Jakten på den onde ingrediens

01-11-2013

Like forvirret som alle andre, ville jeg komme til bunns i spørsmålet: Hva bør jeg spise? Hva vet vi egentlig om forbindelsene mellom kosthold og helse?

De fleste av oss stoler på eksperter som sier hvordan vi skal spise. Vi kan også påfallende mye om biokjemi. Alle kjenner til ord som antioksidant, mettet fett, omega–3-fettsyrer, karbohydrater, folinsyre, gluten og probiotiske bakterier. Vi ser ikke lenger maten, men næringsmidlene den består av. Likevel vet vi fortsatt ikke hva vi helst bør spise. Burde vi bekymre oss mest for fett eller karbohydrater? Hva er greia med kunstige søtningsstoffer? Når ble det å spise en skål frokostblanding et helsefremmende tiltak?

Jeg oppdaget at vitenskapen vet mye mindre om kosthold enn man skulle tro. Den prøver fortsatt å finne ut nøyaktig hva som skjer i kroppen din når du tar deg en slurk Cola, og hva som foregår innerst i sjelen på en gulrot som gjør den så sunn. Ernæringsvitenskapen ble grunnlagt for mindre enn to hundre år siden. I dag er den omtrent der kirurgien var i år 1650: meget lovende og interessant å iaktta, men tør du å la deg operere?

Under arbeidet med boken «Matregler» lærte jeg noen få, veldig viktige ting vi faktisk vet om mat og helse. Det fins to ubestridelige fakta. Her er alle parter i kostholdskrigen enige.

FAKTUM NUMMER EN: Befolkninger med et såkalt vestlig kosthold er konsekvent mer utsatt for såkalt vestlige sykdommer: fedme, diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer og kreft. Praktisk talt alle forekomster av fedme og diabetes 2, åtti prosent av hjerte- og karsykdom og mer enn en tredel av alle typer kreft kan kobles til dette kostholdet. Det består av store mengder behandlede matvarer, mye tilsatt fett og sukker, masse raffinerte kornslag, mye kjøtt — ja mye av det meste, bortsett fra grønnsaker, frukt og fullkorn.

Diskusjonene i ernæringsvitenskapen dreier seg ikke om denne godt etablerte sammenhengen. Snarere handler de om å identifisere den «skyldige» ingrediensen i vestlig kosthold. Er det mettet fett, raffinerte karbohydrater eller mangel på fiber? Er det transfett, omega–6-fettsyrer eller hva? Poenget er at vi som spisende vet alt vi trenger å vite for å gjøre noe: Dette kostholdet er problemet — uansett årsak.

FAKTUM NUMMER TO: En rekke ulike befolkninger, med et bredt utvalg tradisjonelle kosthold, plages generelt ikke av nevnte kroniske sykdommer. Kostholdene strekker seg fra de svært fettrike (inuittene på Grønland lever hovedsakelig på selfett), via høykarbo (mellomamerikanske indianere lever hovedsakelig på mais og bønner) til de svært proteinrike (medlemmene av Masai-stammen i Afrika lager først og fremst mat av blod, kjøtt og melk fra storfe).

En mer blandet tradisjonskost gir også mye av samme helsestatus som disse nokså ekstreme eksemplene. Det tyder på at det ikke finnes ett enkelt, ideelt kosthold for mennesket. Den menneskelige alteteren er godt tilpasset et bredt spekter av mat, og en rekke ulike kosthold. Med ett unntak: den forholdsvis nye, vestlige dietten de fleste av oss følger i dag.

For en unik prestasjon av et samfunn: å ha utviklet det ene kostholdet som konsekvent gjør sine medlemmer syke! (Det er sant at vi generelt lever lenger enn folk gjorde før i tiden. Det skyldes stort sett forbedringer i barnedødelighet og helsevesen, ikke kosthold.)

ET TREDJE FAKTUM følger av de to første, og det er svært oppmuntrende: Mennesker som forkaster vestlig kosthold, får dramatisk bedre helse. En mengde forskning tyder på at virkningene av vestlig kosthold kan reverseres, og det nokså raskt. En typisk amerikaner kan med relativt små endringer i kost og livsstil redusere risiko for hjerte- og karsykdommer med 80 prosent, risiko for diabetes type 2 med 90 prosent og risiko for tarmkreft med 70 prosent.

Pussig nok står disse to (eller tre) solide kjensgjerningene ikke i sentrum for kostholdsforskning eller offentlige helsekampanjer. Isteden ligger fokus på å identifisere den onde ingrediensen i vestlig kosthold. Slik kan matprodusenter justere produktene sine, og la være å rokke ved kostholdet vårt. Slik kan farmasøytiske konserner utvikle og selge oss en «kur». Hvorfor? Vel, det ligger mye penger i vestlig kosthold.

Jo mer matindustrien bearbeider enhver form for mat, jo større fortjeneste kan den hente. Og USAs helseindustri tjener mer på å behandle kroniske sykdommer enn på å forebygge dem.

Vi overser elefanten i rommet ved å fokusere på bra og dårlige ingredienser — som synes å endre seg for hver nye studie. Denne usikkerheten er ikke nødvendigvis noe problem for det «kostholds-industrielle komplekset». Forvirring er også god business: Kostholdseksperter blir uunnværlige, og matprodusenter kan modifisere produkter (og medisinske påstander) etter de seneste «oppdagelsene». Vi som jobber i media får en kontinuerlig strøm av nye mat- og helsehistorier å skrive om. Alle vinner. Det vil si: alle, unntatt oss spisende.

Som journalist er jeg fullt klar over verdien av offentlig forvirring. Vi er i forklaringsbransjen. Blir svarene på spørsmålene vi gransker for enkle, gjør vi oss selv arbeidsledige. Jeg ble rystet da jeg innså at svaret på det angivelig utrolig kompliserte spørsmålet om hva vi bør spise, ikke er så komplisert. Det kan kokes ned til sju ord:

Spis mat.*) Ikke for mye. Mest grønt.

*) Ikke spiselige, matlignende produkter med mais- og soyaderivater som ingen normale mennesker oppbevarer på kjøkkenet, og kjemiske tilsetningsstoffer som inntil ganske nylig var helt fremmede for menneskekroppen.

Dette er en kortversjon av Michael Pollans innledning til boken «Matregler». I boken oppsummerer han sine funn under 64 regler for den spisende.

 

0 Tanker om “Jakten på den onde ingrediens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *