Jeg fikk et nytt syn på livet da jeg begynte å gå

12-12-2017

Ben Pobjoy var privilegert, men følelsesmessig lammet. Så begynte han å gå, isteden for å kjøre og bli kjørt. Det endret ikke bare kroppsvekten hans, men hele holdningen til verden. Her forteller han hvordan, fra boka «Naturlig bevegelse». 


Nylig ble jeg oppmerksom på min største personlige mangel. Jeg kan ikke beskrive den som noe annet enn en form for emosjonell lammelse. Det handler om en slags ubevegelighet, en manglende evne til å knytte sterke bånd til andre, og til syvende og sist meg selv, fordi jeg aldri har maktet å sette meg selv i en sårbar posisjon.

Jeg har en sterk fornemmelse av at denne ubevegeligheten er et symptom på et stillesittende liv. At det biomekaniske, emosjonelle og fysiske henger enda tettere sammen enn jeg er i stand til å ta inn over meg.

Jeg hadde fantastiske foreldre, skaffet meg en god utdanning og har hele tiden blitt gitt nye muligheter som representant for vinnerne i livets lotteri: hvite menn fra middelklassen. Dette, sammen med hardt arbeid, gjorde meg relativt vellykket allerede tidlig i voksenlivet.

Jeg begynte å fråtse i materielle goder. Jeg mistet kontrollen fullstendig. Allerede i starten av trettiårene begynte nemlig kroppen min å verke, jeg var sykelig overvektig. Jeg elsket å bli kjørt rundt, jeg elsket å bestille takeaway og spise foran pc-en på jobben og jeg elsket å sette bort arbeidskrevende og hverdagslige gjøremål. Jeg var med andre ord på bærtur.

Kapitalistisk suksess gir seg uttrykk i en overflod av alt, bortsett fra bevegelse: Tjen mer, beveg deg mindre.

I januar 2015, i en alder av 33, hadde jeg nådd bunnen. Ironisk nok var vekten min på topp; jeg nærmet meg 120 kilo, fordelt på mine beskjedne 180 centimeter. Helt tilfeldig hørte jeg Katy Bowman snakke om fagfeltet sitt, biomekanikk, da hun gjestet en podcast. Det brøt fundamentalt med de mange normene og uskrevne reglene som styrer helse, trening og livsstil i dag.

Den vinteren begynte jeg å gå hver dag. Bare litt – omkring en time frem og tilbake til jobben. Etter hvert som vekten gikk ned og smertene avtok, utviklet gåingen seg fra å være rent funksjonell til å bli en fritidssyssel. Dessuten fant jeg ut at jeg kunne «stable» gåturene. Jeg tråklet sammen ulike ærender, for eksempel handling i forskjellige matbutikker. På den måten fikk jeg også dynamisk belastning på turene.

Det sakte tempoet gjør at du opplever verden på meditativt vis. Du ser og hører vakre ting. Du overhører frierier, observerer omsorgsfulle handlinger og får stifte bekjentskap med massevis av søte hunder. Men du opplever også fæle ting. Daglig tvinges du til å se de hjemløse tiggernes fortapte ansikter.

Det å være vitne til disse tingene fikk meg til å gruble en hel del over hvor privilegert jeg er, og ikke minst over hva som er mitt mål her i livet. Jeg innså at jeg hadde gått rett forbi utallige problemer. Og det begynte å plage meg.

Da jeg hadde tilbakelagt nærmere tusen kilometer, begynte jeg å dele ut hjemmelagde (eller hotellromlagde) smørbrød til sultende mennesker på gaten mens jeg gikk. Jeg forvandlet kort sagt min fysiske bevegelse til en sosial bevegelse.

Innen året var omme hadde jeg nådd målet mitt om å gå 2015 kilometer. På veien gikk jeg av meg 45 kilo, noe som forvandlet kroppen min drastisk. Jeg hadde nådd en ny helsemessig grunnlinje som tillot meg å ta i bruk nye varianter av bevegelse.

Da jeg begynte å bevege meg, våknet bevisstheten min, og jeg ble inspirert til å delta aktivt i verden i stedet for å observere den på avstand via digitale skjermer, ferdigtygd innhold og andres innlegg på sosiale medier. Dessuten motiverte det meg til å begynne å bygge en verden som jeg ønsker å leve i, i stedet for å akseptere verden som den er.

Bevegelse har gjenopprettet forbindelsen til mitt fysiske jeg. Bevegelse har gitt meg et sterkere ønske om å knytte meg til andre mennesker. I dag er dette grunnen til at jeg beveger meg: at bevegelsen fører meg et skritt nærmere nye nivåer av kjærlighet, sårbarhet og lykke. Det er også grunnen til at Katy Bowmans bok «Naturlig bevegelse» betyr så mye for meg. Boka vil få fart på deg, noe jeg selv er et levende bevis på.

Teksten er en kortversjon av Ben Pobjoys forord til boken «Naturlig bevegelse» av Katy Bowman.

0 Tanker om “Jeg fikk et nytt syn på livet da jeg begynte å gå

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *