Ode til mellomlederen

Egil Hamnes 16.mars 2020 ~ Legg igjen en kommentar

Hvem er de, disse menneskene som velger å tre over terskelen som skiller lærere og ledere? Hva driver dem? Er det den litt mer enn marginalt bedre lønnen, muligheten til å jobbe i feriene, styre uselvisk unna systemets skrinne strøm av skryt eller er det rett og slett den fåfengte drømmen om at man kan endre systemet? Og bli noe annet enn en brikke i det store spillet? Uansett fortjener de en klapp på skuldra og en liten hyllest. Den kan absolutt komme her (men noen garanti kan jeg vel ikke gi).

Det skal sies at lærere ikke er enkle å lede. Når man er vant til at egen stemme er den dominerende i et rom og at det tas notater av det man sier, så kan det ha uheldige bieffekter på det personlige plan. Egoet kan bli vel stort av sånt. For det er fort gjort å bli glad i sin egen stemme når man er lærer. Å la sin egen klokskap fylle rommet minutt etter minutt kan oppleves som et slags kvalitetssikringstiltak – for å sikre at timen til enhver tid er mettet med faglige og generelle gullkorn (at bare en viss prosent av denne klokheten absorberes i kundemassen får heller være). En flokk av uttrykksfulle fagfolk med hang til sjølgodhet er kanskje ikke den massen som er lettest å bevege og begeistre for en stakkar. Samtidig står lærere støtt kollegialt i kampen mot byråkratiet som ønsker å presse sine klamme regnearkfingre rundt klasserommet og forme det i sitt eget verdensbilde. Her prater de med én stemme og står sammen.

Derfor er det overraskende at noen lærere ønsker å forsere den Berlinmuren det er å bli mellomleder. For det er greit å ha ambisjoner her i livet, men det å bli en del av ledelsen (eller de der nede/oppe, Tåkeheimen, Ozonlaget etc) er et dramatisk steg. For da er du plutselig en av de andre, en av de som kan tenkes å representere det man kjemper imot. Så der du før kunne sparke oppover, er du nå i en unik posisjon; du mottar spark fra alle retninger. Er smerte noe du liker, kan du få nok av det i en slik posisjon. Tilgangen virker uutømmelig.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at det finnes mennesker med visjoner i skolen. Der en annen fattig sjel har nok med sine ambisjoner om å overleve klasseromshverdagen, er andres ambisjoner på et mye mer elevert nivå; de skal få denne skoleskuta på riktig kjøl. De skal inspirere og lede/tvinge lærerne til å bli dyktigere pedagoger og helere mennesker. Systemet skal endres nedenfra, eller noe slikt.

De skal ha honnør for at de vil ta jobben og enda mer for at de tror det er mulig. Og ingen tviler på de gode hensiktene, men det er vel heller måten dette blir gjort på som skaper sjøgang. For hvis man fjerner seg litt for langt fra rikdommen i møtet med elevene og dykker litt for langt inn i de offentlige utredningenes trygge verden, vil man ha en innfallsvinkel som aldri går hjem hos kundene. Gudene skal vite at det ikke er lett å være mellomleder og finne denne balansen mellom realisme og idealisme. Noen får det til med glans, mens andre dessverre famler rundt i et slags klokskapslimbo der de prøver å få det idealistiske terrenget til å passe med realismekartet. Her er det også fort gjort å plutselig å fyke rett inn i sin private inkompetansesone (som vi alle må kjempe for å unngå å falle inn i hver dag).

Men se i nåde til din mellomleder og forstå at vedkommende sannsynligvis gjør så godt hen kan. Vær takknemlig for at noen i det hele tatt ønsker å stå i denne litt utakknemlige posisjonen. Og vær ekstra stolt av de som lykkes.

 

Trenger du motivasjon til skole og jobb? Da vil du like disse bøkene:
«Seks tenkehatter» — internasjonal bestselger som har hjulpet bedrifter og skoleelever til å tenke bedre
«Endring» — systeminspirert ledelse i praksis 
«Ledelse og samspill med dialog» — nyhet om produktivitet og kommunikasjon i arbeidslivet

0 Tanker om “Ode til mellomlederen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *