Innsatsen mot traumene ga kjempegevinst

24-09-2018

Marit Fagerheim Wiik skriver om å leve med en traumatisert flyktning fra Iran. Boka om Ali og Marit ble lansert med bokbad. Her er et utdrag fra samtalen den kvelden.

Marit Fagerheim Wiik (til høyre) i samtale med Hannah Wozene Kvam

– Boka starter ikke akkurat med en koselig tur i parken. Du går rett på temaet posttraumatisk stress, som Ali lider av. Disse symptomene har preget forholdet deres helt fra starten, uten at dere helt skjønte det.

– Traumer er ikke barnemat. Det kan ødelegge folks liv. Kanskje det også kan berike folks liv, hvis man kan forsone seg gjennom en slags kjærlighetsprosess. I vårt forhold har det vært masse friksjon, masse jobb, men nå ville jeg ikke vært det foruten. Det vi har opplevd etterpå er helt sinnssykt. Innsatsen gir en kjempegevinst. Først tenkte jeg at hele boka skulle handle om Ali. Biten om vårt samliv ble mye større enn jeg hadde trodd.

Jeg leste boka som en sterk kjærlighetshistorie. Hvis jeg hadde gått gjennom det du beskriver i forholdet, hadde jeg gitt opp for lenge siden!

– Vi har lært noe og vi har fått til noe. Mens jeg skrev tenkte jeg flere ganger at jeg burde hatt denne boka selv, da jeg var underveis. Hadde jeg visst at det fantes en vei, hadde det kanskje ikke føltes så håpløst. Mens jeg skrev, leste jeg om konene til hjemvendte soldater. Deres historie kunne ligne min og Alis historie, men det var aldri noen happy end.

Du beskriver så godt det å kreve noe av den andre som den andre ikke kan gi.

– For meg satt det langt inne å kreve noe også. Jeg tenker noen ganger at jeg var altfor tålmodig.

En ting det ikke snakkes så mye om, er hva far-datterforhold gjør med relasjoner senere i livet. Det er også et tema du løfter fram.

– Pappa kom inn i bildet mye mer enn jeg hadde tenkt. Vi to har snakket om disse tingene. Det står ikke noe i boka som er et sjokk for ham. Men det er ikke sikkert andre vet noe særlig om det. Boka er også en kjærlighetserklæring til pappa.

Hvordan var det for deg å være i Iran?

– Vi bodde i Iran i nesten åtte måneder, mens jeg skrev boka. Noe av det sterkeste var følelsen av dybde. Det er en tre tusen år gammel høykultur, uten avbrudd, med litteratur, musikk, kunst… Det er så raffinert. Du kan se det på alt fra hager til mennesker. Jeg hadde ikke lyst til å dra hjem. Jeg anbefaler alle en tur til Iran. Folk er varme, og det er veldig lærerikt. Iran er et traumatisert land. Det er vanskelig for iranere å gjøre opprør, fordi det gikk så dårlig sist de prøvde. Jeg merket at det var sterkt for Alis familie å snakke om tiden da han satt i fengsel. Moren hans dro til fengselet hver dag for å få nyheter om sønnen.

Spørsmål fra salen:

Har Ali sensurert deg underveis i skrivingen?

– Han har aldri sagt at det der kan du ikke skrive. Men han har svettet og bannet. Mye av Alis historie var mer dramatisk enn jeg kunne forestilt meg. Tidligere hadde han bare fortalt meg bruddstykker av den.

Hva ønsker du å oppnå med boka?

– Det er flere ting. De som er interessert i flyktningproblematikk, kan bli litt klokere på hva det vil si å reise fra et land mer eller mindre ufrivillig. Å kanskje ikke kunne reise tilbake, eller å oppleve at det du reiser tilbake til er ødelagt på noe vis. For det andre ønsker jeg at folk skal bli modigere i parforhold. Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i utfordringene i vårt forhold, ikke bare de som lever med en flyktning. Det jeg har lært mest av å være sammen med Ali, er å ikke gi meg.

Les mer om boka «Å elske en flyktning» av Marit Fagerheim Wiik.

0 Tanker om “Innsatsen mot traumene ga kjempegevinst

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *