Om menneskets utviklingspotensial

Flux Forlag 28.juli 2016 ~ Legg igjen en kommentar

Når vi mennesker leser historien om oss selv, gjør vi det gjerne utifra et ståsted hvor vi tror vi har kommet til veis ende og at vi nå er det endelige resultat av en evolusjon som har pågått i millioner av år. Det er også lett å miste motet fullstendig når man daglig leser nyheter om hva mennesker har klart å stelle i stand. Men er vi egentlig i mål – eller for den saks skyld på vei ned igjen? Hvordan vil vi i så fall utvikle oss videre herfra? 

I dag deler vi Arne Næss sine tanker om menneskets enorme utviklingspotensial:

 

Vi befinner oss på en planet som utgjør en bitteliten prikk i en enorm galakse som vi kaller Melkeveien. I et univers med så mange planeter og stjerner er det vanskelig å forestille seg at det ikke skulle finnes planeter som minner om den vil selv har æren av å leve på. Derfor tror jeg ikke at vi er alene i universet. Men med tanke på de enorme avstandene vi på dette nivået snakker om, er vi – så langt jeg kan se – praktisk talt fullstendig alene. Sender vi et julekort av gårde ut i rommet, kan det ta 50 000 år å få svar, og selv om jeg personlig føler meg overbevist om at det finnes kropper der ute som ville satt pris på å motta et julekort, vil vi – om relativitetsteorien er korrekt – aldri komme i kontakt med disse.

Om den rollen vi spiller på denne planeten skal kunne kalles kosmisk, tror jeg det må være nettopp fordi vi, i hvert fall innen enorme avstander, er de eneste skapningene som er i stand til å føle og forstå livet; fatte hvor mye det har krevd og hvor lang tid det har tatt for at det skulle finnes mennesker her. Tre tusen millioner år har dette mirakelet tatt! Når noen skapninger for første gang beveget seg ut av vannet og tok steget opp på land, utfordret de det franskmennene kaller elan vital. Det innebærer å bryte grenser, ta steget inn i de nye verdener og nye måter å leve på; og på alle slags måter overskride de mål du tidligere hadde satt deg.

Så du kryper ut av vannet. Jeg tror det fortsatt finnes muligheter for at menneskeheten kan krype videre opp til nivåer preget av en noe mer anstendig oppførsel. Det høres usannsynlig ut, men det kan hende at vi innen et svært begrenset tidsrom, la oss si fem hundre år, når opp til et bevissthetsnivå om hvem vi er og hva vi er i stand til å utrette, som vil få oss til å si «Vi kan ikke behandle planeten på denne måten.» Og det kan tenkes at vi på fullstendig etisk holdbar manér vil prøve å bli færre mennesker istedenfor å bli flere og flere. Slik at du, hvor enn du måtte leve, ville være i stand til å leve på landjorden uten samtidig å ødelegge den.

[…]

Med tanke på den kosmiske rollen jeg nevnte, tror jeg det innebærer at vi bør forsøke å internalisere følelsen av de millioner av år som ligger bak oss, som leder frem til nå. Du kan ikke overse spørsmålet om hvem og hva du virkelig er. Det er så viktig innimellom å kjenne på hvilke fantastiske skapninger vi er; å anerkjenne at forskjellen mellom Einstein, Leonardo da Vinci og deg er forsvinnende liten i forhold til forskjellen mellom deg og en hvilken som helst annen skapning på denne planeten. Vi er vesener som besitter fantastiske evner. Det er umulig å forestille seg at vi helt skulle overse essensen av hvem vi er, at vi skulle glemme bort hvor unike vi er målt opp mot alle ting innenfor en enhver omkrets. Vi kan tenke på og se for oss et umåtelig antall og arter av ord og verdener, noe ingen andre vesener på denne planeten er i stand til. Skulle vi ikke, litt oftere, kunne handle og lære andre å handle på måter som er mer i tråd med vår dypeste innsikt og våre dypeste følelser?

Dette spørsmålet er mitt svar, og det er bare utformet som et spørsmål fordi det jeg sier her, er at ingen – absolutt ingen – foreløpig er i stand til å svare på disse spørsmålene om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi bør derfor reflektere nøyere over hvem vi egentlig er, og sette pris på at de valgene som vi mennesker har tilgjengelig for oss, ikke er de samme valgene som en gris har tilgjengelig for seg, selv om griser ellers er vidunderlige skapninger. Vi har en følelse av, og jeg tror dette er en korrekt antagelse, at antallet valgmuligheter som er tilgjengelige for grisen, er minimale i forhold til de som er tilgjengelige for oss. Vi har tilgang til et mye større spekter av valgalternativer på grunn av hjernene våre – fantastiske instrumenter som vi for det meste ikke anvender til å utrette gode ting. I en av mine taler som er blitt sendt mange ganger på forskjellige radiostasjoner, spør jeg: «Hvordan kan du avspore deg selv, slik du synes å gjøre, når du har så mye kreativitet i deg?» Våre virkelige behov er ufattelig færre enn vi, med tanke på hvor mye vi forbruker, synes å tro. Overforbruket er formodentlig tenkt å tilfredsstille behovsmyriaden. Jeg tolker de innbilte behovene med det tilhørende overforbruket som et uttrykk for en fundamental indre usikkerhet; og føler du deg en smule usikker, er det alltids lettere å adlyde systemet, å la seg lede med strømmen.

Ikke alle mennesker er tilfredse med å gjøre det samme som alle andre, lytte til de samme tingene, se like ut, fortelle de samme historiene. Noen ganger ønsker mennesker å bryte ut og gå i en annen eller uvanlig retning. Mitt eget liv har vært preget av av viss slik selvstendighet. Jeg hører gjerne på det andre har skrevet eller sagt, og jeg setter pris på å motta nyttige introduksjoner, men når det kommer til emner utover matematikk, er jeg også i stand til på selvstendig grunnlag å velge hva jeg liker og hva jeg ikke liker.

Jeg vil runde av med å legge frem et tankespinn. Se for deg at du innehar en kosmisk rolle, og at det er opp til deg å bidra til at du perfeksjonerer deg i denne rollen. Og om jeg skulle komme tilbake neste år, vil jeg spørre hvordan det går med deg i den kosmiske rollen din. Jeg vil få høre hvordan du har redusert unødvendig forbruk, mens forretningene fortsatt går så det suser. Forandringene jeg foreslår, vil ikke senke livskvaliteten din, tvert imot. Jeg avslutter med denne betegnelsen: «livskvalitet». Om vi ser for oss at den ble målt ut fra hvordan du føler deg i forhold til din egen verden og din egen eksistens, og ikke basert på hvor mange ting du eier, vil du etter dette året med å perfeksjonere din kosmiske rolle føle deg bedre, ikke større. Bare større i din kosmiske rolle.

 

Teksten er hentet fra boken Dyp glede – inn i dypøkologien, som er en samling av Arne Næss’ tekster. Du finner den i Flux’ nettbutikk.

 

Hvordan har du lyst til å utvikle deg?

Hvilken historie ville du kunne fortelle til Arne Næss om han spurte deg et år fra i dag?

Hva er dine drømmer for menneskeheten?

Del gjerne dine tanker og betraktninger  i kommentarfeltet her, eller i dette innleggets kommentarfelt på Facebook!

 

 

Kanskje du også vil lese:

Alt er mulig

Utdannelse må også være inndannelse

Noe er helt gærent med de voksne!

Er sinn og bevissthet begrenset til hjernen?

En ikkelokal bevissthet

2 Tanker om “Om menneskets utviklingspotensial

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Nyttige tanker i en fragmentert og hesblesende verden. Selv venter jeg på at mennesket en gang vil ta steget fra den materielle tidsalderen vår og over til å undersøke og utforske våre mentale evner. Vår bevissthet. Sannsynligvis vil det ta tid. 🙂