Det irrasjonelle arbeidslivet

30-05-2016

Vår tids store mysterium er ikke at vi ikke jobber hardere. Det er at vi fortsetter å jobbe så hardt som vi gjør, skriver Edward Skidelsky.

work

Konvensjonell visdom forteller oss at vi må jobbe mer. Den arbeidsledige burde bli ansatt. Folk med deltidsstillinger burde være i fulltidsstillinger. Og selv de som har fulltidsstillinger burde jobbe hardere, sånn at vi kan holde tritt med de arbeidsomme inderne og kineserne.

Jeg tror dette er snudd helt opp-ned. Vår tids store mysterium er ikke at vi ikke jobber hardere – det er at vi fortsetter å jobbe så hardt som vi gjør. Når jeg sier «vi», refererer jeg selvsagt til den arbeidsaktive delen av befolkningen. Det er mange mennesker i samfunnet vårt – de arbeidsledige og deltidsansatte – som gjerne ville jobbet mer. Men det er like mange mennesker som gjerne ville jobbet mindre. Dette er en dypt irrasjonell situasjon. Den åpenbare løsningen er at alle voksne jobber, men jobber færre timer. Det er bare vår troskap til prinsippet om en 40-timers arbeidsuke som dømmer en stor (og voksende) del av befolkningen til arbeidsledighetens dystre skjebne.

Vi tilhører, som vi husker, en av de rikeste samfunnene som noen gang har eksistert i menneskets historie. Likevel har vi mislykkes med å realisere rikdommens største fordel: fritid. Dette burde overrasket oss mer enn det gjør. Før var det generelt antatt at etterhvert som folk ble rikere, ville de arbeide mindre. Den store økonomen John Maynard Keynes delte denne antagelsen. I sitt essay fra 1929, «Economic Possibilities for our Grandchildren», spådde han at levestandarden i den rike delen av verden ville stige mellom fire og åtte ganger over de neste 100 årene, noe som ville føre til en nedgang i arbeidstimer til 15 timer i uken, eller bare 3 timer om dagen. Frigjort fra slitets byrde ville vanlige folk få muligheten til å dele den spontane, gledesfylte tilværelsen som bare de få, heldige privilegerte pleide å ha.

Vel, det har ikke skjedd. Keynes traff på en ting: Levestandarden i rike land har steget til omtrent det firedoble. Men arbeidstimene har ikke falt i nærheten av like mye. I Storbritannia jobbes det i dag omtrent 40 timer uka (ned fra 50 timer i 1930), men ingenting i nærheten av hva Keynes forutså. Hvorfor?

Min far Robert og jeg skrev i fjor en bok ved navn How Much is Enough? hvor vi forsøker å løse dette «Keynes-problemet». Vi vurderte forskjellige forklaringer: ulikhetene i makten i arbeidsmarkedet, den økende ujevne distribusjonen av rikdom og inntekt, og den makten markedsføring har til å blåse liv i sovende lidenskaper av misunnelse og forfengelighet. Men i følge noen av våre anmeldere, overså vi den åpenbare forklaringen på hvorfor Keynes mislyktes i sin profeti. Mennesker, sa de, ønsker å jobbe mange timer, fordi de er skremt av eller blir kvalme av tanken på endeløs fritid.

Jeg nekter ikke for at mange av oss ville kjedet oss i et liv av fritid, og fortsette å jobbe primært for å unngå dette fremtidsperspektivet. Men det er bare fordi vi ikke vet hva fritid virkelig er, eller kan bli. Vi snakker, talende nok, om å «ta en pause» i helga eller om sommeren. Fritid for oss er med andre ord bare et mellomspill i den produktive prosessen, et øyeblikk hvor man slapper av og lader opp før den neste omgangen med jobb. En god del av den moderne fritiden er faktisk uatskillelig fra arbeid. Vi spiller squash for å holde oss i form, går på fester for å bygge nettverk, og investerer kvalitetstid i barna våre for å holde dem søte og gode. Det er ikke rart at et liv av fritid fyller oss med skrekk!

Hvordan kan vi få tilbake en ekte fritid? Et første skritt kan være å huske den originale betydningen av begrepet. Fritid i den antikke verdenen – schole på gresk, otium på latin – var ikke bare tid borte fra jobben, men en spesiell form for aktivitet i seg selv. Det var hva man gjorde fritt, for sin egen skyld, heller enn for noe annets skyld. Fritid var et privilegium for herrer med eiendom. Slaver manglet det, og det gjorde også betalte arbeidere til en viss grad, hvis våkne timer var dedikerte til å tjene andres behov.

Grekerne var svært klar over at slaver og arbeidsmenn måtte hvile, kanskje til og med slappe av nå og da, men for dem var det noe helt annet enn fritid. «Rekreasjon», som vi kanskje kaller det nå, var enkelt og greit arbeidets bakside, en nødvendig pustepause fra dets smerte og anstrengelse. Fritid, i sin sanne natur, hadde ingenting gjenopprettende ved seg. Den fant sted bortenfor arbeid/rekreasjonssyklusen. Den var menneskelig aktivitet ubundet av en ekstern hensikt. Fritid kunne derfor i aller høyeste grad være slitsomt – langt mer slitsomt enn arbeid – uten å miste sin fritidskarakter.

Fritid tok mange former i den antikke verdenen. For de fleste atenerne var det synonymt med sport og retorikk, den konvensjonelle aktivitetene hos den landeiende eliten. Men for en avvikende minoritet betydde fritid philosophia, kjærligheten til visdommen – en aktivitet nokså ulik den akademiske disiplinen som nå bærer dens navn. Philosophia var fri, åpen spekulasjon, uhemmet av dogma eller penger.

Å være uten fritid, å gjøre alt for noe annets skyld, er å være bare halvveis levende. Forestill deg en mann som jobber lange dager på en kjedelig jobb bare for å forsørge barna, spiser brun ris (ikke fordi han liker det, men fordi det er bra for ham), leser bøker for å øke sin egen kunnskap, og holder seg i form for sin «erotiske kapitals» skyld. En slik mann ser alltid frem til en fullbyrdelse han aldri kan nyte. Som Keynes sier det: «Han elsker ikke katten sin, men sin katts kattunger – ikke engang, om sant skal sies, kattungene, men bare kattungenes kattunger, og så videre i all evighet frem til slutten av kattedommen.» Han vil dø før han egentlig har levd.

Noen kan riktignok bare nyte fritiden sin hvis noen andre graver kullet og tar oppvasken, men i en teknologisk alder trenger ikke disse «andre» å være mennesker. Mekanisk arbeid kan, og bør, gjøres av maskiner. «Menneskelig slaveri er feil, usikkert og demoraliserende,» skrev Oscar Wilde i sitt visjonære essay «The Soul of Man under Socialism». «På mekanisk slaveri, på maskinenes slaveri, henger verdens fremtid.»

Vi har nå nok maskiner til å befri den rike verdenen fra slavearbeidet. Det er bare vår mislykkede politiske organisering og etiske forestillingsevne som holder oss tilbake.

Gjengitt med tillatelse fra Resurgence & Ecologist Magazine. Oversatt av Jeanette Flåterud. Foto fra Pixabay.

0 Tanker om “Det irrasjonelle arbeidslivet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *