Dialog, Næss og deformerte reformer

20-10-2010

Da jeg som ung og usikker guttemann på tidlig 90-tall studerte til ex. phil., hadde jeg en bok på pensum som bar det flotte navnet En del elementære logiske emner. Boken var skrevet av den nå avdøde filosofen Arne Næss, og den lærte meg og mine medstudenter opp i dialogiske ferdigheter. Vi lærte om ting som hvordan språklig presisjon er viktig for å heve nivået på debatter, og hvordan misforståelser i dagliglivet kan unngås ved å trene på språklige ytringer. Jeg husker fortsatt gleden av å kunne se hvordan noe jeg lærte på en skole konkret og umiddelbart kunne omsettes i hverdagen.

Næss sin innføring i dialogiske ferdigheter gjorde nemlig meg som person bedre i stand både til å forstå folk rundt meg og til å gjøre meg selv forstått. Og enda bedre; den gjør det fortsatt, for dette er ikke en type kunnskap som går ut på dato. Ikke så lenge vi mennesker fortsetter å kommunisere med hverandre i hvert fall. Jeg har fortsatt daglig nytte av å gjenkjenne en skinnuenighet når jeg hører den, og når andre mennesker ikke forstår det jeg forsøker å dele med dem, vet jeg at feilen sannsynligvis ligger minst like mye i min egen manglende evne til å kommunisere budskapet mitt, som hos mottagerens eventuelle manglende tolkeferdigheter.

I tråd med mange andre teoretikere mente Næss at selvets modenhet utvikler seg gjennom tre hovedstadier. I Næss terminologi kalte han disse stadiene for ego, sosialt selv, og metafysisk selv. Som nevnt følte jeg personlig, mitt ego-selv, at jeg vokste på å tilegne meg de dialogiske ferdighetene jeg ble innviet i gjennom å lese En del elementære logiske emner. Jeg ble bedre i stand til å forstå og til å gjøre meg forstått, og dette hevet livskvaliteten min. Eller for å si det med Næss: det økte gleden min.

En del elementære logiske emner la i sin tid grunnlaget for noe som etter bokens tittel ble kalt ELE-tradisjonen, hvor alle studenter ved norske universiteter uavhengig av fag leste denne boken av Arne Næss eller tilsvarende litteratur. ELE-tradisjonen ble regnet som et viktig dannelsesprosjekt, og Næss selv skal ha sett på denne innføringen i saklighetslære og dialogiske ferdigheter som en demokratisk etterkrigsopprustning. Tradisjonens mål var å tilby en allmenndannelse som skulle forme studenten til borger, kapabel til å delta i det offentlige rom. Her ser vi altså at også det sosiale selvet nyter godt av å trenes i dialogiske ferdigheter. Det offentlige rom eksisterer jo heller ikke utenfor dem som utgjør det rommet, så en oppgradering av deltagernes ferdigheter oppgraderer dermed også kvaliteten på selve rommet.

Det tredje stadiet av selv er det Næss kalte det metafysiske stadiet. Næss så på stadiene som utvidende sirkler av identifikasjon. Fra ego-stadiet som i hovedsak identifiserer seg med og som seg selv, til det sosiale selv som identifiserer seg med og som grupper; først små grupper som familien og etter hvert større grupper som f.eks folket eller nasjonen. På det metafysiske stadiet strekker identifikasjonen seg videre. Næss siterer selv fra den indiske Bhagavadgita for å vise hva Selv-realisering i sitt ytterste innebærer: «Ham hvis selv […] ser at Selvet bor i alle vesener og alle vesener i Selvet; han ser det samme i alle vesener.»

Dialogiske ferdigheter er et verktøy som hjelper oss passasjerer som befinner oss underveis i denne prosessen av utvidende sirkler av identifikasjon, hvor vi i økende grad lærer å se oss selv i andre. Dialog og dialogiske ferdigheter blir i dette perspektivet en slags moderne overgangsrite. Så hvordan kan dialog og dialogiske ferdigheter hjelpe oss i overgangen fra et sosialt selv til full Selv-realisering?

Noe jeg selv oppdaget da jeg studerte østlig åndelighet var at vi her i det visstnok så ikke-åndelige Vesten ofte ikke hadde kvittet oss med de praksisene som ble kalt åndelige i Østen – vi bare kalte dem andre ting. «Yin og yang? For noe åndelig tullprat!» sier Ola og Kari, før de går på jobbintervju for å ta lederskapstesten som viser at de er introvert og ikke ekstrovert, eller at de tar inn informasjon mer via intuisjon og mindre via sansning. Eller som den 5000 år gamle østlige tradisjonen ville sagt det: Du har en overvekt av yin i personligheten din.

I grunnleggende meditasjon søker vi å tømme hodet for tanker. Men det er mange måter å tømme tankene på. «Meditasjon? For noe tøys!» sier Kari og Ola, før de legger ut på en femtimers skitur alene i ødemarken. Forfatteren Haruki Murakami er fra Østens Japan, men favoritthobbyen hans er en typisk vestlig foreteelse, nemlig jogging. Da Murakami gav ut en bok om forberedelsene sine før han skulle løpe New York Marathon i 2005 ble han intervjuet av en journalist. Forfatteren fortalte senere at han etter første spørsmål visste at journalisten ikke var en jogger. Spørsmålet var nemlig «Hva tenker du på når du løper?» og Murakami mente at for seriøse joggere var hovedpoenget med løpingen nettopp å tømme hodet for tanker.

Nyingma-skolen av tibetansk buddhisme opererer med ni yanaer eller stadier, og på hvert stadie tilbys meditasjonspraksiser som skal hjelpe utviklingen mot neste nivå. På noen av de aller høyeste stadiene praktiseres noe som heter utvekslingsmeditasjon, i akkurat denne tradisjonen gjerne i form av en teknikk som kalles tonglen. Denne teknikken går ut på å visualisere andre personers smerte, uro, ubehag, tristhet osv – for så å se for deg at du løfter alt dette negative ut av den andre og inn i deg selv. Samtidig visualiserer du det du måtte føle av glede, trygghet, og fred – og ser for deg at alt dette positive løftes ut av deg og overføres til den andre personen. Målet med denne meditasjonsteknikken er å bryte ned de innbilte absolutte veggene rundt egoet, for dermed å kunne identifisere seg mer med den andre, og videre som et mer omfattende og omfavnende selv. Utvekslingsmeditasjon er altså et redskap for å bryte gjennom til det metafysiske stadiet av selvet.

Som tar oss tilbake til Næss og hans utvidende sirkler av identifikasjon og stadier av selvet. For igjen har vi allerede tilgjengelig en vestlig meditasjonsvariant. Dialog er nemlig nettopp en utmerket og konkret vestlig utvekslingsmeditasjon, og å lære seg dialogiske ferdigheter er å tilegne seg meditasjonsteknikken. Gjennom å lære bedre å innta andres perspektiv utvider vi selvet på veien mot å se oss selv i andre, på veien mot Selv-realisering. Vi har tidligere sett hvordan dialog og dialogiske ferdigheter er nyttige både på stadiet for ego og på stadiet for sosialt selv. Dialogiske ferdigheter gjør altså nytte for seg på selvets alle tre stadier. Derfor er det så viktig at så mange som mulig får mulighet til å oppgradere ferdighetene sine.

Siden jeg tok ex.phil har mange ting skjedd, blant annet har samfunnet rundt meg blitt mye mer komplekst. Vi som utgjør samfunnet må bevisst og ubevisst forholde oss til mange flere kommunikasjonsarenaer, formelle og uformelle. Desto mer kompleksitet, desto viktigere blir det for oss å forstå samfunnet og hverandre. Mer enn noensinne er det altså uvurderlig å ha en verktøykasse tilgjengelig som lærer oss å tolke hverandres kommunikasjon, og som lar oss formulere og skrive riktig adresse på våre egne utsagn, slik at de både havner der de skal og at de blir forståelige for mottakeren.

«Navnet skjemmer ingen,» sa mannen – de kalte ham for tyv. I Brasil finnes det et slumstrøk, en favela, som heter Cidade de Deus. Det betyr Guds by. En annen favela heter Barrio da Paz. Det betyr Fredsstrøket. En tredje heter Vila Paraiso, som betyr Paradisbygden. I virkeligheten minner Paradisbygden mer om dit de troende ser for seg at ikke-troende vil havne etter døden; Fredsstrøket stryker på det meste som har med fred å gjøre, og alle som har sett filmen Cidade de Deus som mottok fire Oscar-nominasjoner, vet at om det er Vårherre som styrer i denne favelaen bør han ikke håpe på gjenvalg. Jeg oversetter navnet på disse brasilianske favelaene fordi de ser ut til å ha gått samme orwellske navneskole som norske utdanningsreformer. For en annen ting har nemlig skjedd siden mine studiedager. Alle universiteter i Norge, med unntak av Universitetet i Bergen, har forkastet hele ELE-tradisjonen ved å droppe denne delen av undervisningen fra et utvannet ex. phil. Og i tråd med navnsettingen av brasilianske slumstrøk var det Kvalitetetsreformen av 2003 som fant ut at ELE-tradisjonen ikke lenger skulle være obligatorisk for norske studenter.

Her følger et gratis tips til Kunnskapsdepartementet. Gjennomfør en Kunnskapsreform verdt navnet. Ikke bare ta inn igjen en gjerne modernisert versjon av ELE-tradisjonen ved alle universitetene; sett også av én time på ukeplanen dedikert til dialog og dialogiske ferdigheter for alle elever ved alle landets videregående skoler. Det vil være til det beste for ego-selvet, som jeg er sikker på vil oppleve både økt glede og også at karakterene forbedres i andre fag. Det vil være til det beste for det sosiale selvet i form av et bedre skolemiljø, både faglig og sosialt. Vi mennesker har en tendens til å behandle hverandre bedre når vi identifiserer oss med hverandre. Og til sist vil det være til det beste også for det metafysiske selvet i form av å ha lagt et ypperlig grunnlag for elevenes videre modning når skoletiden en dag er over. På vei mot å se at Selvet bor i alle vesener og alle vesener i Selvet.

Odd Ness er forfatter og har utgitt boken Norsk tantra – Kartbok for søkere på Flux forlag i 2008.

Er du interessert i dialog anbefaler vi også boken Om dialog av David Bohm. Arne Næss og Per Ingvar Haukelands Dyp glede dekker på en utfyllende måte Arne Næss dypøkologiske tanker som også er basert på dialog.

0 Tanker om “Dialog, Næss og deformerte reformer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *