Du er født overtroisk

13-01-2020

Tunge ting faller raskere i bakken. Solen går i bane rundt jorden. Fakta eller overtro? Svar fort! Pål Johan Karlsen utfordrer deg til å undertrykke «overtroiske» impulser.


Vitenskapen vurderes som det beste grunnlaget vi har for holdbar kunnskap, men vi greier liksom ikke la være. Vi kaster terningene mykere når vi ønsker oss enere, hardere når vi trenger seksere, og vi er skeptisk til å bytte ut vår selvvalgte lottorekke med en tilfeldig.

Vi tripper i køen til kassa, trommer med hendene på rattet i rushtiden, tvinger ting til å skje fortere med tankene. Det er av mindre betydning at handlingene ikke skyver verden i ønsket retning. Det er i grunnen nok at det føles som om vi påvirker omgivelsene våre. Vi ønsker at noe skal skje, og vi gjør noe med det. Blir vi spurt om hva vi tror ritualene forandrer og hvordan det skjer, blir vi svar skyldig. Objektivt sett blir ikke vinnersjansen vår påvirket av hvor hardt vi kaster terningene eller hvem som velger lottonumrene våre, og det hjelper jo ikke å prøve å styre terningene eller lottokulene med blikket.

Det er kort vei fra overoptimisme til overtro, og vitenskapen forteller oss at de overtroiske handlingene ikke påvirker utfallet. Dette vet vi, men de koster oss lite, og kanskje frykter vi følgene av å la være. Vi krysser fingre nærmest som en sikkerhetsforanstaltning – om ikke for å blidgjøre krefter som er sterkere enn oss selv, så i det minste for ikke å provosere dem mer enn nødvendig.

Vi har lett for å se sammenhenger i tilværelsen, selv der det ikke er noen, og vi har vanskelig for å legge fra oss troen på at det vi tenker og gjør påvirker verden selv når det ikke gjør det. Vi er kanskje mest utsatt for overtro når vi er under sterkt press, står overfor usikre situasjoner eller fornemmer at vi er i ferd med å miste kontrollen. Men hvorfor er det så vanskelig å kvitte seg med overtroiske forestillinger, selv når vi vet bedre?

Flere psykologiske studier tyder på at vi har tilbøyeligheten til overtro med oss fra naturens side. Å være overtroisk er trolig standardinnstillingen vår til verden. Vi ser ut til å være født overtroiske, og den magiske tenkningen forsvinner ikke med alder: Ny lærdom kan føyes til og sette intuitive forestillinger til side, men den erstatter ikke helt forestillinger som faller oss mer naturlig.

Galileo Galilei (1564-1642) slapp, ifølge legenden, to metallkuler ned fra det skjeve tårnet i Pisa: en stor og tung og en liten og lett. Legenden er trolig usann, men gravitasjonsteorien, som det legendariske eksperimentet er en test på, beskrev den italienske vitenskapsmannen i detalj. For noen år siden gjentok den amerikanske psykologen Kevin Dunbar det myteomspunne eksperimentet sammen med kollegene sine. De lot en gruppe studenter få se to videosnutter. I den ene snutten lander den store kulen først, i den andre faller kulene likt. Hvilken variant er i tråd med tyngdekraften?
Svar fort!

Studenter som ikke hadde studert fysikk, mente at den store kulen landet først. De hadde nok heller ikke fått med seg astronauten David Scotts originale repetisjon av det klassiske eksperimentet på månen i 1971. Månen har særdeles lite atmosfære, noe som gir en enda renere test på tyngdekraftens virkning uten forstyrrende luftmotstand: En hammer og en fjær landet omtrent likt. (Videoen finner du på YouTube.) Fysikkstudentene brukte skolelærdommen sin og støttet Galileos vitenskapelig anerkjente teori: Kulene landet samtidig.

Men studien hadde en ekstra tvist. Forskerne målte nemlig i tillegg hjerneaktivitet. Et bestemt område i fremre del av hjernen, dorsolateral prefrontal korteks, lyste påfallende ofte opp hos fysikkstudentene når de så den riktige videoen. Dette hjerneområdet er kjent for å undertrykke uønskede impulser, noe som kan tyde på at det er mentalt anstrengende, også for fysikkstudenter, å undertrykke naturlige intuisjoner. Den forhistoriske hjernen vår sliter en smule med å skille mellom luftmotstand og tyngdekraft. Skolelærdommen står som et korthus på et lett forhekset fjell av «sunn fornuft».

Det er nok lettere å forestille seg at hjernen er bedre til det vi opplever som mer nærliggende, som mennesker og dyr. Så la oss glemme fysikkens lover et øyeblikk. Kan en baby være onkel eller tante? Dør de fleste organismer uten å få avkom? Disse spørsmålene utfordrer også intuisjonen ­– og svarene er ja.

Under sterkt tidspress slet ellers oppegående studenter med å akseptere slike fakta som sanne. I en studie utført av den amerikanske psykologen Andrew Shtulman brukte de et halvt sekund lenger på å avvise at solen kretser rundt Jorden enn å avkrefte at solen kretser rundt månen. Den forsinkede reaksjonen tyder på at intuitive, naive forestillinger om verden aldri helt erstattes av mer holdbar kunnskap. Å vite at Jorden er en rund planet krever at vi overstyrer naturlige tilbøyeligheter.

Lager trær oksygen så dyrene skal få puste? Har Jorden ozonlag for å beskytte oss mot ultrafiolett stråling? Svaret er denne gangen nei. Teleologiske, eller formålsbaserte, forklaringer går ut på at naturlige hendelser er styrt ut fra gitte formål og hensikter.
Teleologiske forklaringer er vanlige innenfor religion, men anses som uvitenskapelige fordi de blander sammen årsak og virkning. Når naturvitenskapelige forskere får tid til å tenke seg om, avviser de stort sett teleologiske forklaringer. Men ifølge en studie utført av den amerikanske psykologen Deborah Kelemen og medarbeidere sliter selv toppforskere med å holde tungen rett i munnen under tidspress og svarer ja på disse spørsmålene.

Ifølge den forhistoriske hjernen vår har alt en hensikt. Og det er en innstilling som kan ha vært en fordel i evolusjonshistorien vår. En overfølsom evne til å se sammenhenger skaper et skred av falske alarmer, unødvendig atferd og merkelige påstander, men det er en kostnad verd å bære, hevder blant annet den finske biologen Hanna Kokko. At grunninnstillingen vår til verden er at den er et magisk sted som kan påvirkes på de besynderligste måter, burde ikke overraske. Det får oss til å fortsette å prøve å påvirke livsbetingelsene våre, og det øker sjansen for at vi har hellet med oss.

Men den magiske tenkningen kan også føre oss på ville veier, som når vi forstørrer sammenhenger som er små eller ikke-eksisterende eller blendes av tilfeldige sammentreff. Da satellittbilder av orkanen Katrina i 2005 begynte å ligne på et seks uker gammelt foster, mente en religiøs gruppe det måtte bety at Gud straffet delstaten Louisiana fordi den tillater abort.

Fotografer så ansiktet til Satan i røyken fra det ene tvillingtårnet 11. september 2001, og for noen mennesker var det nærliggende å tenke at angrepet måtte være forårsaket av djevelen selv. Spesielt Storbritannia og USA dropper urovekkende mange foreldre å vaksinere barna sine i frykt for at det skal øke risikoen for autisme. Den påståtte sammenhengen mangler støtte i forskning; helserisikoen forbundet med manglende vaksinasjon er derimot høyst reell.

Statistikeren Nate Silver mener at forståsegpåere i mediene er blant de verste til å se illusoriske sammenhenger. «Valgekspertene» mente det amerikanske presidentvalget i 2012 var jevnt og høyst usikkert og diskuterte i det vide og det brede hvordan stort og smått hang sammen med alt. Silver konsentrerte seg i stedet om de store linjene og forutså resultatet i alle 50 delstater, én stat mer enn han greide i 2008.

At overtroen særlig kommer til syne i situasjoner som er truende eller preget av usikkerhet og liten personlig kontroll, ble illustrert i en serie eksperimenter utført av psykologene Jennifer Whitson og Adam Galinsky ved University of Texas. En gruppe studenter skulle huske tilbake på en hendelse hvor de manglet herredømme over situasjonen, mens en annen gruppe skulle tenke på en hendelse der de hadde full kontroll. Påfølgende tester målte tilbøyeligheten til overtro. Da deltakerne ble vist kornete tegninger, så den første gruppen meningsfulle mønstre der den andre gruppen bare så tilfeldige streker.

I et annet eksperiment leste deltakerne om ulike hendelser i en tenkt jobbsituasjon, som at de ikke fikk et forventet opprykk. Den første gruppen var mer tilbøyelig til å se magiske sammenhenger, sammensvergelser og konspirasjoner der den andre bare så tilfeldige sammentreff. Overtroen gir en illusorisk fornemmelse av kontroll og oversikt, hevder Whitson og Galinsky – vi «skjønner» hva som skjer, selv om vi ikke nødvendigvis liker det vi forestiller oss.

Det finnes andre, mer realitetsorienterte måter å gjøre det på, understreker de to forskerne. Hva er spesielt viktig for deg – sannhet, å være til nytte, å ivareta kjærligheten, økonomisk trygghet, estetiske opplevelser, å oppnå gjennomslag og innflytelse?

Å minne seg selv om hvem man er og hva man står for ser ut til å redusere opplevelsen av manglende kontroll i eget liv. Å reflektere over din viktigste verdi og begrunne hvorfor denne verdien er viktig for deg, skaper tryggere forankring og setter en usikker situasjon i perspektiv. Det demper også tilbøyeligheten til overtro.

Les mer om boken «Psykologi i et nøtteskall», som teksten er et utdrag fra.

 

0 Tanker om “Du er født overtroisk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *