Si det en gang til!

Flux Forlag 23.mars 2020 ~ Legg igjen en kommentar

Flux er snart tretti år, og jeg har kjent henne i snart 25. I løpet av et kvart århundre har jeg jobbet med Flux tidsskrift, Flux forlag og Flux dialog. Mange minner har det blitt med hun som alltid både er bølge og partikkel. Hun er mest bølgete, og det er vel derfor jeg har blitt så glad i å være sammen med henne. Det bølgete handler om fornemmelser, hva vi aner er tilstede — og så gå på leting etter det som gjemmer seg og som ønsker å bli funnet. Det er der Flux er på sitt vakreste.

Våre redaksjonsmøter var flytende, folk kom sent, gikk tidlig eller ble lenge etter at møtet var ferdig. Vi snakket på flere språk, forsto det som ble sagt forskjellig, syntes det var ok og lo oss videre. Vi planla hvert nummer av tidsskriftet Flux nøye, hvem skulle vi kontakte for samtaler, hvem skulle skrive de faste spaltene og hva annet kunne vi finne på? I nummeret som handlet om jorden eller Gaia ønsket vi å skrive om kvinnens rolle i det som skulle komme. Vi ville intervjue en dame, en litt eldre og tøff en. Vi fant ingen vi kunne spørre. Så da som andre ganger fant vi opp en og skrev ikke journalistens navn. Her er forfatteren: g.ag@flux.no.

God lesing! 

Hilsen Trine-Line 

 

Her er en historie om Gaia, mannekjønnet, om det å gå ut i verden og være sint, og ikke minst om grenseløshet og det å bli seg selv.

Artikkelen er hentet fra Flux tidsskrift 41 om Gaia.

Basta nok!

Vi tråkker opp en lang bakke og dreier inn foran det gamle grå huset til Cornelia Massima Einkvann, sosiobiolog utdannet i Canada, med tredve års senere intense studier og et oppegående internasjonalt nettverk i bakgrunnen. Cornelia er også en drivende aktivist, men holder seg godt unna dagens mediemas, som hun ikke har mye til overs for. Men ok – Flux, Gaia, Lovelock, Næss – la gå!

Høstsolen spraker gjennom løvverket, fjellene hviler i rolig silhuett mot himmelen, et lønneblad danser nedover den lille bekken foran huset. Cornelia står på det nederste trappetrinnet, høy og rank, brun i håret med grå stenk og intense grå øyne. Myndig, kanskje litt utilnærmelig, men bevare oss vel, hun ser også temmelig sinna ut! Vi er tyve minutter for sent ute.

– Unnskyld, vi ble oppholdt i en kontroll.

– Kontroll, kontroll! Pirk og pjatt, mens jorden er i ferd med å forgå! Vi holder hverandre i sjakk – et gjensidig slaveri – mens livskraften suges ut av planeten. Kontroll, puh!! Sett deg ned! Her har du en kopp bjørnebærte, det klarer tanken.

– Cornelia, du har jobbet utrettelig for miljøet i over tretti år. Hva er det som holder deg gående?

– Miljøet! Herregud, det dreier seg om mye mer, det dreier seg om alt vi forbinder med liv og bevissthet. Menneskeheten går fortsatt i kortbukser og er ikke kommet lenger enn til å skyte med sprettert på alt og alle – uten å ense at spretterten er blitt livsfarlig.

– Snakker du om våpen?

– Jeg snakker om vanviddet, om maskinene, biokjemien, våpnene, underholdningsteknologien, meningsløse biter av informasjon som svirrer rundt oss. Du skriver om Gaia. Hva tror du Gaia lider under? Du står opp av sengen en vanlig dag og kan knapt unngå å dreie skruestikken på den stakkars planeten. Kall det umodenhet, men mennesket er blitt altødeleggende, drevet av hybris, grådighet og uvitenhet. Offisielt og individuelt. Dere i Flux er kanskje idealister, men tro ikke at dere dermed går fri!

– Jeg vet ikke, Cornelia, vi gjør så godt vi kan med den kapasiteten vi har.

– Kapasitet? Hva slags kapasitet? Hva slags vett tror du mennesket opererer med? Det var begrenset nok fra før, men etter at intelligensen ble dyttet opp og stengt inne i hjernen er det blitt trangere enn noensinne. Trang sensorisk intelligens. Trang teknisk intelligens. Trang emosjonell intelligens.

– Mister du ikke motet, når du ser hvordan det står til?

Jeg vet ikke om det er raseri eller mot eller fortvilelse som driver meg. Det spiller ingen rolle. Heldigvis er jeg ikke alene. At en sivilisasjon eller to går til grunne er ikke så ille. Men at selve Gaias liv, som møysommelig er utviklet over milliarder av år, skal hånes og fornedres av ren og skjær grotesk tåpelighet, det tenner en brann i meg.

– Men hvem har skylden, Cornelia? Hvor mener du ansvaret ligger?

– Det aller dummeste er å skylde på hverandre. Men likevel og selvsagt må jeg peke på mannekjønnet, som med hele sin halvkastrerte sveklingfølelse gjennom noen tusen år har kompensert og dominert og nå nærmest dødeliggjort både natur og samfunn.

– Sterke ord.

– Jeg har mer på lager. Men jeg skal holde meg i skinnet. Bare et par stikkord: dogmer, systemer, institusjoner, teorier, ideologier, makt, og sterile aritmetisk-teknisk-hierarkiske maktsystemer. Dødeliggjort liv. Og alt sammen for å kompensere for egen utilstrekkelighet – nærmere det komplette vanvidd kommer du ikke.

– Jeg visste ikke at du var mannehater, Cornelia.

– Det vet du ikke nå heller. Jeg elsker menn – fra a til å og fra isse til fotsåle. Jeg elsker menn for deres lekenhet, for deres fysiologi, for deres rørende lineære intelligens, for deres enorme naivitet og grenseløst rare forfengelighet.

– Jamen kjære deg, nå gjør du meg ganske forvirret.

– Selvsagt elsker jeg ikke menn for at de systematisk knuser både oss og Gaia – hvis det er det du lurer på.

– Jamen hva mener du egentlig? Hva vil du vi skal gjøre?

– Kjære lille Flux, hvem er det jeg ikke har snakket om – tenk deg om!

– Barna?

– Barna, for all del! Jeg elsker barn over alt på jord. Men vi har også noe som kalles kvinner. Og er det noe jeg er forbitret på så er det kvinnekjønnets vedvarende feighet. Over de siste tiår har de fått all den makt de kan ønske seg – i alle fall i denne del av verden. Egentlig har de hatt det hele tiden, for uten kvinnen i ryggen faller selvsagt mannen sammen som et korthus. Men nå har kvinnene fått penger, status, frihet, og det eneste de bruker det til er å velte seg i gamle fallerte manneidealer, tilegne seg de samme egenskapene og kunnskapene, karre til seg den samme sterile makten, sole seg i den samme tomme glansen. For ikke å snakke om – i takt med mennene – å la sine vidunderlige kropper forfalle. Hva i huleste tror kvinner at de er til for?

– Stå ved kjøkkenbenken å føde et barn en gang i blant? Unnskyld meg.

– Tåpelig. Jeg lar det passere. Hør her unge vennkvinner og menn er faktisk noe mer enn et par som skal likestilles og holde hverandre i sjakk. De utgjør en grunnleggende polaritet som sammen med Gaia løfter skaperkraften på jorden. Når kvinnen lar seg undertrykke….

– Unnskyld – sa du lar seg undertrykke?

– … det var det jeg sa, lar seg undertrykke – av passe doven makelighet – eller manøvrerer seg inn i gamle maktposisjoner, da forråder hun seg selv. Og oss andre.

– Men hva i all verden venter du egentlig at kvinner skal gjøre?

– Det menn aldri har vært i stand til. Gå ut i verden med hele seg selv og hele sin naturlige intelligens. Og selvsagt med all den kulturelle intelligens hun kan snappe opp. Eksponere sin sårbarhet og sin følsomhet og sin kjærlighetsevne.

– Kan ikke menn gjøre det samme?

– Sorry, i noen tusen år har de pansret seg og trenet seg opp til å styre mot snevre mål. Nyttig for snevre formål, men destruktivt i større målestokk. Se på Gaia, som du nå prøver å forså noe av, se hvor grenseløs hun er i hva hun favner og assosierer, hva hun absorberer og transformerer, hva hun tar til seg og hva hun gir ut – alltid for en rikere virkelighet. Men hun følger noen nødvendigheter.

– Som fx hva?

– Som utveksling i gjensidighet, kontraster i samspill, strømmer i kretsløp. Som for eksempel at hun aldri bekjemper eller motarbeider seg selv.

– Og hva mener du dette er nødvendig for?

– For utvikling og videreføring av liv overhodet! Men det er kvinnen som bærer denne arven. Det er kvinnen som er Gaias førstefødte. Det er kvinnen som nå må våge å bli seg selv. Skyld ikke på mannen, før eller senere kommer han seg ut av de miserable rollene han i sin uforstand har skapt. Dagens desperate kriger og voldshandlinger forteller bare om feighet og impotens. Men nå har vi fått nok. Mannen har satt seg selv ut av spill. Nå venter vi på kvinnen. Så skal jeg love deg at mannen kommer diltende etter.

 

g.ag@flux.no

0 Tanker om “Si det en gang til!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *