Ut med Politikken. Læringen. Kunsten. Pengene. Del 1 av 3

Flux Forlag 5.april 2018 ~ Legg igjen en kommentar

En samtale mellom Oldenzimmer, Shearing, Malone og Zoking.

 

Disse fire arbeider med å snu opp ned på vår tenkemåte (etter at Zoking og Malone hadde tjent hva vi forstår må være en gigantformue på et industrikonglomerat i Canada). Nylig etablerte de Letters of Global Transformation. Rethinking Life and Community– myntet på folk som er motivert til nytenkning. De snakker om Pro-Society eller Transparent Society (en videreføring av Open Society). Og de snakker om Det gode, Det skjønne og Det sanne som virksomme og sentrale forestillinger i et samfunn med en radikal åpenhet.

De snakker om å arbeide pro-gressivt i stedet for re-gressivt, det vil si mot hva de ser som ønskelig og mulig i fremtiden, fremfor å analysere og forutsi på bakgrunn av fortiden. Samtidig som de følger et program for praktisk arbeid og utvikling, har de et omfattende arbeid gående med utredning av konsekvenser i større målestokk. Naivt? Håpløst utopisk? I det første nummeret av Letters setter de fire søkelyset på seg selv og noen av de tankene de arbeider med:

 

    Derek Oldenzimmer: Okay, la oss begynne med å introdusere oss selv. Etter å ha arbeidet som politisk journalist og med politisk filosofi i en årrekke begynte tekstene fra aviser og medier å slå tilbake mot meg som fra en speilsal. Jeg oppdaget at jeg gikk rundt og rundt i den samme labyrinten, ute av stand til å se tingene fra nye synsvinkler. For å forsøke å finne ut av dette gikk jeg over til freelance arbeid. Helt kort formulerer jeg nå mitt prosjekt som: Politikken ut av korridorene!
         

    Philip Shearing: Jeg arbeidet først som lærer, senere i den lokale skoleadministrasjonen. Jeg fullførte mitt doktorgradsarbeid (The Double Bind of Child Pedagogics) om hvordan barn fanges i bestemte tenkemåter ut fra en slags kollektiv behagelighet. Like etter møtte jeg Derek, og vi hadde lange samtaler om sammenhengen mellom læring og politikk. Mitt prosjekt formuler jeg som: Læringen ut av skolene!
        

    Peter Zoking: Okay. Tony og jeg hadde som dere vet bygget et lite imperium. Det meste av det vi tok i ble det mer penger av. På et visst tidspunkt spurte jeg meg selv om det var mulig å gjøre noe med pengebingen vår, noe som det ikke bare ble mer penger av. Veldedighet var ikke noe for meg. Jeg trengte en skikkelig utfordring! Hva med å bruke pengene til å gi begrepet penger et nytt innhold!? Det ble en slags kollbøtte, men jeg landet altså på formuleringen: Pengene ut av verden!
          

    Anthony Malone: Da Peter kom til meg med dette, trodde jeg han var blitt sprø. Selv hadde jeg skaffet meg en ganske betydelig kunstsamling, faktisk så mye at jeg drømte om å etterlate meg et museum. I løpet av et par seige år klarte Peter å snu opp ned på mine forestillinger. Guggenheim, Getty, Rockefeller – var det det jeg ville, ende opp som aspirant i den troppen? Hva var egentlig vitsen med kunstinteressen min? Enden på dette – jeg må innrømme at det tok sin tid – ble det som jeg nå formulerer til: Kunsten ut av fengslene! Da Derek dukket opp på en internasjonal bank-kongress, hadde Peter og jeg begynt å legge planer.

 

Gjennomstrømning

    Oldenzimmer: Okay, vi snakker om fire sentrale ting – penger, kunst, politikk, læring – og det kan se ut som alt skal vekk, ferdig med det. Kanskje vi kan si noe om det konstruktive i det vi driver med?
          

    Malone: For meg er det enkelt. Kunsten ut av galleriene, javel. Men da som et skritt på veien til å avskaffe tilskueren, den passive kikkeren som bare er halvveis tilstede. Et skritt på veien til å oppheve skillet mellom liv og kunst. Og bare for at vi kan begynne å rette våre kreative talenter mot hverdagen og hverdagens omgivelser. Jeg vil integrere kunsten i livet, gjenreise dagliglivet og arbeidsdagen fra en slags lavstatus til selve kjernen i livsinnholdet for hver enkelt.
          

    Zoking: Dagliglivets innhold er blitt å skaffe penger, mens ferie og høytid går med til å bruke penger. Langt på vei er det penger som styrer selve livsinnholdet. Problemet er at prissettingen og styringen er fullstendig i utakt med verdier vi virkelig kan stå for og leve med i det lange løp. Derfor må vi gjennom et nødvendig og radikalt verdiskifte, og vi må lære å styre pengene deretter. Mitt prosjekt er å få pengene til å søke Det gode, Det skjønne og Det sanne, med gjennomstrømning som ledetråd. Da kan penger fungere som såkorn, en slags fortropper for varige verdier. Vi har ikke noe valg, hvis vi vil unngå globale kriser. I det lange løp er dette også veien til at pengene kan overflødiggjøre seg selv.
          

    Shearing: Jeg ser Det gode, Det skjønne og Det sanne som veiledende begreper i en åpen prosess. Veiledende også for læringen, som blir meningsfylt først når den skjer i en sammenheng som kan løfte og inspirere frem det beste i oss. Mennesket er et lærende vesen. Vi liker å lære. Men det må skje midt ute i livet. Det er nedbrytende for både lærer og elev å tilbringe år ut og år inn på stoler og bord mellom fire vegger.
           

    Oldenzimmer: Hvert av disse fire områdene vi har tatt for oss synes å være stengt inne i for små rom. Premissene er for trange, de klipper vingene av oss før vi har begynt å fly. Jeg har møtt et utall politikere, mange av dem fremragende på sin måte, men jeg overdriver hvis jeg sier at mer enn én av hundre har noe som ligner på visjoner, reflekterte forestillinger om hva et menneske kan være, hva et samfunn kan være. Politikk er en glimrende beskjeftigelse, så lenge den ikke er begrenset til bestemte grupper som raskt etablerer maktspill. Jeg vil ha politikken ut i praksis, som din og min refleksjon i hverdagen om hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan vi egentlig vil at tingene skal være. Da kan hver enkelt komme i et reelt og bevisst forhold til premissene for det samfunnet han eller hun deltar i. Politikk blir da først og fremst å lære å styre seg selv, dernest å lære å styre sammen med andre.

 

Tenke selv

    Shearing: Det nytter ikke innenfor fire vegger. Klasserommet og auditoriet fremmer skillelinjer og bokstenkning, de kan ikke utgjøre mer enn et supplement i læringen. Det sentrale er selvsagt ikke å gjengi kunnskap eller andres forutsetninger – det sentrale er å lære å tenke selv, ut fra egne premisser. Først da kan vi sammenstille med andres premisser og reflektere over det som må være felles.
           

    Zoking: Derek snakker om politikk som en glimrende beskjeftigelse. På samme måte er penger en genial oppfinnelse så lenge de ikke hoper seg opp. Penger skal risle gjennom oss på samme måte som vannet. Vi kan snakke om en privatisering av penger, som forsterkes når penger får egenverdi i form av renter og utbytte. Strømmen av penger legger seg etter effektivitet og resultater, hvor resultater er ensbetydende med verdier som på ny er målbare i penger – det er det helst slumpetreff om pengene på sin vei skulle sneie borti Det gode og Det skjønne. Dette kalles velstand (National Wealth) – et marked som ubønnhørlig styrer pengene og samfunnet i retning av mer penger. I virkeligheten er det en sykdom, en kollektiv bulimi hvor vi alle blir tapere. Tenk om vi skulle konkurrere om å demme opp vannet! Tenk deg at verden tørster etter vann og at de som har klart å samle seg noen tønner eller legge beslag på en bekk sender det hele til et låst reservoar hvor en som låner ti bøtter vann må bære elleve bøtter tilbake. Bunnvannet i demninger slammes ned. På samme måte må penger ut av bakevjene før de rekker å gjøre seg kunstig fete.
   

    Malone: Det er ikke bedre å sperre kunsten inne. Det begynte med at sakral kunst ble gjemt bort og det fortsatte med at vi skilte ut kunst fra livs- og brukskunst. I dag må oppgaven være å integrere. Min egen drøm om et museum ser jeg etter hvert som noe spøkelsesaktig, et mausoleum. En bygning full av vilkårlighet, innestengte fragmenter av en virkelighet. Som om vi kan henge livet på utstilling og ta noen skritt tilbake og myse på det! Jeg ser det som en slags avlat for alt vi etterlater i våre daglige og naturlige omgivelser av sammenraskede klosser og gjenstander uten mening eller omtanke. Jo verre vi steller det istand ute jo mer forsøker vi å skjule bak fasadene på alle slags lukkede anstalter: sykehus, fengsler, skoler, militærkaserner – og muséer og gallerier. Men nissen er med på lasset. Ute og inne er speil for hverandre. Det er bare et langt selvbedrag å forsøke å holde dem adskilt.
        

    Shearing: I skolene lærer vi at det er slik det er. Det kalles samfunnsbeskrivelse, men er like mye en spikring av fordommer, at det er slik det må være. Det har vært sagt før: vi lærer å svare, vi lærer ikke å spørre. Svarene dynger oss ned i en virkelighetsforståelse hvor vi dekker til og tar ting for gitt. Selv med en glimrende og utforskende lærer, vil timen være slutt før klassen er ordentlig i gang. Vi kommer ut av skolene fulle av fragmenter. Derfor må vi lære å spørre utover den rammen vi befinner oss i. Vi må lære å spørre dypt, lære å spørre oppriktig, lære å spørre pågående.

Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin #16 «Varieté» (1998)

Les del 2 av 3 her.

0 Tanker om “Ut med Politikken. Læringen. Kunsten. Pengene. Del 1 av 3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *