Gutten som tok eventyrene på alvor

30-04-2020

Jon B. Nysæther i samtale med Knut Omholt

Det var en gang en forsker som het Knut, som forsket på organisasjoner og samvirkeorganisasjoner ved Landbrukshøyskolen på Ås. Men forskeren Knut hadde en stor sorg: han følte at han ikke klarte å fornye seg i forskningen sin. En vakker dag innså han at han hadde stagnert fullstendig, og at noe måtte gjøres. Knut tok permisjon og ville begynne med helt andre ting.

Knut sendte sine alter ego Per og Pål ut for å finne ut noe vettugt å drive med. De kom begge tilbake og sa: – Du må dra nytte av bakgrunnen din innen forskning. Du kan fx undervise på BI i organisasjonsvitenskap.

Men ingenting av det de foreslo stemte med det Knut egentlig ønsket. Knut var fortvilet. Til slutt sendte han ut sitt minste og yngste alter ego: Askeladden. Det kan da ikke skade, tenkte Knut, enda han visste at Askeladden best likte å sitte ved peisen og grave i asken. Askeladden trasket i vei, og langt om lenge kom han til noen som drev med psykodrama. – Hva driver dere med, spurte Askeladden. – Vi iscenesetter våre indre opplevelser for hverandre, svarte de. Det hørtes morsomt ut, tenkte Askeladden. Han glemte hvilket ærend han egentlig var ute i og ble med i dramaet.

Modig manns blod

Knut Askeladd ble så fascinert av psykodrama at han begynte å studere drama ved en høgskole. Etter hvert oppdaget han at scenene de spilte minnet om scener i eventyr, og at eventyrenes motiver kunne sees på som aspekter ved den menneskelige psyke. Knut, som også drev med pedagogikk på si, begynte å bruke motiver fra eventyrene i undervisningen. Spesielt i kreative prosesser, hvor han forsøkte å se eventyrene som bilder på skapende arbeid. Til sist ble det en hel bok av det. Den kalte han ”Heltens og Heltinnens vei”. Da det mangehodete Flux-trollet oppdaget at noen hadde skrevet bok om helter og heltinner, tenkte det med seg selv: Her lukter det modig manns blod. Så Flux-trollet gav seg i vei i retning av Ås en iskald januardag, for å prate med Knut Omholt om helter, heltinner og mot. Trollet banket på Knuts dør, og Knut åpnet. – Nå har jeg gått langt og lenger enn langt for å høre deg fortelle om mot, sa trollet. – Om hvordan jeg kan bruke eventyr til å forstå mine egne indre prosesser. Og om hvordan de kan hjelpe meg til å ta modige veivalg i mitt eget liv. Knut satte seg ned i gyngestolen og begynte å fortelle fra eventyrenes verden.

Dronningmangel

– Mange ser på eventyrene som antikvariske fortellinger, sa Knut. – Men det er de så langt fra. Eventyrenes motiver samsvarer ofte med dilemmaer som vi opplever inne i oss selv, en kan gjerne si at vi lever eventyrenes scener og myter. Derfor kan vi bruke eventyrene til å forstå våre egne liv, og til å se hvilke muligheter vi har. Jeg tar det fra begynnelsen, sa Knut, og prøver å knytte an til ting jeg selv har opplevd slik at det blir lettere å forstå.

– Det ville vært fint, sa Trollet

– Eventyr begynner som regel med en situasjon hvor man opplever stagnasjon, og det er et problem som må løses. Det kan for eksempel dreie seg om en konge som ikke har fått barn. Selv tolket jeg min egen stagnasjon som forsker inn i et slikt motiv. Min verden var velordnet og systematisk, men jeg opplevde at jeg manglet motivasjon, at jeg ikke fikk nye innfall som kunne bringe forskningen min videre. 

– Hva har dette med konger og barn å gjøre?

– Poenget er at system og orden er typiske maskuline verdier, mens det spontane og impulsive hører det feminine til. Med andre ord – akkurat som kongen manglet en dronning som kunne føde ham barn, manglet det et kreativt, feminint element i min verden.

– Akkurat, sa trollet og tenkte på det Knut hadde sagt.

Mot til å ofre

– Neste fase i eventyrene er at Kongen bestemmer seg for å gjøre noe med saken, fortsatte Knut. – Så derfor sender han ut sine eldste og mest betrodde sønner, Per og Pål. Problemet er at de forsøker å løse problemet innenfor den eksisterende, velordnete referanserammen, akkurat som jeg prøvde å sikre meg ved å holde fast med mest mulig av bakgrunnen min. Da er det annerledes med Askeladden. Han har ingen høy stjerne i verden der han sitter ved peisen, men fordi det er han som har til oppgave å holde liv i ilden, symboliserer han samtidig det spirituelle. Askeladden stopper opp for å hjelpe kjerringer med nesen i stubben og for å dele nisten sin med en sulten rev. Han har mot til å gå utenom de aksepterte handlemåtene, til å gjøre offer uten å vite om han får noe igjen for det. Å være modig er nettopp å gå mot strømmen, mot vanlige suksesskriterier. Å velge bort det trygge og stabile og gi seg inn i ukjent terreng, sa Knut. Et annet eksempel er: Prinsessen i eventyret ”Kvitebjørn kong Valemon” ønsker seg en gullkrans, og har en visjon om nøyaktig hvordan denne skal se ut. Så hun forkaster alle kransene som faren får laget for henne, inntil hun en dag treffer på bjørnen Kvitebjørn. Han har en krans av nøyaktig riktig type. Så da bytter hun bort seg selv mot kransen. Det er dette det handler om – å ha mot til å følge sin egen visjon, og til å forkaste eller ofre alt som ikke svarer til denne visjonen.

Ut av skapet

– Hvilket offer gjorde så du, i ditt personlige eventyr, ville trollet vite.

– Det skal jeg fortelle deg. Men først skal jeg fortelle litt fra Brødrene Grimms eventyr ”Den Hvite Slangen”. I dette eventyret kapper helten hodet av hesten sin for å gi til to sultne ravnunger som han møter på veien. Men hvem ville vel gjøre noe slikt: Å ofre det mest verdifulle han eier mot to ikke flyvedyktige ravner?

– Nei, det høres ikke helt fornuftig ut, mente trollet.

– Dette eventyret fascinerte meg, fordi det samsvarte godt med situasjonen i mitt eget liv: Jeg hadde en god jobb som forsker, men valgte å bryte opp fra dette for å drive med ting som jeg bare hadde en vag anelse av hva skulle være.

– Ja vel?

– I boken min skrev jeg at dette handlet om en venn. Men det gjorde det ikke. Det handlet faktisk om meg selv.

– Du turte ikke fortelle det! Du var ikke modig nok! skrek trollet.

– På sett og vis. Men nå har jeg jobbet med eventyr i sju lange og sju breie, og er egentlig ganske trygg på det jeg presenterer. Da var det verre første gang jeg holdt et helt seminar om eventyrsymbolikk, på Nansenskolen i 1997. Da føltes det nesten som å ”komme ut av skapet”. Men dette viser i hvert fall én ting. Selv om Askeladden har kommet fram til målet og vunnet prinsessen, krever det også mot og overvinnelse å returnere til sin ”gamle” verden og stå åpenlyst fram med det en har vunnet.

Ingen dans på roser

– Det virker alltid så lett å være helt eller Askeladd, mente Trollet. – De vinner jo alltid prinsessen, som regel på vår bekostning!

– Åh nei, sa Knut.  – Det ville være naivt å tro at heltens og heltinnens vei innover i seg selv er uproblematisk eller noen dans på roser. Det lurer farer overalt, høyst reelle farer, og det er ikke gitt at Askeladden til slutt vinner fram. Det er for eksempel ikke gitt at en får suksess i den ytre verden, selv om en skulle komme nærmere inn til sitt eget senter. Verden er full av ”misforståtte” kunstnere som fx van Gogh, som forsøker å følge sin indre vei men som utad framstår som en tragedie. I dette tilfellet kan en kanskje si at bryllupet mellom Askeladden og Prinsessen kun finner sted på det indre plan og ikke synes fra utsiden.

Trollet hadde ikke så god greie på kunst, men nikket til det Knut fortalte.

– Eller man kan til og med mislykkes i det indre, ved at en gir opp og ikke holder ut usikkerheten. Det hele blir for vanskelig, og en må trekke seg ut av sitt eget indre mørke. Når noe sier at han skal gå innover i seg selv, møter han også frykten. Han kommer ikke umerket fra det.

Hjelperen

Trollet klødde seg på haken. Ja, er det nå alltid lurt å være så altfor modig? Hvordan finner en ut når en bør snu og gå tilbake? spurte han ettertenksomt.

– Det er et godt spørsmål. I eventyrene treffer en ofte på en skikkelse som jeg kaller for hjelperen. Hjelperen er ofte er en unnselig skikkelse som Askeladden selv har hjulpet, og som nå gjør gjengjeld. Hjelperen forteller Askeladden hva han bør gjøre når han møter farer og utfordringer på sin vei, men setter også grenser når helten er i ferd med å bli for ivrig og gjøre noe dumt.  I den virkelige verden kan hjelperen for eksempel være en person, men han kan også være en indre stemme – en intuisjon. Ofte kan slike stemmer være forvirrende, og det kan være vanskelig å vite hvem en skal lytte til.

– Men slik er det også med eventyrene. De kan hjelpe oss til å se hva slags situasjon vi står oppe i, men gir bare en vag oppskrift på hvordan en skal komme videre. Det viktige er at de viser oss en annen vei framover enn den kjente og trygge, ut i det ukjente, og at de lærer oss å ta våre visjoner på alvor. Så gjelder det å ha åpenhet for at det ene kan følge av det andre. Når det ikke går akkurat slik en hadde tenkt, er det lett å bli skuffet. Men kanskje kan slike hendelser bare være begynnelsen på noe helt annet, avslutter Knut Omholt. 

Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin #31 «Mot» (2003)

0 Tanker om “Gutten som tok eventyrene på alvor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *