Koselig å ha minner sammen?

Flux Forlag 4.mai 2020 ~ Legg igjen en kommentar

fra Grisen som ville bli spist av Julian Baggini

Anne husker tydelig besøket på Parthenon i Athen. Hun husker for eksempel hvordan ruinen var mest imponerende på avstand, der den tronet på Acropolis. Men Anne har aldri vært i Athen. Det hun husket var et besøk på Parthenon, ikke at hun besøkte stedet.

Anne er ikke gal. Det hun husker, har skjedd. Hun har nemlig hatt en ’hukommelsestransplantasjon’. Venninnen hennes, Marte, hadde vært på ferie i Athen. Da hun kom hjem fikk hun kopiert ferieminnene over på en minne-DVD hos Timekopi  i 178. etasje i det nye Postgirobygget. Dagen etter tok Anne heisen opp (hun jobbet i 94. etasje) for å få Martes ferieminner lastet ned i sin egen hjerne. Derfor har Anne nå en masse fine minner fra Martes ferie. Og alle minnene er minner om hva ’jeg’ så og gjorde.

Litt problematisk er det kanskje at Anne og Marte har gjort dette så mange ganger tidligere at minnene deres begynner å bli ganske like. Anne vet at hun egentlig bør si at hun husker Martes ferie i Athen. Men det er ikke slik det oppleves. Og det er mye lettere å si ganske enkelt at hun husker besøket på Parthenon. Men hvordan kan Anne huske ting hun aldri har vært med på?

Kilde: Derek Parfit, Reasons and Persons (Oxford 1984), § 80.

Noen historier er såpass urealistiske at de ikke fungerer. Du synes kanskje dette er en slik historie. Er det ikke rett og slett galt å si at Anne husker reisen til Hellas, selv om det heller ikke er helt riktig å si at det som foregår i Annes hode er at Marte husker at hun dro til Hellas? Er det realistisk å operere med en form for erindring som ’ikke helt’ er det samme som hukommelse, bare ’nesten’? Svaret er ja. Filosofer har kalt slike erindringer kvasiminner. Dette interesserer deg kanskje sånn midt bak. Men det er faktisk filosofisk viktig at muligheten til slike minner finnes. Av følgende grunner.

Det finnes en filosofisk teori som hevder at en person forblir den samme så lenge vedkommendes mentale liv vedvarer å være det samme. (Dette mentale livet må ikke nødvendigvis utspille seg i en bestemt fysisk materie, selv om vi per i dag ikke kan leve uten kropp.) Du fortsetter med andre ord å være den du er så lenge ’bevissthetsstrømmen’ fortsetter i deg. Denne teorien forutsetter blant annet at det ikke er vesentlige endringer i en persons minner, oppfatninger og vilje. Alt sammen kan endre seg, men det må være gradvis. Tanken er at selvet bare er en kombinasjon av disse faktorene, ikke noe eget i seg selv.

Men kan det være riktig å si at selvet består av slike ting som oppfatninger, minner og vilje? Er det ikke bedre å si at selvet er det som har disse tingene? Tenk deg for eksempel at du husker et besøk i Eiffeltårnet. Å huske dette forutsetter at det var du som besøkte tårnet. Men hvis det å vedvare som samme person forutsetter det å minnes, kan ikke det å vedvare som samme person samtidig være avhengig av det å minnes. Slik sett må selvet allerede finnes hvis det i det hele tatt skal forekomme minner. Derfor kan ikke selvet sies å være bygget opp av minner.

Kvasiminner er interessante fordi de setter spørsmålstegn ved denne forståelsen av hva selvet er. At man kan oppleve kvasiminner viser at egen erindring ikke forutsetter personlig identitet. Anne husker at hun har opplevd ting som hun faktisk ikke har opplevd. Det betyr at egne minner likevel kunne være noen av selvets byggeklosser. Selvet kunne delvis være laget av rette sort egne minner. Ikke kvasiminner.

Men hvis vi i noen grad er sammensatt av minner, hva skjer egentlig når egne minner blandes med andres. Hva skjer med Anne og Marte? Og hva skjer når minnene våre viskes ut? Eller når vi husker feil? Går selvet liksom ”opp i limingen” når minnene blir uklare, svake og forvirrede? At vi er så redde for å bli senile, kan tyde på at dette har noe for seg.

0 Tanker om “Koselig å ha minner sammen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *