Slik fikk jeg sønnen min til å like å gå tur

22-01-2018

Mennesket har i fellesskap gått lange avstander til fots gjennom tidene. Likevel kan det være vanskelig å få barna våre til å gå tur. Katy Bowman forteller hvordan hun knakk koden.

Fra fødselen av har barna våre vært med på fotturer, og i begynnelsen ble de båret. Fra de kunne gå selv, har vi latt dem gå så langt de ville i sitt eget (langsomme) tempo. Jeg husker den første «virkelige» fotturen til sønnen min. Jeg sier «virkelige» fordi de første hundre spaserturene ga meg følelsen av å gjete katter.

På den første «virkelige» fotturen hans valgte vi bort den brolagte gangveien nær huset vårt og gikk heller ned til naturstien litt nedenfor. Den neste timen ble en magisk opplevelse. Hjulpet av naturens egne vegger konsentrerte han seg om den smale stien foran seg og vekslet på å løpe og gå i over halvannen kilometer, kun avbrutt av at han falt eller ville inspisere noen grasstrå, dytte litt borti en nakensnegle eller lukte på blomstene.

Mennesket har i fellesskap tilbakelagt lange avstander til fots opp gjennom tidene. Det å gå er en refleks, noe som betyr at det faller seg naturlig for mennesket. Hvorfor er det da så vanskelig å få barna våre til å ta beina fatt?

La oss gå ut fra at det er foreldrene som er modell for barnets gåatferd. Hvorfor er det da ikke flere barn som fatter poenget og går på en måte som er til nytte for stammen sin – altså framover, og på en mer effektiv måte?

Jeg har lest om det psykologiske fenomenet om å gi et barn for mange valgmuligheter og å overvelde dem med generelle spørsmål som «Hva vil du ha å spise?» når de står foran fulle hyllerader i matbutikken. Kanskje det ikke er et «naturlig» fenomen å ha for mange alternativer? Kanskje det gjør et barn ute av stand til å bestemme seg?

Ekspertene hevder at det er mye bedre å be dem velge mellom to alternativer: «Vil du ha egg eller frokostblanding?» eller «Rød tights eller grønn shorts?». Hvorfor ikke gjøre det samme med en tursti? «Vil du gå hjem samme veien vi kom, eller vil du fortsette videre på denne smale stien?»

Det ble klart for meg at bredden på stien var en viktig variabel for måten sønnen min gikk på. Jo enklere stien var (bred, flat, uten steiner), jo mindre var utfordringen. Og jo mindre utfordrende det var, jo mindre interessert var han i å gå. Han var ikke sliten; han kjedet seg.

Voksne kan holde stø kurs på brede, velstelte gangveier, men kanskje det er fordi vi er bevisst på den helsebringende effekten av det vi gjør?

I tillegg til å gjøre ting enklere for oss lurer jeg på om store avskogede arealer, ryddet for å gi plass til veier og biler og sykler som gir enklere (les: mindre) bevegelse til fots, forteller oss noe. Det virker opplagt at mange menneskelige bevegelser er av refleksiv karakter, og at det å gå er en refleksiv handling. Men kanskje disse refleksene bare kommer fullt til uttrykk når mennesket oppholder seg i et naturlig habitat, der naturen – villmarken, temperaturen, sulten, isolasjonsangsten – legger til rette for kroppens bevegelse framover på en organisk måte.

Kanskje et barn utenfor naturen vil oppføre seg annerledes enn et barn i naturen, rett og slett fordi naturen – jorden, gresset, ugresset, humpene, vinden – legger til rette for atferd foreldre aldri vil klare å gjenskape utenfor naturen, samme hvor hardt de prøver.

Jeg kan ikke så mye om menneskets psykologi, men jeg vet at når sønnen min ble stilt overfor et åpent, asfaltert område, ble han mindre tilbøyelig til å bevege seg jevnt framover. Og da han fikk muligheten til å gå på en smalere og mer utfordrende tursti, beveget han seg ikke bare jevnt framover, han gjorde det mens han jublet.

Teksten er et utdrag fra boken «Naturlig bevegelse» av Katy Bowman. 

0 Tanker om “Slik fikk jeg sønnen min til å like å gå tur

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *