Vil naturen reddes av hedninger?

Flux Forlag 25.august 2016 ~ Legg igjen en kommentar

Mange av de store religionene har i den senere tid begynt å ta sitt ansvar for planeten på alvor. Den norske kirke hadde for eksempel sin klimapilgrimaksjon, mens paven, på sin side, skrev varmt om naturen som vår søster og mor i sitt seneste brev til folket. Det finnes dessuten muslimer som forsøker å vekke folk til å ta sitt moralske ansvar for jordkloden, og miljøengasjementet ser ut til å ha begynt å finne et forsiktig fotfeste selv i de mest konservative sirkler. Omsorgen for alt som lever hører ikke til noen spesiell religion eller åndelig retning, den er universal. Det er ingen som kan ta monopol på den.

Men samtidig er det også sånn at monoteistiske og universalistiske religioner (altså religioner som bare har én gud og som søker å omvende alle til denne) gjennom tidene har satt sitt umiskjennelige preg på vårt syn på oss selv i forhold til naturen. I den kristne troen er for eksempel mennesket satt som forvalter av skaperverket, men er ikke selv av denne verdenen, og må ikke falle for dens jordiske fristelser. Kristendommen undertrykte de gamle religionene når den kom sigende inn over Europa, og dette kan på mange måter ha fjernet oss fra en natur som nå ble ansett for å være syndig.

Det er likevel én gruppe som mener de har stått mot denne påvirkningen og som alltid har utpekt seg som naturens forkjempere: Hedningene. Denne gruppen består samlet sett av alt fra åsatruere til Wicca-hekser og sjamaner, og kan grovt forenklet deles opp i to hovedtyper. På den ene side har man rekonstruktivistene, som etter beste evne forsøker å pusle sammen hvordan det en gang var og leve deretter. På den andre siden har man eklektikerne, som ikke bekjenner seg til noen spesiell retning, men som velger ut det de finner personlig meningsfullt og følger sin egen vei. Felles for dem alle er en kjærlighet til naturen og et ønske om å bevare den, også gjennom sine åndelige liv.

I dag deler vi utdrag fra religionsforsker Jens-André P. Herbeners siste bok, Naturen er hellig. I denne boken går han grundig og lettfattelig gjennom religionenes ansvar og påvirkning på planetens tilstand, og han utforsker også temaet grønn religion og spiritualitet:

 

«Jeg er Hedning. Jeg er en del av Naturens helhet. Klippene, Dyrene, Plantene, Elementene og Stjernene er mine slektninger … Jeg er en del av denne store Naturfamilien.»

Ordene stammer fra den amerikanske Wicca-prestinnen Selene Fox og forteller noe viktig om de nyhedenske religionene. Er det én ting de fleste nyhedninger enes om, så er det en opplevelse av en samhørighet med naturen, som oppfattes som hellig. Naturglede er da også en av hovedårsakene til at folk blir hedninger i dag. Av samme grunn er mange opptatt av miljøvern og økologi.

Sett i et større perspektiv er nyhedendom et forsøk på å gjenopplive gamle, polyteistiske religioner. Ikke minst Europas. Mange tenker ikke over det, og kristne nasjonalister gjør alt de kan for at det skal forbli slik. Men førkristne religioner har vært i Europa mye lenger enn kristendommen. I et makrohistorisk perspektiv er det en temmelig sent tilkommet religion, og som islam er den monoteistisk og universalistisk og stammer fra midtøsten.

De monoteistiske religionenes ekspansjon verden over har i alle tilfelle hatt en pris: Marginalisering eller utrydding av de fleste polyteistiske religioner. En imponerende og skremmende bedrift, med tanke på at flerguderi antakelig har kjennetegnet menneskehetens religionshistorie i over 95 prosent av tiden.

Den nyhedenske gjenoppvekkingen av forsvunne religioner kan aldri bli annet enn delvis. Dels er det store hull i kildematerialet. Dels blir det man faktisk vet uunngåelig tilpasset nåtiden. Derfor er de nyhedenske religionene nødvendigvis et kompromiss mellom gammelt og nytt. Og derfor kalles de i religionsforskningen også gjerne for nettopp nyhedendom eller moderne hedendom (på engelsk neopaganism og contemporary/modern paganism).

Det positive synet på naturen blant nyhedninger bunner i et positivt syn på verden som sådan. Den oppfattes i fundamental forstand som menneskenes opphav og hjem. Verden skal da heller ikke erstattes av et himmelsk paradis på noe tidspunkt. Tvert i mot betrakter man den gjerne som guddommelig eller besjelet av guder og krefter. Derfor spiller naturvern i mange tilfeller en viktig rolle, ja, iblant blir nyhedenske religioner også kalt for naturreligioner.

[…]

Wicca-grupper har gjenbrukt og nyfortolket elementer fra så ulike steder som vestlig okkultisme og teosofi og keltisk, indisk, germansk, romersk, egyptisk, kristen, gresk og indiansk religion. Med den økende feminismen og økologiske bevisstheten siden 1970-tallet har Wicca vokst betydelig, og en del ser sammenhengen mellom ødeleggelsen av naturen og undertrykkingen av kvinner. Mange wiccanere er da også opptatt av miljøvern og økologi i dag.

Flettet sammen med Wicca, feminisme og økofeminisme er den moderne gudinnebevegelsen, som i likhet med Wicca utbredt i den vestlige verden. Den er oppstått i opposisjon til de monoteistiske verdensreligionene. Det skyldes ikke bare at de har fortrengt, undertrykt og utryddet dyrkingen av utallige gudinner og guder og at deres ene og tradisjonelt eksklusive gud er hankjønn. Religionene har også, mener noen, promotert patriarkalske samfunn, kvinnediskriminering og en destruktiv holdning til naturen.

Overfor dette har flere feminister tatt til orde for eksistensen av et eldgammelt matriarkat, hvor gudinnedyrkelse spilte en sentral rolle, hvor kvinnene satt på makten, og hvor fred og respekt for naturen hersket. De fleste forskere har avvist at det fantes en slik matriarkalsk gullalder. I det minste er den ubeviselig ut fra eksisterende data.

Det er midlertid et historisk faktum at gudinner har vært dyrket siden de eldste tider. Tenk på de utbredte venusstatuene i steinalderen eller på den oldnordiske Frøya, egyptiske Isis, babylonske Ishtar, den romerske Diana og greske Afrodite. Det er likedan et historisk faktum at monoteistiske religioner mange steder har satt en stopper for guder, gudinner og prestinner. Forvist dem til en moralsk-religiøs bakgård.

Den moderne gjenfødelsen av gudinnedyrkelsen i Vesten er dels en gjenskaping, dels en feministisk omskaping av eldgamle praksiser. Mange gudinnedyrkere er opptatt av miljø og økologi. Det skyldes ikke minst en forestilling om at gudinnene er intimt forbundet med Jorden; ja, noen oppfatter den som en levende gudinne, Moder Jord.


De nyhedenske religionene regnes nå for å være en av de hurtigst voksende religiøse bevegelsene i verden. 

«Vil det tredje årtusen stå i hedendommens tegn?», spør derfor forfatteren oss. Om du vil lese hans tanker rundt dette, kan du finne boken Naturen er hellig i Flux’ nettbutikk.

 

Hva tror du? Er naturspiritualitet noe du tiltrekkes av?

Vi vil gjerne høre dine tanker om dette enten i kommentarfeltet under, eller på vår Facebookside! 🙂

 

Kanskje du også vil lese:

Hvor kommer ditt natursyn fra?

Klimakrisen er en verdikrise

En dyreart bør være mer hellig enn kronjuvelene

Den stille revolusjonen

Er verden i ferd med å falle fra hverandre?

 

Tanker om “Vil naturen reddes av hedninger?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Mennesket er dømt til å forvalte jorda, det er ingen andre som kan gjere det. Korleis må me lære frå naturen, dvs. vår alltid ufullstendige forståing av han, av det mysteriet livet er. Det betyr mye meir ydmykheit, respekt og varsemd i vår omgang med alt anna levande.