Vi glemte ikke fjøsnissen

Flux Forlag 22.desember 2016 ~ Legg igjen en kommentar

Det skjer noe merkelig hver gang vinteren nærmer seg. Først dukker julegodteriet og julebrusen opp. Så dukker Coca-cola-nissen opp, i all sin glorete prakt. Hyllene i butikken fylles raskt opp av juleditt og juledatt, og helt til sist kommer småfolket. Du vet, alle fjøsnissene og gnomene med store luer og masse skjegg. Det virker nesten som om de er så hard core jul at de er de siste som ankommer julemarkedet, og at alt det andre bare har vært oppvarming.

Vår fascinasjon for fjøsnissen er ikke tilfeldig. Han skiller seg ut fra mange av de andre juletradisjonene ved at ingen utnytter ham for å selge noe. Han har vært med oss fra lenge før en overvektig gammel mann insisterte på at du måtte drikke colaen din, og før julehandelen ble nærmest obligatorisk. Kanskje er han det tydeligste tegnet i vår kultur på at vi har røtter tilbake til en historie som naturfolk.

Nisse- og huldrefolket var i riktig gamle dager tenkt på som naturens voktere: om du jaktet for hardt, eller om du ikke overholdt reglene for når du kunne oppholde deg på setra, så fikk du problemer med huldrefolket. Likeledes var det best å holde seg på godfot med nissen på gården. Han kunne hjelpe deg ved å ta vare på husdyrene om han var i godlynne, men han kunne også finne på ugagn og stelle istand problemer om han bestemte seg for at du ikke fortjente hans godvilje. 

Resten av året glemmer vi gjerne at vi har en fortid hvor vi var tett knyttet til naturen, men jula er annerledes. I jula husker vi bruddstykker av forhistorien vår. I dag vil vi derfor gjerne benytte anledningen til å dele et utdrag fra Naturen er hellig, av Jens André Herbener:

 

Et spørsmål er naturligvis om bildet av urfolk som lever i harmoni med naturen er basert på fakta, eller om det er en romantiserende myte? Det kan det ikke gis noe entydig svar på. For det første omfatter urfolk cirka 300 millioner mennesker og 5000 ulike kulturer spredt ut over verden. Både i et historisk og sammenlignende perspektiv kjennetegnes de av stort mangfold og dynamikk.

For det andre er den utbredte forestillingen blant urfolk om at naturen er hjemsted for guder og krefter – og derfor skal omgås med respekt – ingen garanti mot utnytting eller ødeleggelse av naturen.

Fra Nord-Amerikas og Polynesias historie er det eksempler på at urfolk har ryddet omfattende skogsområder og lokalt utryddet visse arter. Det økologiske kollapsen på Påskeøya er nok det best kjente tilfellet. Iblant kan det altså være markant forskjell på normer (hva man bør gjøre) og praksis (hva man faktisk gjør).

For det tredje er det anakronistisk å hevde at urfolk er drevet av naturvern. I hvert fall inntil fremkomsten av miljøkrisen i 1960-årene. Mange steder, for eksempel i Nord-Amerika, har de innfødtes egen overlevelse i høy grad vært motivet for en respektfull omgang med byttedyr. Forestillingen var at de kunne bli gjenfødt og dermed spist på ny.

Endelig har urfolk som regel bestått av små folkegrupper med primitiv teknologi spredt over store områder. Det i seg selv har umuliggjort en nevneverdig ødeleggelse av naturen.

Dermed er siste ord om urfolks forhold til naturen på ingen måte sagt. Man må nemlig ikke overse det åpenbare: at det ikke er urfolk, men Vesten og land som har overtatt samme industri, forbruksfetisjisme og vekstideologi, som har hovedansvaret for global forurensing og klimakrise, tapetsering av Jorden med asfalt, betong og storbyer, totalutrydding av utallige arter og utrydding av millioner av hektar skog hvert år, et svimlende antal burgriser, burkyr og burhøns på moderne landbruksfabrikker osv.

Faktisk har urfolks måter å overleve på som regel vært skånsomme overfor økosystemene de bebor. Det henger ikke bare sammen med de bærekraftige måtene de har drevet jakt, fiske, sanking, svibruk og jordbruk på, men også at de ikke har tilbedt de vestlige gudene penger, vekst og konsumerisme. I hvert fall ikke før Vesten begynte å lære dem det.

For det andre er biodiversiteten som fins i urfolks områder en sentral del av deres kunnskap. Og det er langtfra ubetydelig: Størstedelen av Jordens samlede biodiversitet skjuler seg nemlig her. Ifølge geografen Bernard Nietschmann er reglen at «der det fins urfolk med et hjemland, er det stadig biologisk rike miljøer»

For det tredje har mange urfolks religion mekanismer som er økologisk fordelaktige, selv om de ikke har naturvern i moderne forstand for øyet. En utbredt tanke er at religion og natur er uadskillelig forbundet. For eksempel slik at et fjell, dyr eller tre betraktes som hellig, ofte fordi det oppfattes som bolig for en guddom eller kraft. Det medfører gjerne krav om respekt, samt forbud mot eller begrensning av handlinger som ellers er tillatt.

 

 

Spørsmålene vi gjerne vil stille deg i dag, er følgende:

Har vi fortsatt rester av urfolket i oss?

Har fjøsnissene fortsatt noe de kan lære oss om hvordan vi bør oppføre oss i forhold til det ikke-menneskelige?

 

Du kan lese mer om religioners påvirkning på vårt natursyn i Naturen er hellig.

 

Kanskje du også vil lese:

Vil naturen reddes av hedninger?

Hvor kommer ditt natursyn fra?

Det hellige og alminnelige livet

Arne Næss: -Rikt liv, enkle midler!

Den stille revolusjonen

 

0 Tanker om “Vi glemte ikke fjøsnissen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *