Dette er overgangsalderens gave

13-05-2019

«Jeg kan ikke lenger gjemme meg, forsøke å være perfekt», skriver René Toft Simonsen. Da den tidligere supermodellen kom i overgangsalderen, innførte hun et ritual for å hamle opp med perfeksjonismen.


Det aller verste som kan hende en perfeksjonist, er å begå feil. Jeg vet ikke om det kan betraktes som en feil å svette mye, men det kan i hvert fall føles slik, det vet jeg. Når jeg får hetetokter ute i det offentlige rom, forsøker jeg derfor helt automatisk å skjule det så godt jeg kan.

Det er nesten morsomt, for det er ganske vanskelig når svetten bryter ut midt i et manusmøte, det renner fra armhulene, det dugger på overleppen, og jeg blir så våt i nakken at jeg blir nødt til å skifte frisyre midt i presentasjonen. Jeg mener, jeg kan jo ikke sitte der og late som om jeg ikke svetter, når det begynner å dryppe fra stolen.

Virkeligheten er som den er. Overgangsalderens gave er at jeg ikke lenger kan late som. Jeg kan ikke lenger gjemme meg, forsøke å være perfekt, for kroppen min har fått sitt eget liv, og det er umulig å unngå at andre ser at jeg svetter.

På en eller annen merkelig måte er det faktisk en lettelse, fordi jeg daglig blir nødt til å si til meg selv at jeg har lov til å være som jeg er. Jeg fortjener å bli elsket selv om jeg ikke er perfekt, og det er ikke noe galt i å svette for mye i upassende situasjoner.

På denne måten forsøker jeg av hele mitt hjerte å være vennlig overfor min væskeproduserende kropp. Når jeg tar meg selv i å skjelle den ut, kalle den elendig fordi den forråder meg, bebreider jeg meg for å være så hard mot meg selv.

Og når jeg har irettesatt meg selv fordi jeg er uvennlig overfor meg selv, innser jeg at det ikke hjelper noe som helst å skjelle meg ut. Det er «bare» en gammel vane jeg må være oppmerksom på.

Noen ganger må jeg gjennom prosessen med utskjelling et par ganger før jeg innser at det er det jeg holder på med, men når erkjennelsen endelig innfinner seg, har jeg oppdaget at det bare finnes én vei å gå, og den veien heter vennlighet og et kjærlig blikk. Fordømmelse og en hard tone er simpelthen for anstrengende og skaper et virkelig dårlig innvendig klima.

Jeg har innført et lite ritual i livet mitt: Hver gang jeg løfter pekefingeren som en dom over et eller annet, både til meg selv og andre, så skal den kysses. Mildt og vennlig og helt fysisk kysses. Det blir den, og folk som står meg nær, smiler, for de vet hva det betyr.

Pekefingeren er blitt det synlige symbolet på min indre dommer, «han» som vet alt om hva som er riktig og galt på mine og alle andres vegne. Og ja, det er en han. Pekefingeren er samtidig også representant for perfeksjonismen, og ved å kysse den gir jeg den plass i livet mitt.

Jeg sier til den at det er OK at den finnes, men at vi må se på hverandre med et vennlig blikk, og det viser jeg konkret ved å kysse den. Det lyder kanskje litt småsprøtt, men hver eneste gang jeg oppmerksomt kysser fingeren, merker jeg at noe hardt inni meg smelter og blir mykt og rundt og kjærlig, og hvis det er noe perfeksjonismen ikke trives med, så er det det.

*

Grunnen til at jeg til slutt ble oppmerksom på min egen perfeksjonisme, var at jeg oppdaget at jeg hadde forventinger til barna mine som ikke hadde noe som helst å gjøre med deres lykke eller mentale helse, men hovedsakelig handlet om at jeg skulle se vellykket ut i andres øyne. Det var en vond erkjennelse, og den ser heller ikke vakker ut på papiret, men det er sannheten.

I vårt forhold til barn er perfeksjonisme svært skadelig, vi kan like gjerne trekke en tvangstrøye over hodet på dem, blant annet fordi vi viser dem at de må sette andres mening høyere enn sine egne tanker og følelser. Hvis vi selv prøver å være perfekte, lærer vi barna våre å prestere, behage og føle at de konstant må bevise sin verdi for å bli elsket, i stedet for å vite at de selvfølgelig er verdt å elske fordi de er akkurat som de er.

Med andre ord lærer vi dem at de ikke skal lytte innover, men utover, og at det de skal orientere seg etter, ikke er sin egen følelse av å være verdt noe. I stedet skal de rette kompasset etter hva andre synes.

Les mer om René Toft Simonsens bok «Jeg er f*cking hot».

0 Tanker om “Dette er overgangsalderens gave

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *