Kronikk fra Klassekampen: Dammanns testamente

23-10-2014

For litt over 40 år siden satte Erik Dammann deler av Norge i brann med boken «Framtiden i våre hender». 3000 mennesker deltok på åpningsmøtet til det som ble en massebevegelse, og to av tre nordmenn støttet etter hvert hans ideer. Dammann ville vekke oss, som han sa. Nå avleverer han sitt politiske testamente, i boken «Verdirevolusjon». Det er et manifest. Et siste kampskrift.

Allerede for 40 år siden mente mange nordmenn at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser, rettferdighet og livsglede. Siden den gang er forbruket vårt nær tredoblet. Skal vi tro Perspektivmeldingen, vil de neste 40 årene gi oss liknende vekst. Men nå tåler ikke kloden mer, sier Dammann. Han vil ha oss til å gripe fatt i selve drivkraften bak denne evige vekstutviklingen. Dammanns tese er at denne kraften er den maskuline ideen om vekstkonkurranse, krig og den sterkestes rett. Vi trenger derfor en politisk verdirevolusjon.

Naomi Klein skrev nettopp en gyser av en bok kalt «This changes everything» hvor hun argumenterer for at kapitalismen står i veien for en klimasikker fremtid. Erik Dammann får nok ikke samme internasjonale leserskare, men han er en av etterkrigstidens viktigste norske tenkere. Dammann setter spørsmålstegn ved alt som de fleste ser på som det vellykkede Norge, og tar opp de store sivilisatoriske spørsmålene: Hva konstituerer et godt liv, og hvordan skal vi gi fra oss planeten til den neste generasjon?

Dammanns postulat er at vårt økonomiske system er dømt til å vokse. Det er til og med blitt ulovlig å hindre den frie konkurranse. Følger en med i debattene rundt Verdens handelsorganisasjon, den nye frihandelsavtalen (TTIP) som kan komme mellom EU og USA og ikke minst bilaterale handelsavtaler, innser en at Dammann har sine sterke ord i behold. Det har gått såpass langt at store multinasjonale selskap kan ta vertslandets regjering til retten, om de mener seg utsatt for ny miljølovgivning. Børsnoterte selskap skal ha avkastning. Den triple bunnlinjen, hvor økologi er en faktor, sliter fortsatt med å få innpass.

Vi har kommet til et punkt i vår kulturelle utviklingshistorie hvor det å søke dypere mening for våre liv er viktigere enn å eie stadig flere meningsløse ting. Dammann spør hvorfor vi skal godta en vekstpolitikk som ødelegger vårt livsgrunnlag, når forskning viser at en dobling av velstanden i rike land ikke har gjort oss lykkeligere. Innenfor det politiske liv i Norge i dag er det stort sett bare Miljøpartiet De Grønne som stiller samme ubehagelige spørsmål.

Det var politisk interesse for Dammanns ideer på 1970-tallet. Politikerne ga fra seg mulighetene de da hadde, hevder han. De kunne ha tatt politisk kontroll over økonomien, men åpnet etter hvert heller for fri flyt av kapital, særlig fra 1980 og utover. Det var ikke nødvendigvis velgerne som gjorde dette mulig, men internasjonale kapitalinteresser.

Fri konkurranse om økonomisk egennytte er ikke et naturgitt system, og Dammann legger sterk vekt på det maskuline verdisettet som ligger bak uføret verden er oppe i. Et flertall av kvinner ønsker fellesskap og samarbeid fremfor egennyttig konkurranse, hevder han. Det betyr ikke at ikke det ikke eksisterer mang en Erna og Siv. De blir fanget av systemet.

Men det trenger ikke være slik. Hvis samfunnet premierer sosial oppførsel fremfor konkurranse om økonomisk egennytte, vil mennesket bli mer sosiale, godene vil bli bedre fordelt og kvinnene og deres verdier vil få større innflytelse.

Problemet er at vi aldri har hatt noen reell demokratisk debatt om det vi i dag tar som gitte størrelser, slik som det militær-industrielle kompleks. Det ble heller aldri noen reell debatt da fri konkurranse ble innført som global styringsregel av internasjonale institusjoner. Vi er alle bundet til dette paradigmet. Det gjør det vanskelig å endre virkelighetsforståelsen.

Likevel er det en grunnleggende optimist vi møter i Dammanns testamente: «Personlig tror jeg vi kommer til å stanse denne utviklingen i tide fordi vi vil innse at konkurranse som dominerende prinsipp er i strid med våre dypeste verdier og interesser», skriver han i avslutningskapittelet.

Men hvordan? I motsetning til en annen aktiv miljøforfatter, Jørgen Randers, omfavner ikke Dammann det udemokratiske Kina som en farbar vei fremover. Det er demokratiet som er løsningen, til tross for sine svakheter. Til syvende og sist kan ingen motstå et aktivt og politisk bevisst velgerflertall i demokratiske land. Men da må vi slutte å tro på alle dem som vil ha oss til å håpe «at det går nok bra» selv om vi fortsetter å forbruke mer av alt det vi for lengst har for mye av.

Det er selve forutsetningen for vårt økonomiske system som hele tiden har hindret oss i å løse våre miljøutfordringer: det vil si kravet om evig økonomisk vekst. Vi trenger en verdirevolusjon. Dammann går inn for en gradvis omlegging. Det betyr en bølge av nytenking, debatt, endrede trender, nye interesser og nye mål. «Dette er mulig hvis vi vanlige velgere innser at det er opp til oss og ingen andre».

Vi må inn i partier, organisasjoner, utfordre ledelsen, etablere nye idéfellesskap, og vi må skrive innlegg i media. Vi må utfordre økonomene og politikerne til debatt om hvordan en samarbeids- og delingsøkonomi konkret kan erstatte konkurranseøkonomien. Vi må akseptere at vi ikke har svarene. Vår oppgave er i første omgang å gjenopprette visjonen. Derfor er den demokratiske debatt så viktig. Den kan ikke komme ovenfra, selv om et overnasjonalt organ før eller siden må gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.

Dammann er i takt med tiden. Det finnes i dag mange «transition towns», økolandsbyer og liknende lokale initiativ. Byer i USA tar klimakampen i egne hender. Det er ingen endelig fasit, men mange ideer basert på en visjon om en mindre konkurransebasert verden.

Dammann bok storMartin Luther King hadde en drøm, ikke et mareritt. Slik har det blitt for Erik Dammann også. Han går rett inn i kjernen på miljøbevegelsens evige dilemma: Hvordan kommunisere? Selv sier han: «Den viktigste drivkraften vil ikke være frykten for et sammenbrudd, men visjonen om et menneskelig samfunn, et samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for: det vil si samarbeid, fellesskap og deling, og – kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet.»

Erik Dammann er fortsatt en stor kommunikator. Han går nå på blomstrende stier, ikke gjengrodde, og gjentar sitt gamle budskap: Fremtiden er i dine hender. I våre kollektive hender. Verdirevolusjon er først og fremst myntet på ungdommen. Og da er det håp.

© Klassekampen 21.10.2014

Tanker om “Kronikk fra Klassekampen: Dammanns testamente

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *