå er i ferd med å knekke både grein og oss som sitter på den.

Vi må lete lenge etter noen som brenner for det samfunnet vi nå lever i, eller for retningen det ser ut til å være på vei mot. Likevel finner vi oss i det. Først og fremst fordi vi ikke ser noen seriøse alternativ. Selv tror jeg ikke-dualisme er eneste veien ut om vi skal komme oss noenlunde helskinnet frem til et nytt århundreskifte. Hvor mange mennesker må skifte til en ikke-dualistisk virkelighetsforståelse for at vi skal slutte å oppføre oss på måter som sliter oss og verden rundt oss i fillebiter? Jeg vet ikke, men jeg vil i hvert fall gjøre det lille jeg kan for at vi skal bli mange nok til å oppnå flokkimmunitet mot de verste av dualismens dumheter.

Kanskje er det uansett for sent? Økologisk kollaps kan spenne bena under oss. Virus har vist seg å være en formidabel trussel. En stadig mer autonom og eksponentielt voksende kunstig intelligens kan komme til å veie oss og finne oss for lett.

For oss enkeltindivider er det uansett ikke for sent. Begrepet lykke er et glatt såpestykke. Hvordan vet vi i det hele tatt hva lykke er om vi ikke også kjenner dets motpart? Ingen kan love seg selv eller andre at de skal bli lykkelige hele tiden. Men jeg lover at man blir lykkeligere når man skifter til et ikke-dualistisk selv- og virkelighetsforståelse. Det hjelper faktisk å styre etter et kart som ikke er i konstant krig med terrenget.

Ikke-dualisme er ikke noe som oppstod i går. Det har eksistert i tusenvis av år, både i ren form og som del av filosofier man ikke vanligvis påklistrer merkelappen ikke-dualisme. I vestlig filosofi ligger blant annet de tyske idealistene nærme opp til ikke-dualistisk selv- og virkelighetsforståelse. Det er blitt sagt om de tyske idealistene at de hadde riktig dharma (lære), men at de manglet en yoga. Med det menes det at de manglet en øvelse som kunne spre ideene deres, og som kunne tilby dem som måtte være interesserte et innblikk i det de snakket om.

Selv tenker jeg at en skreddersydd type dialoggrupper er et perfekt verktøy til formålet. I neste post skal jeg skrive om hvordan slike grupper kan settes opp, og hvordan de kan gjøre deg, meg og samfunnet vi lever i litt lykkeligere.

2 Tanker om “Finnes jeg – finnes du?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Den siste tiden kjennes på mange måter splittende, men allikevel for meg, velkjent og samlende. Jeg forundrer meg over det, og for min del tror lang tid med “trening” ( over år) i alenetilværelse har gjort meg sterkere?? Jeg er en “vandrer” på ulike måter og møter på mange mennesker, veksler noen ord, deler noen betraktninger. Jeg opplever situasjoner hvor vi deler mer. Min indre og ytre splittelse gjorde/gjør gjør meg til tider vondt, men den er det den er ,- en helhet av meg. Hvorfor er den da så skjult?