Fellesskapets løfter og paradokser

05-07-2017

Margaret J. Wheatley og Myron Kellner-Rogers

Vi mennesker trenger hverandre. Som den vestafrikanske forfatteren og læreren Malidoma Some sier, har vi «et fellesskapsinstinkt». Dette instinktet kommer i våre dager til uttrykk som økt fragmentering og atskillelse. Vi opplever en økning i etniske kriger, militsgrupper, lukkede klubber og chatterom. Vi bruker fellesskapsinstinktet til å separere og forsvare oss mot hverandre, istedenfor å skape en global kultur av sammenvevde fellesskap. Vi søker oss mot mennesker som ligner oss selv for å beskytte oss mot resten av samfunnet. Det er åpenbart at vi ikke kan få et leveverdig samfunn på denne måten. Vår store oppgave er å tenke nytt rundt vår fellesskapsforståelse. Slik kan vi bevege oss vekk fra den nåværende formen og mot en omfavnelse av det globale samfunnet.

Ironien er at vi, midt i denne fragmenteksplosjonen, er omringet av fellesskap som vet hvordan man knytter seg til andre gjennom mangfold, og som lykkes i å skape bærekraftige relasjoner over lengre tid. Dette er den veven av relasjoner som kalles økosystemer. Overalt i naturen lever fellesskap som støtter både individet og systemet. I prosessen med å skape disse systemene åpenbares nye evner og talenter. Disse systemene lærer oss at fellesskapsinstinktet ikke er et menneskelig særtrekk, men finnes overalt i livet, fra mikrober til de mest komplekse arter. De lærer oss at måten individer vever seg inn i økosystemer på er nokså paradoksal. Dette paradokset kan være kilden til stor lærdom for oss mennesker.

Livet skapes gjennom to tilsynelatende motstridende krefter: det absolutte behovet for individuell frihet og det utvetydige behovet for relasjoner. I menneskelige fellesskap slites vi mellom disse to kreftene, men naturen kan gi oss verdifull innsikt.

Livets første bud er at det må stå fritt til å skape seg selv, noe som også er den biologiske definisjonen på liv. Det begynner med denne opprinnelige evnen til selvbestemmelse. Et individ skaper seg selv med en grense som skiller det fra andre. Hvert individ og hver art har ulike løsninger på hvordan man skal leve. Denne friheten danner grunnlaget for planetens uendelige mangfold. Når et individ kommer seg frem i verden, utøver det hele tiden sin frihet. Det er fritt til å bestemme hva det legger merke til og hva det tillegger mening. Det er fritt til å bestemme hvordan det skal reagere, og om det skal forandre seg eller ikke. Denne friheten er et så grunnleggende livsaspekt at to chilenske biologer, Humberto Maturana og Francisco Varela, mener vi aldri kan styre et levende system. Vi kan bare håpe at vi får dets oppmerksomhet. Livet aksepterer kun partnere, ikke sjefer, fordi selvbestemmelse er grunnleggende for dets vesen.  

Livets andre bud driver individer mot nødvendige relasjoner og søken etter fellesskap. Livet søker systemer og har behov for å være tilknyttet andre. Biolog Lynn Margulis påpeker at uavhengighet ikke er et konsept som forklarer den levende verden. Dette er bare et politisk konsept som vi selv har skapt. Individer kan ikke overleve alene.

Evolusjonen skrider frem fra disse nye relasjonene, ikke fra den brutale og ensomme dynamikken i «den sterkestes rett». Arter som oppfører seg grådig og predatorisk dør ut. Hvis vi studerer evolusjonens historie, er det samarbeid som vokser over tid. Dette samarbeidet springer ut fra en grunnleggende erkjennelse av at man ikke kan leve alene, og at man bare kan være seg selv fullt ut i relasjoner til andre. Fellesskapsinstinktet finnes overalt i livet.

Paradokset mellom individualisme og samhørighet kommer enda tydeligere frem når systemer dannes. Individer skaper måter å være sammen på som støtter dem selv, mens de forblir svært oppmerksomme på lokale miljømessige forhold. De handler ikke som passive mottakere, ut i fra en blind selvoppholdelsesdrift eller på ordre fra andre. De tvinges heller aldri til å forandre seg på grunn av andre eller miljøet. Men når de velger å endre seg, spiller «de andre» en stor rolle. Når individet utøver sin frihet til å reagere, er fellesskapet godt plantet i bevisstheten.

Når et individ endrer seg, legger naboene merke til det og bestemmer seg for hvordan de vil svare. Over tid blir individene så sammenvevde at det blir umulig å skille mellom selvet og andre. Det skjer en kontinuerlig utveksling av informasjon og energi mellom alle naboer, og en kontinuerlig tilpasningsprosess pågår overalt i systemet.

Et annet paradoks er at det er disse individene som bidrar til systemets totale helse og stabilitet. Etter hvert som et system skapes gjennom slike samevolusjonære prosesser, får det nye systemet en stabilitet og beskyttelse som ikke var mulig når individene var isolerte. Medlemmer utvikler nye evner når de skaper relasjoner med andre. Både individer og systemer øker sine ferdigheter og sin kompleksitet.

Disse komplekse relasjonsnettverkene tilbyr nye måter å tenke rundt selv og andre på. Hele ideen om grenser endres dramatisk. I stedet for å være en selvbeskyttende vegg, blir grenser til en møteplass, et sted for utveksling. Vanligvis bruker vi disse møteplassene til å definere hva som er innenfor og hva som er utenfor. I levende systemer er grenser noe helt annet. De er steder der nye relasjoner blir til, et viktig sted for utveksling og vekst der individer velger å svare hverandre. Når relasjonene øker og systemet vever seg selv til live, blir det vanskelig å betrakte grensene som et forsvarsverk og individets avgrensning. 

Menneskelige fellesskap skiller seg ikke fra resten av livets fellesskap. Våre samfunn skapes ut fra både behovet for selvbestemmelse og behovet for hverandre. Men i moderne samfunn har vi problemer med å omfavne det paradokset som oppstår. Vi prøver å tilfredsstille det ene på bekostning av det andre. I stedet for å verdsette individet for sine unike bidrag til fellesskapet, og ­i stedet for å erkjenne fellesskapets behov for et mangfold av evner, presses man til å underkaste seg. Tapet av autonomi forvitrer ikke bare mangfoldet, det fører også til et stort forvaltningsproblem. Fellesskapet må bruke stadig mer energi på å finne nye måter å utøve kontroll over individer gjennom et uendelig voksende antall retningslinjer, standarder og doktriner.

Prisen fellesskapet betaler for denne konformiteten er utmattelse. Livet fordrer at begge de to store behovene blir respektert, ikke bare det ene. Vi kan ikke gi avkall på vårt behov for selvutfoldelse. I de mest restriktive fellesskap vil frihetsbehovet enten sive inn gjennom sprekkene eller fjerne oss fra fellesskapet. Vi endrer utseende, vi danner klikker som støtter vår spesielle væremåte, vi forlater det fysiske fellesskapet, eller vi går til strid. Alt dette demonstrerer vår ustoppelige trang til å skape oss selv, til tross for at vi higer etter støtte fra andre.

Spesielt i Vesten beveger vi oss mot isolasjon for å kunne forsvare vår individuelle frihet. Vi velger et liv alene for at det skal bli vårt liv. Vi gir opp det meningsfylte livet som bare kan oppdages i relasjon med andre til fordel for et meningsløst liv som vi i det minste tror er vårt. Et afrikansk ordtak sier: «Alene har jeg sett fantastiske ting, ingen av dem sanne.» Det vi oppdager gjennom vår søken etter ensomhet er den forferdelige prisen som kreves for denne uavhengigheten. Vi ender opp i ødemarken, overveldet av ensomhet og tomhet.

Når vi forhandler med livet og forsøker å tilfredsstille kun ett av dets to store behov, blir resultatet tilsynelatende en sann livløshet. Vi må leve innenfor paradokset; livet lar oss ikke velge side. Våre fellesskap må støtte vår individuelle frihet som et middel til robuste og helsebringende samfunn. Individer må erkjenne sine naboer og velge å være i relasjon med dem for sin egen helse og hardførhets skyld.

Ved første blikk kan internett tilsynelatende være en kilde til nye fellesskap. Men disse gruppene favner ikke fellesskapets paradoks. Det store potensialet som ligger i å forbinde verden elektronisk brukes til å forsterke grenser som holder oss isolert fra hverandre. Gjennom nettet kan vi bygge relasjoner med andre som er akkurat som oss. Vi handler ut fra fellesskapsinstinktet, men vi former høyt spesialiserte grupper som bare forsterker vår avsondrethet fra resten av fellesskapet. Vi bes ikke om å bidra med det som er unikt for oss, bare det som er likt. Vi bes ikke om å erkjenne, og i hvert fall ikke feire, det faktum at vi trenger hverandres egenskaper. Vi kan bare slå av datamaskinen når vi konfronteres med mangfoldets ubehag. Slike spesialiserte ekkokamre er like ødeleggende for individet som noen diktatorisk organisasjon. Verken i den ene eller den andre gruppen blir vi bedt om å utforske vår egen individualitet mens vi forholder oss til noen som tenker annerledes. Frihetens og fellesskapets paradoks respekteres ikke i noen av gruppene.

I menneskelige samfunn holdes grunnlaget for frihet og tilhørighet levende gjennom å fokusere på det som skjer i hjertet av fellesskapet i stedet for på fellesskapets strukturer. Hva brakte oss sammen? Hva trodde vi var mulig sammen som var umulig alene? Hva håpet vi å skape? Disse spørsmålene nører opp under både vår individualitet og vår lengsel etter relasjoner. Om vi holder oss til disse spørsmålene og ikke prøver å strukturere relasjonene ved hjelp av retningslinjer og doktriner, kan vi skape et fellesskap som blomstrer i paradokset.

Vår erfaring er at klarhet i fellesskapets kjerne forandrer relasjonene innad fullstendig. Slike fellesskap ber ikke folk om å gi slipp på sin frihet som en betingelse for å høre til. De unngår fristelsen til å bannlyse atferder og oppfatninger, og de unngår å bli doktrinære og diktatoriske. Isteden fokuserer de på det de prøver å skape sammen, og mangfoldet blomstrer. Å høre sammen defineres gjennom en felles formålsfølelse, ikke gjennom felles oppfatninger om hvordan man skal oppføre seg. Formålets kall tiltrekker individer, men krever ikke at de gir slipp på det som er unikt for dem. Om man er sentrert i det felles arbeidet, omformes spenningen mellom samhørighet og individualitet til energiske og robuste fellesskap.

I arbeidet vårt har vi sett slike fellesskap i skoler, landsbyer og organisasjoner. De skaper seg selv rundt en felles intensjon og noen grunnleggende prinsipper om hvordan man skal være sammen. De foreskriver ikke roller for hverandre. De etablerer ikke fellesskapet på direktiver, men på ønsker. De vet hvorfor de er sammen og har blitt enige om betingelsene for samvær. Et annet viktig aspekt er at disse betingelsene er minst mulig detaljert. En av de mest inspirerende eksemplene vi har sett er en ungdomsskole som opererer som et sterkt fellesskap av studenter, lærere og andre ansatte, der alle er enige om at alt baseres på kun tre regler: «Ta vare på deg selv. Ta vare på hverandre. Ta vare på dette stedet.» Disse reglene er nok til å holde dem sammensveiset og fokusert, og samtidig åpne nok til å tillate ulike og individuelle reaksjoner på enhver situasjon. (Det faktum at det fungerte så godt på en ungdomsskole burde gjøre at vi alle legger merke til det!)   

Vi har også sett bedrifter og store byer samle seg om en fornyet og klar følelse av kollektivt formål. Et kjemisk produksjonsanlegg får klarhet i at det vil bidra til global sikkerhet ved å ha en trygg produksjonsprosess; en by bestemmer at den vil være et sted barn kan blomstre. Dette er oppklarende budskap å ha i fellesskapets kjerne. Denne klarheten hjelper hvert individ med å utøve frihet til å bestemme hvordan hun eller han best kan bidra til denne dyptfølte felles formålsfølelsen. Mangfold og unike egenskaper blir bidrag i stedet for avvik. Problemer rundt mangfold forsvinner når vi fokuserer på bidrag til felles formål istedenfor lovgivning for korrekt atferd.

Annen problematisk atferd forsvinner også når et fellesskap kjenner sitt eget hjerte. Grensene mellom selvet og andre blir svakere og svakere. Den indre klarheten vi har felles frigjør oss til å finne partnere som kan bidra til å oppnå formålet vårt. Vi strekker oss lengre og inviterer inn et større mangfold av stemmer, for vi forstår at de er verdifulle for det vi prøver å skape. Lederen for det kjemiske anlegget nevnt ovenfor sa han ikke lenger visste hvor grensene til anlegget gikk, og at det var uviktig å definere dem. Isteden hadde anlegget stadig flere relasjoner med folk i nærsamfunnet – myndighetene, leverandører, utenlandske konkurrenter, kirker og skolebarn – og alle bidro til arbeidernes ønske om å bli et av verdens sikreste anlegg.

I dag er mange av fellesskapene og institusjonene våre forvirret fordi de ikke er klar over hvorfor de er sammen. Få skoler vet at nærsamfunnet vil ha dem; det samme gjelder helsevesenet, myndighetene og militæret. Vi er ikke lenger enige om hva vi ønsker at disse institusjonene skal bidra med, for vi er ikke lenger en del av et fellesskap som vet hvorfor man er sammen. De fleste av oss føler ikke at vi er medlemmer av et samfunn, vi bare eksisterer ved siden av hverandre. Vi mangler en samtale om hvorfor og hvordan vi muligens kan være sammen.

Likevel finnes det håp. Selv i våre fragmenterte fellesskap diskuterer folk stadig spørsmål som «Hvem er vi?» og «Hva betyr noe?». Problemet er at disse samtalene skjer rundt kjøkkenbord, ved kaffemaskinen og på restauranter. De siger sjelden inn i våre institusjoner og bredere fellesskap.

Når vi som fellesskap ikke besvarer disse spørsmålene, og når vi ikke er enige om hvorfor vi hører sammen, blir institusjonene våre til slagmarker som ikke tjener noen. All energi suges inn i stridende agendaer, nye reguleringer og sterkere forsvarsmekanismer mot de vi misliker og frykter. Vi ser etter oss selv i disse institusjonene og kan ikke finne noen vi kjenner igjen. Vi blir mer kravstore og mindre fornøyde. Våre institusjoner forvitrer i maktesløshet og mangel på klarhet. De tjener oss, men bare slik speil reflekterer en manglende enighet i hjertet av våre fellesskap. Uten denne enigheten om hvorfor vi hører sammen, kan vi aldri utvikle hensiktsmessige institusjoner. I fraværet av slik enighet leder fellesskapsinstinktet oss til et fellesskap bestående av «meg», ikke «oss».

De fleste offentlige møter er kun med på å øke vår adskilthet ­– til tross for at de springer ut fra et demokratisk ideal. Agendaer og prosesser er et forsøk på å respektere våre ulikheter. Isteden ender de opp med å øke avstanden mellom oss. Det blir til «offentlige høringer» der ingen lytter og alle krever å bli hørt. Fellesskap oppstår ikke fra slike prosesser, de ødelegges av den økende frykten og atskillelsen som disse prosessene avler.

Vi trenger ikke flere offentlige høringer. Det vi trenger er mye mer offentlig lytting, i prosesser der vi forplikter oss til å holde sammen lenge nok til å oppdage hvilke ideer og saker som er viktige for oss. Vi behøver ikke nødvendigvis å tolke en situasjon på samme måte, men vi må ha en felles forståelse av at den er viktig. Så snart noen skjønner at andre rundt dem deler deres oppfatning av hva som er viktig, danner de etter vår erfaring raskt relasjoner med hverandre. De ønsker å jobbe sammen – ikke fordi de har overbevist andre om sitt syn, men fordi de har oppnådd kontakt på et dypere nivå, et nivå vi kaller fellesskapets hjerte.

Vi kan alle nå nye høyder for hva som er mulig sammen. For å få til dette må vi begynne å snakke sammen om formål og hva vi synes er viktig. Vi må forplikte oss til ikke å forlate samtalen. Når vi blir værende i den, begynner folk å jobbe sammen istedenfor å overbevise hverandre om hvem som eier mest av sannheten. Vi kan skape fantastiske, levende fellesskap når vi ser hvilke drømmer og muligheter vi deler. Og delte drømmer blir alltid mye større enn hva som var mulig når vi var isolert fra hverandre.

Bio

Margaret Wheatley er forfatter, foredragsholder og lærer. Hun er opptatt av hvordan vi kan utføre arbeidet vårt, opprettholde relasjoner og være villige tjenere i denne vanskelige tiden. Hun har skrevet seks bøker som alle er oversatt til flere språk. Hun er president emerita ved The Berkana Institute, som samarbeider med et stort mangfold av mennesker og samfunn rundt om i verden, spesielt i sør.  Wheatley har doktorgrad i organisatorisk atferd og endring fra Harvard University og mastergrad i medieøkologi fra New York University.  Hun er i tillegg en lykkelig mor og bestemor. Hun har mottatt en rekke priser og æresdoktorater. Du kan finne hennes fullstendige CV på http://margaretwheatley.com/bio.html.

0 Tanker om “Fellesskapets løfter og paradokser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *