En grønn utopi i 2084

10-01-2017

I 1984 spekulerte Arne Næss på hvordan Norge kunne fortone seg 100 år inn i fremtiden. Her presenterer vi noen av hans tanker fra den gang.


En av mine venner
, magikeren Peter, hadde den spesielle evnen at han kunne se inn i fremtiden og få andre til å gjøre det samme. Nå hadde jeg visse tvil om ’alternative’ bevegelser og deres status i fremtiden, så jeg bad ham arrangere en liten ekspedisjon til Norge i året 2084. Han gikk med på det, men gjorde det klart at han bare kunne gi noen spredte glimt av fremtiden.

Vi landet på en av de større øyene på Vestlandet ikke så langt fra Bergen, og en av de første tingene jeg fikk øye på var en stor og overdådig utstyrt bil omgitt av ivrige ungdommer. De la ut og forklarte om bilens fabelaktige egenskaper, men også om hvor mye hardt arbeid de måtte utføre for å være istand til å importere monstret. Mange års arbeid hadde det kostet.

Da guiden min så hvor åpenbart skuffet jeg var over å møte noe som var til de grader tatt ut av 1980-årene, lo han og sa: «Har du glemt normen om maksimalt mangfold? Her har vi et storartet mangfold av forskjellige livsstiler. Det omfatter også beundring og interesse for biler, fart og spektakulær teknologi. Den store forskjellen fra 1980 er at slike tilbøyeligheter ikke på noen måte tar overhånd og dominerer oss. Konsumerisme, eller overdrevent forbruk, er noe du bare finner i små spesielle grupper. Vår økonomiske politikk er fullstendig overordnet de mange u-økologiske særheter du finner i enkelte lokale samfunn.»

Jeg fikk et klart inntrykk av et komplekst og rikholdig liv som innbyggerne gjerne ville dele med deg. Hadde du et litterært gemytt, ble du invitert til å delta sammen med dikterne. Du lyttet og du fremførte dine egne ting. Som ivrige dyrkere av friluftsliv ble vi invitert til å fiske i et vann med optimal surhetsgrad og mange forskjellige livsformer. Folk i dette området var opptatt med en rekke former for basisarbeid, på markene, i skogen, med fiske og av og til med jakt, når dette kunne gjøres etter økologiske retningslinjer.

Vi besøkte en skole og fikk høre at et grunnleggende prinsipp for undervisningen var å utvikle evnen til å glede seg over alt det var nok av i området. Sensitiviteten hos barna ble stimulert og trenet opp, for at evnen til å skjelne kontraster og finjustere sansene skulle optimaliseres og følelseslivet bli så rikt som mulig. Barna kunne i lang tid være opptatt av å betrakte himmelen og diskutere særpregede former og individuelle typer av skyer.

I skolen jeg besøkte var det barn av forskjellig hudfarge: overalt ville du finne barn fra andre deler av verden hvor overbefolkning hadde skapt forferdelige tilstander. Verdens befolkning hadde kulminert rundt 2050, men det ville ta minst 1000 år å komme ned til et ideelt antall, uten at noen ennå hadde kunnet definere hva dette skulle være. Folk var optimistiske – hvert skritt bort fra overbefolkning skapte ny glede og nye muligheter.

Vi hadde stor glede av å bli med noen av barna hjem. ’Hjem’ var ikke én enkelt bygning men en rekke bygninger rundt et felles lekeområde. Bestrebelser på å redusere den totale befolkning, sammen med en reaksjon mot kjernefamilie-prinsippet, hadde resultert i storfamilier og mange barn, men fortsatt med mange flere voksne. Barna gikk inn og ut, ikke bare hos foreldrene; de følte seg hjemme overalt i det lille samfunnet.

Jeg ble slått av det jeg vil kalle en begrenset mobilitet, eller kanskje jeg heller skulle si den gjennomsnittlige nærhet til det som var viktig i livet: venner og slektninger, arbeids- og læresteder, steder for kulturelle og andre aktiviteter. Alt dette var innenfor sykkelavstand (det betyr ikke at det ikke fantes biler).

Et snevert synspunkt hos velhavende innbyggere for hundre år siden ville finne levestandarden drastisk redusert. Men etter noen dager i byen hvor vi hadde landet ble det klart for oss at livskvaliteten hadde økt tilsvarende dramatisk. Dette hadde for alvor skutt fart etter at Den andre store grønne bølgen startet i det nye århundret. Et markant trekk ved denne bølgen var at livskvalitet ikke ble målt bare ut fra et gjennomsnitt av befolkningen, men først og fremst ut fra de 10 prosent som var verst stilt, økonomisk, sosialt og emosjonelt. Livskvalitet var faktisk et av samfunnets viktigste forskningfelt.

Samtidig som en lang rekke av klodens arter var i ferd med å dø ut, hadde Norge vist seg godt egnet som habitat for mange asiatiske og afrikanske dyr, og det viste seg at disse dyrene ikke utgjorde noen særlig trussel for menneskene – så lenge de ikke ble unødig provosert. Det økologiske samspillet ble styrt av prinsippet om at én arts vitale interesser har prioritet over en annen arts ikke-vitale interesser.

Vi syklet langs en elv i dette samfunnet og ble temmelig overrasket da vi så en liten pike som prøvde å jage vekk et neshorn fra kjøkkenet sitt. Takket være ikkevolds-undervisningen i skolene var forholdet mellom mennesker og dyr langsomt i ferd med å utvikle seg i retning av gjensidig tillit og vennskap. Men jeg ble fortalt at enkelte mennesker mislikte de fleste dyr, hatet friluftsliv, røkte masse og hengav seg til dagdrømmer om de rikes liv for hundre år siden og hvor fantastisk det var! De ble kalt ’romantikere’, men de hadde en nyttig oppgave som en advarsel til styresmaktene om ikke å føre en fanatisk ’grønn’ politikk. Sammenlignet med stemningen i Den grønne bevegelsen for hundre år siden var det større toleranse og mindre press på ensretting og konformitet.

I det tyvende århundre hadde den grønne bevegelsen som mål å eliminere alle kunstige plantegiftmidler. Nå fant vi flere lokalt produserte kjemiske midler i bruk, men i moderat omfang og uten noe salgspress av finansielle grunner. Medisin var hovedsaklig av forebyggende art. Legene ble lønnet av folk som ikke var syke og som ikke trengte medisinsk behandling. Dermed lå legenes økonomiske interesse i å holde folk friske.

Mangelen på ’fri’ natur over det meste av planeten hadde ført til stor oppmerksomhet rundt det som var igjen. Hvert år økte villmarksområdene i omfang. Målet var å la så mange som mulig ha sine hjem nær fri natur. Turisme var ikke noe som ble oppmuntret. Dette slo ut på mitt eget besøk. Etter to minneverdige uker ble jeg høflig bedt om å dra min vei!

Før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i 1980-årene, både trist og forvirret. Men jeg var blitt inspirert til å bidra etter beste evne til overgangen til et sunnere samfunn. 

Teksten er en forkortet versjon av den opprinnelige, som du finner i boken «Livsviktig».

Tanker om “En grønn utopi i 2084

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *