Bokomtale: «Verdirevolusjon» (Klassekampen)

03-12-2014

Radikalt: For en ung leser framstår Erik Dammans fortelling om Framtiden i våre hender-bevegelsen som omvendt science fiction, skriver Mímir Kristjánsson i Klassekampen.


Mimir-Kristjansson-sorthvitt-21Førti år etter
at han stiftet Framtiden i våre hender tar 83 år gamle Erik Damman en ny titt inn i krystallkulen, i sin pamflett «Verdirevolusjon». Damman ser for seg en framtid etter klimakatastrofen, der menneskene har erstattet vekstøkonomien med en ny samarbeidsøkonomi. Dammans pamflett har mye til felles med Stéphane Hessels «Bli sint!», den vesle pamfletten som oppfordret til et folkelig opprør mot kapitalismen og skapte furore verden over da den kom ut for fire år siden. Damman er, som Hessel, en usannsynlig revolusjonær. Han plasserer seg ikke til venstre, men angriper kapitalismen gjennom en form for common sense-ideologi som først og fremst har sin base i økologien. Slik gir Dammans tankegods gjenklang langt utover den tradisjonelle venstresida, uten at det er mindre radikalt av den grunn.

Boka åpner med at Damman ser tilbake på det politiske jordskjelvet han utløste da Fremtiden i våre henderbevegelsen først slo gjennom. For en ung leser fortoner denne fortida seg som omvendt science fiction. En virkelighet der samtlige norske partier, med unntak av Frp, var uttalt vekstkritiske, fortoner seg i dag som en historie fra et alternativt univers. Dessverre blir denne delen skjemmet noe av selvskryt, på et tidspunkt siterer forfatteren uten blygsel selv avisoverskriften «Damman har gjort det igjen». Deretter følger et blikk inn i en tenkt framtid, der vårt økonomiske system har feilet og blitt erstattet med en ny samarbeidsøkonomi. Damman har valgt å skrive delen som et slags skuespill, der den ene akten er en samtale mellom en student og to professorer, og den andre akten en forelesning om paradigmeskiftet som fulgte vekstøkonomiens fall. Ideen er veldig god, men når han først bruker dialogen som form, burde Damman ha gjort rom for en karakter som var kritisk til hans ideer.

I forelesningen fra framtida støter vi for første gang også på en av Dammans mer kontroversielle ideer, oppfatningen om at dagens vekstøkonomi drives av et sett med maskuline verdier, og at løsningen finnes i at feminine idealer som fellesskap og samarbeid får mer plass. Det er uvisst hva Damman vil oppnå med å gjøre dette til et spørsmål om kjønn. Som han selv sier, finnes ideer som konkurranse og samarbeid hos både menn og kvinner. Denne anmelderen kan vanskelig se hvordan en kjønnsliggjøring av allmenne verdier som fellesskap og samarbeid skal bidra til annet enn at svært mange som tror på disse verdiene føler seg fremmedgjort fra dem. Denne tanken bryter også med Dammans grunntese om at systemet i seg selv har feilet. I stedet henfaller han til en idé om at alt ville vært så meget bedre dersom bare kvinner bestyrte kapitalismen. Det er en tvilsom påstand, for å si det mildt.

Dammann bok storStyrken i Dammans bok er optimismen. Han presiserer at selv om pilene peker gal vei, så tror at han at menneskeheten vil ta seg sammen og tøyle den skadelige vekstøkonomien i tide. Selv i hans postapokalyptiske framtidsfortelling har menneskene lykkes i å skape en samarbeidsøkonomi overlegen dagens system. Om det er noe min generasjon kan lære av Erik Damman, er det nettopp håpet. Som han skriver: «Til syvende og sist kan ingen motstå et aktivt og politisk bevisst velgerflertall i demokratiske land». Det er godt å tenke på.

Mímir Kristjánsson
Klassekampens bokmagasin

Les mer om boken «Verdirevolusjon» av Erik Dammann.

0 Tanker om “Bokomtale: «Verdirevolusjon» (Klassekampen)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *