Ut med Politikken. Læringen. Kunsten. Pengene. Del 2 av 3

Flux Forlag 16.april 2018 ~ Legg igjen en kommentar

Les første del her.

Naturlig og harmonisk

    Zoking: Ellers får vi biter av kunnskap, kunst, kultur som flagrer uten sammenheng, som først og fremst samler seg rundt makten og prestisjen. Prestisjen båndlegger både kunsten og læringen. Og i vår sivilisasjon har prestisjen først og fremst hektet seg opp til konsentrasjoner av penger. Du har ingen fri kunst før du har en fri og naturlig strøm av penger.

    Oldenzimmer: Hva mener du med ”en fri og naturlig strøm av penger”?

    Zoking: En strøm som ikke sikter på akkumulering – verken av gjenstander, jord, mer penger eller andre verdier som lett kan omsettes i penger. En strøm hvor penger ikke har egenverdi og ikke snurrer rundt seg selv i meningsløse opphopninger. En organisk selvfornyende strøm som er langsom og lokal, men som raskt kan kanaliseres til trengende områder. En strøm mot verdier som individuelt og kollektivt gir en dypere tilfredsstillelse hvor drivkraften ikke er å samle og eie, men å skape og forvalte. Det vil si et marked som er genuint fritt, som altså ikke er kapitalstyrt. Jeg tror vi er på vei inn i denne prosessen. Med mye turbulens. Og vi har bare så vidt begynt å se etter de underliggende forutsetninger som kan gjøre bevegelsen naturlig og harmonisk.

    Oldenzimmer: Det har vært sagt at alt må bli verre før det kan bli bedre. At vi må kjenne det virkelig uholdbart før vi tar et oppgjør med hva som driver oss. Det er ikke først og fremst objektive forhold som truer oss – jorden gir oss overflod av det meste vi trenger. Det er mer at vi har gjort oss selv til offer for en slags sikring og klamring som fører til opphopning av ting, penger, makt, kunstverk osv. Bak klamringen synes jeg å ane en angst og en utrygghet vi helst ikke vil se i øynene. Det som likevel nå skjer er at det blir stadig vanskeligere å monopolisere informasjon. Det sprekker og lekker over alt. Og det sier noe om at vi er på vei mot Transparent Society, et radikalt åpent samfunn. Den samme teknologien som både skjerper og fordummer, gjør det stadig vanskeligere å holde på hemmelighetene våre. Vi erfarer at det blir mindre og mindre å frykte fra Storebror og gamle autoriteter. Etter hvert som vi også skjønner at vi går rundt med en ganske irrasjonell frykt for hverandre, kan vi faktisk begynne å overgi oss til et åpent samfunn. Der møter vi det viktige lille ordet: tillit.

    Shearing: Der tror jeg du har en nøkkel: det er tillit som tar makten fra frykten. Og tillit begynner med tillit til oss selv. Men hovedbudskapet i oppdragelse og utdannelse har vært at hver enkelt må lære å komme seg frem i samfunnet. Og normer for å komme seg frem har i samfunnet vært normer for grabbing – karakterer, prestisje, penger, makt, status. På den måten har oppmerksomheten vært rettet bort fra oss selv. I stedet er det blitt en hovedsak å finne en nisje hvor man – eller den gruppen man tilhører – kan hevde seg. For å hevde deg lærer du å sammenligne, du måler deg mot andre istedenfor mot deg selv. Resultatet er at du hele tiden føler at du må hale deg et hakk opp i forhold til andre, eventuelt dytte andre et hakk ned i forhold til deg selv. Dypere stikker ikke læringen idag. Og det er et hav av forskjell på denne form for selv-hevdelse og det vi kaller selvtillit eller selvrespekt. Med selvrespekt får du en sjanse til å arbeide ut fra en ro i deg selv. Uten selvrespekt kommer du raskt i et kampforhold til omverden. Eller du føler deg tryggest i gjengen eller i gruppen, hvor standarden alltid legges etter det minste felles multiplum.

 

The art of giving

    Oldenzimmer: Hvordan vil du gjøre tillit og selvrespekt til en kjerne i utdannelsen?

    Shearing: Ved å sette individet først. Alltid. Og da tenker jeg på den kjernen i individet som ikke alltid er lett å lokalisere og som i hvert fall ikke lar seg bestemme ved skjematiserte tester. Pensum etter individet, ikke omvendt som i dag. Omgivelsene etter individet, ikke omvendt som i dag. Dermed forsvinner tekst- og skolebøker som annet enn supplement. Dermed forsvinner skolebygningene som annet enn supplement. Dermed forsvinner samfunnet som et begrep overordnet ditt og mitt sjelsliv. Den mest grunnleggende av alle rettigheter må være retten til din egen virkelighet – innenfor et virkelighetsmønster som er uendelig mangfoldig. Kunnskap må vi se som spredte mønstre i et endeløst dynamisk felt, alltid med en større sammenheng rundt hjørnet. Store deler av læringen må derfor bli praksis med prøving og feiling, samtidig som hver enkelts spesielle erfaring koples til generell refleksjon. Hvert individ går kanskje ut i verden med en hovedlærer og en rekke supplerende lærere – som matcher det barnet, det mennesket, det talentet. Det betyr et genuint lærende samfunn, hvor vi alle har noe å lære og hvor alle er lærere. Vi har et enormt reservoar av kloke og erfarne mennesker på alle områder i livet som bare går der, men som har verdener å lære bort. Finnes det noe morsommere enn å lære noe nytt? Finnes det noe morsommere enn å dele med andre det du er fylt av?

    Zoking: Individets situasjon er basert på mistillit, med rapportering og kontrollsystemer. Men du snakker om et Pro-Society, hvor vi faktisk er tilstede og dveler ved det vi holder på med, i stedet for være på flukt mot noe annet eller løpe i tredemøller. Et samfunn hvor vi fornyer livet ved at vi tillater tingene å strømme gjennom oss. Hvor vi ikke er underlagt et formål, på vei mot noe annet. Du blir ikke lykkeligere av din første million, enn av din første dollar. Skalaen for lykke er relativ. Likevel har vi mer enn nok av rike folk som sperrer seg inne bak formuen sin og sitter der med et fattig lite spektrum av fornøyelser. Heldigvis har vi i Nord-Amerika også en rik tradisjon for gavmildhet, for å dele av vår overflod. Kanaliser pengene dit hvor du ser skjønnhet og god vilje! Sørg for at det strømmer videre! Det er alltid noen som er parat til å løfte seg litt mer som mennesker. Jeg har laget en liten historie, The Art of Giving Away Your Money, hvor poenget nettopp er tilfredsstillelsen ved å kvitte seg med en opphopning og den like store gleden ved å bidra til fornyelse.

 

Et enormt potensiale

    Oldenzimmer: Det er dine omgivelser du bidrar til og din verden du fornyer. Vi må innse at det ikke er noe motsetningsforhold mellom verden og oss selv, mellom offentlig og privat – selv om stat, institusjoner og organisasjoner gjør alt de kan for å markere og opprettholde skillelinjer. Individet er bærer av andre dimensjoner. I fremtidens samfunn må det være praktisk og politisk rom for individets trang til å søke ut over seg selv, prøve ut grenser og nye synsvinkler, teste seg selv i nye situasjoner, utvide sin virkelighetsforståelse. Men denne prosessen må få utløp i hverdagen. Ellers får vi de destruktive utslagene hvor vi sprenger oss ut eller, kanskje verre, murer oss inne i oss selv.

    Malone: Det er to sider av samme sak, enten vi stenger verdier inne bak fysiske murer eller vi stenger tanker og idéer inne i dogmer og ideologier. I begge tilfelle kommer reaksjonen: følelser demmes opp. Og såpass har jeg skjønt, at kunst blir det først når følelser strømmer og finner form. Tenk på hva vi kan bygge inn av skjønnhet i våre uterom, hvordan vi kan fylle rommene med musikk og sang! Der kan det virkelig gå hull på private demninger. Så får vi lære etter hvert hvordan vi skal unngå å bygge demninger.

    Oldenzimmer: Hva med kunstneren selv?

    Malone: Jeg forundrer meg over dem. Etter min omgang med kunstnere ser jeg hvordan de nesten desperat prøver å rive ned demninger, samtidig som de fortsetter å bygge nye private demninger mot verden. De er fulle av indre kamp! Kanskje det gir en slags sint energi. På en måte er vi alle inne i dette. Splittet mellom en indre og en ytre verden hengir vi oss til en slags dobbelthet og selger oss til prestisjen mens vi flørter med pessimisme og meningsløshet. Likevel tror jeg at særlig kunstneren gjennom denne splittelsen øker lengselen etter mening og sammenheng. Men jeg spør jeg meg selv hvor langt ned vi må før vi kan begynne å krabbe opp igjen.

    Oldenzimmer: Vel, vi strever for å komme til bevissthet om oss selv. Det er et langsiktig globalt strev hvor vi også trenger motsetningene, det stygge for å bli klar over det vakre, det triste for å forstå det gledelige, det dumme for å se det kloke. Selv tenker jeg politikk, som gjennom retorikken koker ned til den praksis hver enkelt av oss følger – det vil si hvordan jeg tilrettelegger og utformer mitt liv fra dag til dag. Jeg har en sterk følelse av at vi gjør det vanskeligere for oss selv enn vi behøver, at vi lukker øynene for alle våre muligheter. Jeg tror vi har et enormt potensiale til å skape en harmonisk verden, med den nødvendige kollektive stabilitet sammen med full utfoldelse av den enkeltes skaperevne. Og jeg tror vi har mye større individuell frihet enn vi ofte innbiller oss. Men som sagt, vi trenger å komme til bevissthet, en bevissthet om meg selv både som individ og som et dypere kollektivt vesen. Og det er en bevissthet som ikke kommer fra politiske doktriner og korridorbestemmelser.

Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin #16 «Varieté» (1998)

Del 3 av 3 kommer neste uke.

0 Tanker om “Ut med Politikken. Læringen. Kunsten. Pengene. Del 2 av 3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *