Endring er en paradoksal prosess

10-08-2016

Kan vi presses til å bli noe annet enn den vi er? Gestaltterapeuter tror endring skjer på en annen måte.

RubinsVase

Rubins vase er et godt symbol på gestaltterapi. Man kan se to ansikter som er vendt mot hverandre og forestille seg at de er i dialog. Og man kan bli oppmerksom på mer i en situasjon når man er sammen med en annen: Kanskje en person legger merke til ansiktene på bildet og kan bidra til at den andre ser det, mens den andre bidrar til at den første personen også får øye på vasen. En oppmerksom, dialogisk tilnærming er både gestaltterapiens overordnede metode og mål. Terapiformen har derfor også blitt oppsummert som «jeg og du, her og nå». Ideene om relasjon trekker på Martin Bubers dialogiske filosofi. Ideene om oppmerksomhet trekker særlig på gestaltpsykologi, fenomenologi og zen.

Noen terapeuter som tilhører andre tradisjoner er opptatt av at klienten må bytte ut visse negative tanker med andre tanker for at endring skal skje. Andre prøver å få klienten til å handle på en ny, bestemt måte. Atter andre tolker klienten og uttrykker disse tolkningene i håp om at det kan føre til endring. Disse tilnærmingene involverer i stor grad det Buber kaller jeg–det-relasjon: Terapeuten blir opptatt av klienten som et objekt – en diagnose eller et problem som må løses – og et middel, for gjennom å løse problemet kan terapeuten føle seg vellykket. Klienten blir opptatt av terapeuten som et middel, en ekspert og en løsning, noe som skal endre dem. Kanskje ser klienten også på seg selv som et objekt, en diagnose eller et problem, noe som må endres på.

Mens det også vil være elementer av jeg–det-relasjon i gestaltterapi, involverer terapiformen ideelt sett i større grad det Buber omtaler som jeg–du-relasjon og dialog. Jeg forsøker å være oppmerksom på klienten som et helt menneske. Jeg forsøker å leve meg inn i klienten og støtte klientens oppmerksomhet på det som er her og nå. Samtidig er jeg oppmerksom på meg selv som et helt menneske. Jeg er til stede i dialogen som den jeg er heller enn å forsøke å være noe annet. I gestaltterapi er profesjonalitet knyttet til oppmerksomhet og evnen til å reflektere gestaltfaglig om situasjonen. Jeg både kan og bør være personlig og profesjonell samtidig. Dialog innebærer at også jeg er åpen og sårbar. Jeg både påvirker og påvirkes.

Gjennom oppmerksom, dialogisk relasjon kan endring skje. Mange av oss er blitt så vant til at andre eller vi selv forsøker å presse oss til å bli noe annet enn den vi er her og nå, at vi tror det er nødvendig for endring. Men i gestaltterapi kan endring forstås som en paradoksal prosess: «[…] endring skjer når man blir hva man er, ikke når man prøver å bli noe man ikke er». Dette er kjent som den paradoksale endringsteori.

Ikke sjelden er det våre forsøk på å presse oss selv og andre til å bli noe annet som fører til stagnasjon, skam og unødvendig lidelse. Når jeg som terapeut inntar en oppmerksom, dialogisk tilnærming, kan noe nytt skje. Kanskje klienten blir oppmerksom på noe. Spontan endring kan da skje. Kanskje blir det også mulig for klienten å respondere bevisst i stedet for å reagere automatisk på situasjonen.

Teksten er et redigert utdrag fra «Den tomme stolen» av Vikram Kolmannskog.

Tanker om “Endring er en paradoksal prosess

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Takk for et viktig og vakkert bidrag til oss alle med boka di, Vikram!💚
    Og nyttig/enkelt «oppslagsverk» mtp teori og henvisninger.
    Sitter igjen med en enda sterkere tro på profesjonen vår etter endt lesing!
    VAKKERT OG VIKTIG!