Hvorfor går kroppen til krig mot seg selv?

08-01-2018

Immunsystemet eksisterer ikke løsrevet fra våre daglige erfaringer. Medisinere må snakke mer med pasienter om hva de har opplevd, skriver legen Gabor Maté.

Mary var i begynnelsen av førtiårene, liten av vekst, vennlig og hadde en ydmyk fremtoning. Hun var pasient hos meg i åtte år, det samme var hennes mann og tre barn. Smilet hennes røpet en skyhet og en anelse selvutslettelse.

Vi hadde ikke snakket så mye sammen før sykdommen, som nå var i ferd med å ta livet av henne, ga seg til kjenne. Mary fikk diagnosen sklerodermi, en av de mange autoimmune sykdommene som inkluderer leddgikt, ulcerøs kolitt, systemisk lupus erythematosus (SLE) og mange andre tilstander. Felles for dem alle er at kroppen angripes av sitt eget immunsystem. Det fører til skade på ledd, bindevev eller et nær sagt hvilket som helst organ.

Hva er det som skaper denne indre borgerkrigen i kroppen? Skolemedisinske lærebøker har en utelukkende biologisk innfallsvinkel. I noen få enkelttilfeller er toksiner nevnt som utløsende faktor, men stort sett antas en genetisk predisposisjon å være hovedårsak. Verken spesialistene eller jeg selv, som Marys fastlege, hadde tenkt at det var noe ved hennes personlige opplevelser som også kunne ha bidratt til at hun ble syk.

En dag, nærmest som et innfall, ba jeg Mary komme på en times konsultasjon så hun fikk anledning til å fortelle meg om seg selv og livet sitt. Under hennes beskjedne og forsiktige ytre lå det enorme mengder fortrengte følelser. Mary var blitt mishandlet som barn, forlatt og sendt fra det ene fosterhjemmet til det andre. Hun hadde minner om at hun satt sammenkrøpet på loftet og vugge sine yngre søstre i armene mens fosterforeldrene kranglet og skrek nedenunder.

Hun hadde aldri snakket om disse traumene før, ikke engang med mannen hun hadde vært gift med i tjue år. Hun hadde lært seg til ikke å gi uttrykk for noen som helst følelser til noen, heller ikke seg selv. Trygghet for henne lå i å ta hensyn til andres følelser, aldri sine egne.

Mary beskrev seg selv som ute av stand til å si nei. Hun tok tvangsmessig ansvar for andres behov. Selv da hun begynte å bli alvorlig syk fikk mannen og de snart voksne barna all omsorg. Sklerodermien var kanskje kroppens måte endelig å kunne avvise denne altomfattende pliktoppfyllelsen på?

Vi ønsker å beskrive mennesket som om de fungerer isolert fra omgivelsene de utvikler seg i, lever, arbeider, leker, elsker og dør i. Dem jeg har intervjuet til boken min forteller tilnærmet enstemmig at verken spesialister eller fastlegen oppfordret dem til å utforske sitt personlige og subjektive livsinnhold. Om noe, følte de snarere at en slik dialog ble frarådet i de fleste situasjoner hvor de hadde kontakt med medisinere.

Nesten ingen av mine pasienter med alvorlige, kroniske lidelser hadde noensinne lært seg å si nei når det gjaldt viktige områder i livet.

Teksten er et utdrag fra boken «Når kroppen sier nei» av Gabor Maté.

4 Tanker om “Hvorfor går kroppen til krig mot seg selv?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Psyket og soma fungerer helhetlig! Når det blir ubalanse i dette samspillet reagerer en av dem for å gjenopprette homeostasen til det beste for organismen. Dette har jeg selv erfart. Jeg døde to ganger, men ble frisk etter at jeg forsto at behandlingen måtte bli en kombinasjon av skolemedisin og bearbeiding av traumene livet hadde påført meg. Livet etter dette har bare vært glede og gode opplevelser.
    PS: jeg utviklet metoder som passet akkurat meg og ble frisk på kort tid! Jeg tilbød sykehuset å lære dem mine metoder og tenkningen bak dem, men de takket nei!

  2. Jeg som ser livet og kroppen gjennom «alternativ medisin» briller har aldri vært i tvil om at det er sammenhenger her. Selv har jeg «psykodrama og metamedisin briller». Veldig fint at også skolemedisin kan se sammenhenger.

  3. Jeg anbefaler alle som er interessert i den helsemessige sammenhengen mellom kropp og sinn, å studere arbeidet til forsker dr. Joe Dispenza. Han har utviklet metoder som hjelper folk å helbrede seg selv kun med tankens kraft. Han dokumenterer hva som skjer i kroppen og hjernen mens de gjør dette arbeidet og han kan vise til utallige helbredelser av autoimmune sykdommer, kreft og mange andre dødelige og såkalt uhelbredelige sykdommer. Han har skrevet 4 bøker: «Evolve Your Brain», «Breaking The Habit Of Being Yourself», You Are The Placebo» og «Becoming Supernatural». Du finner også informasjon på hjemmesiden hans http://www.drjoedispenza.com + at du finner masse videoer på YouTube både fra foredrag/kurs han har holdt og intervjuer han har gitt.
    Forskningen til dr. Bruce Lipton er også viktig å nevne i denne sammenhengen. Han var den første som oppdaget at det ikke er genene som styrer oss, men vi som styrer genene gjennom hvordan vi bruker tankekrafta vår. Hans forskning bekreftes av stadig flere forskere på – også innenfor flere forskningsfelt.

  4. Jeg var på seminar med dr Matè og prof.dr Franz Ruppert i Oslo for noen uker siden. Dette er to som har skjønt det, den ene fra sitt medisinske ståsted og den andre fra det psykologiske, som igjen er en helhet naturligvis. Jeg anbefaler varmt Psykotraume terapien til Franz Ruppert. Identitetsorientert Psykotraume teori og terapi, IoPT, (en flergenerasjonell metode) De fleste av våre symptomer oppstår allerede i mors liv ( forskning vdr gener/ epigenetikk)
    Prøv og opplev forandringene i deg, lag for lag.
    Det er 1 åpen gratis kveld pr mnd på Instituttet for Traume arbeid . www. iopt.no