Hva nå, middelaldrende kvinne?

24-06-2019

René Toft Simonsen skriver om den middelaldrende kvinnens usynlighet, både på film og i samfunnet utenfor. 

For ikke lenge siden leste jeg et intervju med Isabella Rosselini. Fra 1982 til 1996 var hun Lancômes ansikt. Til hennes store sorg sparket de henne da hun fylte 45. Nå som hun er 65, har de plutselig ansatt henne igjen.

Hun mener det handler om at samfunnet i dag ikke kan akseptere middelaldrende kvinner. Hun kaller perioden da kvinner er middelaldrende, for et mellomstadium i kvinnens livssyklus som ingen helt vet hvordan de skal forholde seg til.

Moren hennes, Ingrid Bergman, opplevde det samme da hun ble eldre, nemlig at det ikke fantes arbeid for kvinner mellom 45 og 60 i Hollywood, fordi de ikke var unge nok til å spille den unge jenta, men heller ikke gamle nok til å spille matriarken, heksa eller bestemoren. I stedet hadde hun en periode på godt og vel 15 år da hun som kvinne i Hollywood befant seg i en slags limbo.

Jeg tror ikke det bare er kvinner i Hollywood som opplever at tiden mellom barn og barnebarn nærmest er å betrakte som et mellomstadium der vi ikke lenger eksisterer på samme måte som når vi er noens mor, hustru eller bestemor. Jeg tror det mellomstadiet finnes overalt.

Jeg opplever at det er fordi vi i den alderen er vanskelige å plassere i en samfunnsmessig sammenheng og fortelling. Men nettopp i alderen 50–70 er vi kvinner i vår egen rett. Ikke på grunn av noen gitt funksjon som har med familien å gjøre, men bare fordi vi finnes. Kanskje er det i vårt patriarkalske samfunn altfor vanskelig å forholde seg til kvinner som er kvinner i sin egen rett?

Jeg har ingen forskningsmessig bakgrunn for å si noe slikt, men tanken er nærliggende. Det er en kjensgjerning at kvinner historisk og gjennom fortellinger for det meste er blitt definert av menn. Så hvorfor skulle det være annerledes i dag, og hvorfor skulle det være annerledes for oss mellom 50 og 70?

Å ignorere noen er det samme som å gjøre dem usynlige for blikket. Jeg kan ikke la være å spekulere over om vi kanskje blir oversett fordi den plassen vi egentlig burde ta på dette stadiet i vårt liv, allerede er tatt – av menn.

Kanskje det bare er en paranoid tanke fra en gammel feminist? Men det er interessant, og hvis vi ser på film og TV, på kunst og musikk, på alle de opplagte og eksponerte uttrykk som finnes for den menneskelige forestillingsevne og forsøk på å forstå verden og ikke minst uttrykke den kunstnerisk, er det ingen tvil om at kvinner i alderen 45–65 er nesten fraværende, mens unge kvinner med stram hud og yppige bryster er overrepresentert, i den grad de overhodet er representert, i alle fall på bildesiden.

På den mer kuriøse siden er det ifølge datingsiten OkCupids data slik at når menn er i 40-årene, kikker de fremdeles på kvinner i alderen 20–24. Kvinner kikker på menn på sin egen alder eller eldre. Hvorfra menn har fått den ideen at de som 50-åringer godt kan date en kvinne på 22, er vanskelig å si. Men jeg er sikker på at de historiene vi forteller på TV, i bøker og på film, har påvirket det generelle synet på aldersforskjeller mellom kjønnene.

New York Magazine har sett på ti berømte mannlige skuespilleres karrierer. Det er artig å registrere at mens mennene har blitt eldre, har kvinnene som er gjenstand for deres romantiske interesse på lerretet, ikke blitt det.

I filmen jeg så i går kveld, Third Person, spilte Liam Neeson, som er 61, mot den 29-årige Olivia Wilde. Jeg kan forsikre dere at han ikke hadde noen problemer med sin maskulinitet. Han pulte faktisk den unge kvinnen så grundig at man skulle ha trodd han var 22 år..

Kjøp boken her!

0 Tanker om “Hva nå, middelaldrende kvinne?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *