Hvordan kan paranormalt være unormalt?

Flux Forlag 23.februar 2017 ~ Legg igjen en kommentar

De fleste materialistiske dogmer holder stand uten for mange spørsmål. Men når det påstås at paranormale fenomener er illusoriske, blir det straks kontroversielt. De fleste har hatt det de mener er telepatiske eller prekognitive opplevelser. De fleste har snudd seg rundt etter å ha følt at de blir stirret på bakfra, eller de har fått andre til å snu seg. Mange har notert seg at hunder og katter synes å ane hva folk har fore, selv når de er utenfor synsvidde. Denne typen fenomener kalles noen ganger intuitive, andre ganger psykiske, paranormale eller parapsykologiske, eller de blir tillagt en sjette eller sjuende sans eller utenomsanselig/ekstrasensorisk persepsjon (ESP eller psi). For innbarkede materialister er alle slike fenomener illusoriske. Sinn er inni hjernen, og mental aktivitet er intet annet enn elektrokjemisk hjerneaktivitet. Dermed kan ikke tanker og intensjoner ha noen direkte virkning over avstand, heller ikke kan sinn påvirkes av impulser fra fremtiden. Selv om paranormale fenomener tilsynelatende opptrer, må det finnes en normal forklaring ut fra tilfeldighet, subtile sensoriske signaler, ønsketenkning eller humbug.

Dette er en strid som har pågått i generasjoner og som reiser spørsmål om vitenskapens natur. Er vitenskap et trossystem, eller er det en måte å undersøke virkeligheten på? Materialisme har vært standard innfallsvinkel siden sent på atttenhundretallet, men en liten minoritet av forskere har fortsatt å undersøke psykiske fenomener, ikke minst fordi disse – hvis de er virkelige – både vil utvide vår forståelse av sinn og bevissthet og sette vitenskap inn i en større sammenheng. Materialismens premiss er at sinnets natur allerede er prinsipielt forstått: Mental aktivitet er hjerneaktivitet som foregår inni hodet. Følgelig er paranormale fenomener umulige. De som forsker på feltet, har derimot som premiss at paranormale fenomener er mulige, men ennå ikke forstått, og bare ved nærmere undersøkelse kan vi finne ut mer.

Ordene «normal» og «paranormal» gjenspeiler nettopp forskjellige premisser. Psykiske fenomener er normale i den forstand at de er vanlig forekommende: Folk opplever at noe skjer når de stirrer, de opplever telepati i forbindelse med telefonsamtaler, som vi skal se nedenfor, og så videre. Men fordi slike ting ikke stemmer overens med materialismens sinn-i-hjerne-teori, blir de klassifisert som paranormale – bokstavelig talt «bortenfor det normale». I denne forstand defineres «normalt» ikke ut fra hva som faktisk skjer, men ut fra premisser styrt av et materialistisk grunnsyn.

Skeptikere gjentar ofte slagordet om at «ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis», nok et uttrykk for materialistiske premisser. Følelsen av å bli stirret på og telepatiske opplevelser er ordinære – i og med at de fleste har erfart det. De er ikke ekstraordinære ved å være «bortenfor normale forhold» eller «svært eksepsjonelle» – de er vanlig forekommende. I dette perspektivet er det skeptikernes påstand som er ekstraordinær og krever ekstraordinære bevis. Hvor er den ekstraordinære dokumentasjonen for at folk flest villedes av sin egen erfaring? Skeptikere kan bare falle tilbake på sine uspesifiserte argumenter om menneskets feilbarlige dømmekraft – eller snarere andre menneskers feilbarlighet.

I løpet av av min vitenskapelige utdannelse på skole og universitet ble jeg omvendt til et materialistisk verdensbilde, og jeg antok den aksepterte holdningen til telepati og andre psykiske fenomener. Jeg avviste dem. Jeg undersøkte ikke det materialet som forelå, jeg gikk bare ut fra at det ikke var verdt å studere det. Men etter hovedfag, ved avdeling for biokjemi ved Cambridge University, var det en som nevnte telepati i en samtale i laboratoriets terom. Jeg avfeide det uten videre. Men like ved satt en av nestorene i britisk biokjemi, Sir Rudolph Peters, pensjonert tidligere professor i biokjemi ved Oxford og nå fortsatt i arbeid ved laboratoriet vårt ved Cambridge. Han blinket litt med øynene, utstrålte vennlighet og var mer undrende og nysgjerrig enn de fleste halvparten så gamle som ham. Han spurte om noen av oss hadde sett på det materialet som fantes. Det hadde vi ikke. Han fortalte at han selv hadde drevet litt forskning på dette og kommet til den konklusjon at det faktisk var noe som skjedde, noe uforklart. Senere fortalte han meg mer detaljert om dette, og han ga meg en artikkel han hadde publisert i tidsskriftet Journal of the Society for Psychical Research.

En venn av ham, øyespesialisten E.G. Recordon, hadde en svært invalidisert gutt, mentalt tilbakestående og nesten blind. Under vanlige synstester syntes han likevel å være i stand til å lese bokstavene uten problemer, trolig ved «bemerkelsesverdig gjetting». Recordon sa da: «Gradvis demret det for meg at denne ’gjettingen’ var spesielt interessant, og jeg kom til den konklusjon at han måtte arbeide gjennom moren.» Det viste seg at gutten bare kunne lese bokstavene når moren så på dem; dermed kunne det være et spørsmål om telepati.

Peters og Recordon utførte noen foreløpige eksperimenter hjemme. En skjerm skilte mor og sønn og hindret at gutten kunne plukke opp visuelle tegn. Da moren ble vist en serie skrevne ord eller tall, gjettet gutten mange av dem riktig. Peters og hans kolleger kunne ikke oppdage noen form for overføring av signal ved lys eller bevegelse. Deretter gjennomførte de to eksperimenter over telefon, og begge ble tatt opp på bånd. Moren ble ført til et laboratorium ti kilometer unna, mens gutten ble igjen hjemme i Cambridge. Forskerne hadde en kortstokk med tilfeldig valgte tall og bokstaver. Kortene ble stokket slik at de var helt uten orden. En av forskerne tok opp et kort og viste det til moren. Gutten satt i den andre enden av telefonlinjen og gjettet hva som stod på kortet, mens moren svarte med «ja» eller «nei». Så tok de opp neste kort og neste igjen, med bare noen sekunder mellom hvert forsøk.

Ut fra tilfeldighet var sjansen for gjette riktig på bokstavene 1 på 26 (3,8 prosent). Gutten gjettet riktig i 38 prosent av forsøkene. Når han tok feil, kunne han gjette på nytt, og da gjettet han riktig 27 prosent av gangene. Også i forsøkene med tall gjettet han riktig langt oftere enn hva tilfeldighet skulle tilsi. Oddsene for at tilfeldighet skulle gi slike resultater, er én på milliarder. Peters konkluderte med at dette virkelig var et tilfelle av telepati, som hadde utviklet seg i uvanlig grad på grunn av guttens spesielle behov og morens ønske om å hjelpe ham. Som han sa: «Moren var i enhver henseende emosjonelt involvert i å hjelpe sin tilbakestående sønn.»

Jeg kom senere til å oppdage at telepati vanligvis oppstår mellom mennesker som er nært forbundet med hverandre, som foreldre og barn, ektepar og nære venner. Peters’ undersøkelse var uvanlig ved det at han studerte et tilfelle hvor forbindelsen mellom «sender» og «mottager» var uvanlig sterk. I de fleste eksperimenter som utføres av forskere og parapsykologer, vil imidlertid slike parforbindelser være tilfeldig valgt. Uansett må resultatene av disse eksperimentene sies å være megetsigende.

Teksten er et redigert utdrag fra Vitenskapens vrangforestillinger, av Rupert Sheldrake, oversatt til norsk av Henrik B. Tschudi).

 

Kanskje du også vil lese:

Sammenfiltrede sinn og telepati – er det mulig?

Du vet mer enn du vet – bruker du intuisjonen din?

– Vi trenger en mer åpen vitenskap

Vitenskapen som mente at verden var mekanisk

Det går an å åpne bevisstheten

 

0 Tanker om “Hvordan kan paranormalt være unormalt?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *