Eremittlivet lettet Leifs depresjon

25-04-2016

Leif er en 60 år gammel mann. Han har vært gift, men ble skilt for en del år siden. Det var hans kone som ønsket det slik. Siden han ble alene, føler han at han ikke har noe hjem lenger.

alene-signatur-2
Det er tomt å komme hjem, selv om huset han bor i er hyggelig og ligger landlig til. «Jeg har jo mistet min partner», understreker han. Han er fortsatt yrkesaktiv, har interesser og er en sosialt anlagt mann, men tilhørigheten mangler. Han har en evne til å lage det hyggelig rundt seg og er flink til å lage mat. På den måten skaper han en god atmosfære for venner som kommer på besøk. Men han forblir «hjemløs». Og det er slik mange som bor alene, kan føle.

Like etter skilsmissen dro Leif til hytta. Han var dypt deprimert. Der satt han i seks uker og bare så utover vannet, på bølgene, bare avbrutt av måltider og litt vedhogst for å ha varme i ovnen. Han lot alle tanker, alle følelser, alle minner, alle tårer bare komme. Det var som en «sump eller tåke med et mylder av grå, ulovlige og lovlige, ubehagelige og behagelige, meningsløse og meningsfylte tanker, følelser og forestillinger», beskriver han prosessen han gjennomlevde. Først og fremst var det kaotisk. Leif var også fylt av angst den første tiden: «En bjørn kunne jo komme og bryte seg inn, eller en kriminell…». Det var lite sannsynlig, for hytta lå på en øy, men for lenge siden hadde en bjørn faktisk svømt over til øya, og for mange år siden hadde det også vært et innbrudd der.

Disse faktiske hendelsene ga næring til fantasien og til angsten, men han forsto samtidig at «nå hadde jeg stoppet opp tilstrekkelig lenge for at det ubevisste skulle få rom». Det var en krevende og svært modig innstilling. Så, mot slutten av disse ukene begynte det å letne, selv om hjemløsheten fortsatt preger ham. Å komme tilbake til sivilisasjonen ble et kultursjokk: «Jeg merket at lydene var for sterke, og hastigheten og alle inntrykkene var overveldende.» Samtidig visste han at «tiden på hytta hadde hatt sin betydning, for jeg opplevde det som jeg kom fra en annen verden. Jeg hadde blitt ett med hyttas og naturens opplevelsesdimensjon

Hverdagen ble ikke lett for Leif, men han var ikke lenger deprimert. Da var det også lettere å vende seg utover igjen til andre, til arbeid og andre aktiviteter. «Det finnes signaler både til å stige inn og til å stige ut igjen», sier han og føyer til: «Jeg vet at jeg nå vil anbefale deprimerte mennesker å velge mellom flere år med Cipramil (et antidepressivt middel, forfatters anm.), et halvhjertet liv eller seks til åtte ukers ordentlig eremittliv…».

Leif ble ufrivillig alene, men oppsøkte samtidig aleneheten over lang tid for å bearbeide tapet. Prosessen som Leif gjennomlevde, er den samme som alle myter og eventyr beskriver i form av symboler. Det er en prosess som av og til kalles «en nedstigning i underverdenen», et symbolsk uttrykk for de følelsene og tilstandene en person går gjennom i en krise.

Leif er en aktiv og sosial mann, og etter oppholdet alene på hytta har livet alene blitt noe lettere å bære. Han finner mening i sitt engasjement både faglig og sosialt.

Hentet fra Astri Hognestads bok «Alene». Les mer om boken.

0 Tanker om “Eremittlivet lettet Leifs depresjon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *