Hemmelighold kan splitte personligheten

27-04-2020

Å skjule en ugjerning har en høy pris, skriver Franz Ruppert, fra boken «Forstå dine sår i sjelen».


Mennesker som er skyldige og på grunn av frykt og skam ikke tåler å snakke om det, er følelsesmessig svært sårbare. Integriteten og selvfølelsen deres er truet, de er fanget mellom den delen av seg selv som føler at de må holde alt hemmelig og den delen som lengter etter å kvitte seg med byrden og det konstante presset fra samvittigheten.

Å bli revet mellom disse to motpolene fører til en splittelse i personligheten som i ekstreme tilfeller kan resultere i psykose eller schizofreni.

En del av prosessen synes å være at midtpunktet mellom disse to polene med «hemmelighet» og «avsløring» gjør personen apatisk og ute av stand til å ta beslutninger eller iverksette noe som helst. Dette fører på sin side til vanskeligheter med å tenke og føle og med å makte å bevege seg, noe som gjerne resulterer i den psykiatriske diagnosen «katatoni» (tilstivning i til dels bisarre stillinger i lang tid, overs. anm.).

Når mennesker i slike situasjoner beveger seg nærmere polen av hemmelighold, blir de mistenksomme overfor alt og alle, paranoide. Det er som om de forestiller seg at de som kan få mistanke om noe, fungerer som lysende fakler som avdekker minner om ugjerningene som de har klart å holde skjult i sine egne sinn. Her er noen av strategiene som kan utvikles for å fremstå så lite mistenkelig som mulig:

# Late som om de ikke har noen problemer i livet sitt. Deres barndom var god, deres foreldre var hederlige mennesker. Deres ekteskap er fine. Ingenting spesielt eller bemerkelses- verdig har noensinne skjedd.

# De er lite snakkesalige og har en oppfatning om at man ikke bør snakke om visse ting.

# De kan overse eller opptre som om de ikke hadde hørt visse spørsmål eller temaer.

# De kan distrahere seg selv ved å skifte samtaletema eller beskjeftige seg med noe annet.

# De kan besvime eller bruke andre unnvikende taktikker.

# De kan være truende og aggressive.

# De kan filosofere, intellektualisere og styre samtaler i en mer«ufarlig» retning.

Bak slik atferd ligger det en skrekk for følelsesmessig kaos som ikke er mulig å komme unna. Dette gjør de heftige og bestemte forsøk på å holde på avstand. Hvis ugjerningene blir kjent, vil de gjøre alt de kan for å rettferdiggjøre sine handlinger ved å definere dem som normale. Dette ser vi for eksempel ved pedofili, der overgriperne ofte prøver å rettferdiggjøre sine handlinger med å si at barnet likte det, eller at barnet var forførende.

Jo lenger gjerningsmannen holder fast ved sine hemmeligheter, jo dypere blir splittelsen i hans personlighet. Faktisk kan noen gjerningsmenn til sist overbevise seg selv med den ene siden av personligheten sin om at hendelsene aldri fant sted, eller at noen andre gjorde det. Den andre delen av personligheten lengter etter å avsløre ugjerningene i håp om å oppnå en lindring av sine følelser av skyld og skam.

Enhver slik utlevering vil vanligvis begynne med hint og hentydninger. Det kan være at alle bilder er tatt ut av familiealbumet unntatt det ene som er av mannen som egentlig er far til barnet, i stedet for den «alle» tror er faren.

Det kan være at et bilde som viser bestefar i sin naziuniform dukker opp, selv om det aldri har vært noe snakk i familien om hva bestefar faktisk gjorde under krigen. Det kan være et objekt (et bilde, en bok, en kniv, en klokke) som alltid ligger synlig i hjemmet uten noen åpenbar grunn, som blir med på alle flyttelass og som fører til oppstyr hvis noen ønsker å fjerne det.

Les mer om boken «Forstå dine sår i sjelen» av Franz Ruppert, som teksten er et utdrag fra.

0 Tanker om “Hemmelighold kan splitte personligheten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *