Gudsbarnet inni oss – en julebetraktning

16-12-2014

Vi har trodd at Jeg er sentrum i meg, og at livet mitt er avhengig av hva jeg får til. Men stadig flere oppdager at det er et annet senter, skriver teolog Helge Hognestad.

Vi feirer Jesu fødsel 25. desember. Det tok lang tid før den datoen festet seg i historien. Først ble den gamle hedenske solfesten ved vintersolverv gjort om til Jesu fødselsdag. Det skjedde på 300-tallet. Så på 500-tallet var det en munk i Roma, Dionysius den Korte, som regnet seg fram til at Jesus var blitt født i år 753 ab urbe condita (etter byens grunnleggelse).

Helge Hognestad
Helge Hognestad fra boken Mennesket våkner.

Men ingen visste egentlig hvor og når Jesus var født. Evangelisten Matteus legger Jesu fødsel til Betlehem år 7 før vår tidsregnings begynnelse i forbindelse med sammenstillingen av planetene Jupiter og Saturn («Betlehems-stjernen») mens Herodes, som døde år 4 f.Kr., ennå var konge i Judea. Også Lukas legger den til Betlehem, men til år 6 etter Kristus, i forbindelse med en folketelling, «mens Kvirinius var landshøvding i Syria», som det heter. De andre evangeliene verken tid- eller stedfester Jesu fødsel.

Slik er det fordi juleevangeliet, historien om Jesu fødsel, er en legende. Den ligner på tilsvarende historier fra datiden om gudesønner som ble født av en jomfru ved vintersolverv. En myte som «lar det foregå utvendig som er innvendig» (Kierkegaard). Altså en fortelling som gjør det som er usynlig og innvendig til noe som er synlig og utvendig. Fortellingen om keiser Augustus, innskrivingen i manntallet, Josef og Maria, hyrdene på marken og englene som synger gjør det usynlige til en synlig fortelling, til noe vi kan se for oss. For det med Gud er usynlig for vårt fysiske øye. Vi kan ikke se gudskraften eller at Gud er «født herinne i hjertets dype grunn», som det heter i julesalmen. Men myten synliggjør det for oss.

De fleste mennesker har trodd og levd uvitende og ubevisst om at det er et senter inni oss hvor vi er forbundet med det guddommelige lyset, med kosmisk visdom og kjærlig skaperkraft. Vi har trodd at Jeg er sentrum i meg og at livet mitt er avhengig av hva jeg får til. Men noe er i ferd med å skje evolusjonsmessig. Stadig flere oppdager at det er et annet senter. «Bevissthetens besinnelse er innsikten: «Jeg er ikke sentrum i meg,» har en forsker sagt.

Flere og flere besinner seg og oppdager at det er slik. De legger merke til hva som skjer, legger sammen to og to, tenker og innser at det er et annet, dypere og visere senter inni oss enn den overflatiske og kortsynte jegbevissthet, egoet. Dette andre senter, som i bibelen ble kalt ’Gudsriket’ eller ’Kristus’, blir av mange i dag kalt ’Det høyere Jeg’ eller ’Selvet’. Vaclav Havel kalte det «menneskevesenets gåtefulle kraft» og han sa at denne kraften er forbundet med det han kalte «verdensvesenets gåtefulle kraft». Det er en forbindelse. På samme måte som alle på denne kloden i sitt ytre er forbundet med tyngdekraften, er hvert menneske i sitt indre forbundet med skaperkraften, den gåtefulle kraften som er bak alt. På det nivået er alle mennesker helt perfekte.

Gudsbarnet i krybben er et fantastisk bilde på denne virkeligheten, at hvert eneste menneske er født med gudslyset i sitt indre, at alle er forbundet med kosmisk visdom. Og at innsikten og erfaringen om dette ennå er lite utviklet, som et barn – sårbart og ubeskyttet. Men med vekstmulighet! En god jul er å la barnet få beskyttelse, oppmerksomhet og næring.

0 Tanker om “Gudsbarnet inni oss – en julebetraktning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *