Kan kjærlighet helbrede traumer?

14-08-2018

Marit falt for Ali, en flyktning fra Iran. Hun hadde mange forestillinger om hva kjærlighet og forhold var. Ali responderte ikke på noen av dem. Her følger et utdrag fra boken «Å elske en flyktning» av Marit Fagerheim Wiik.

Det var februar 2002. Sola hadde lokket folk ut i parken på Olaf Ryes plass midt på Grünerløkka i Oslo. Ut fra en klesbutikk hørte jeg Manu Chao synge «Me gustas tú», akkompagnert av kimingen fra blåtrikken som sa fra at den ikke hadde tenkt å stanse for en distré mann på vei over gata.

Huden min lepjet i seg solstrålene. Den var utsultet etter en vinter som hadde vært mørk på flere måter. På den andre siden av gata så jeg Ali komme gående. Han så meg og jeg krysset gata for å møte ham. Han hadde på seg den samme lua som da jeg traff ham første gang på en fest før jul, en svart finlandshette som var dratt bak på hodet slik at toppen av den danset når han gikk. På den festen før jul, premierefesten etter en teaterforestilling, hadde blikkene våre møttes. En kort stund hadde han sett på meg med det intense blikket sitt, og jeg hadde kjempet for å ikke slå øynene ned, mens jeg tenkte: «Her er det noe.»

Jeg har nesten aldri vært så nervøs i møte med et menneske, men på fortauet denne tidlige februarettermiddagen på Grünerløkka, prøvde jeg å late som ingenting. Hele kroppen min reagerte på det åpne blikket hans. Jeg møtte det og smilte, uten å ta hensyn til at munnvikene mine skalv ukontrollert. Jeg husker ikke hva vi sa til hverandre, men det må ha vært da vi fant ut at han tilbrakte en del tid hos en kompis i leiligheten under kollektivet der jeg bodde, og jeg må ha klart å invitere ham på te. Han kom samme kveld.

Det ble mye te på oss i ukene framover. Samværet var spennende, men merkelig tomt for signaler fra hans side. Han virket både til stede og fjern på samme tid. Jeg visste ikke om han var interessert i meg, og jeg visste ikke om jeg var interessert i ham heller, men jeg likte å bli kjent med ham.

*

Så lenge jeg kunne huske hadde livet mitt bestått av euforisk lykkelige perioder etterfulgt av krasjlandinger i det jeg kalte kjelleren. I kjelleren var det mørkt og ensomt og hver gang jeg kom dit, jobbet jeg febrilsk for å klatre opp igjen. Som oftest fikk jeg hjelp utenfra, av en forelskelse, et nytt prosjekt, aktivitet. Etter hvert som jeg ble eldre ble nedturene alvorligere og mer langvarige, og strategiene mine for å komme meg opp i lyset funket stadig dårligere.

Da jeg møtte Ali, hadde jeg nettopp krasjet igjen, og denne gangen orket jeg ikke å kjempe imot. Det var ikke noe poeng i å komme meg opp i lyset, for jeg kom bare til å krasje på nytt. Jeg var sliten av de voldsomme skiftene mellom lys og mørke, lykke og fortvilelse.

Jeg begynte i terapi og sa til meg selv at denne gangen skulle jeg bli i kjelleren og venne meg til mørket. Kanskje det ikke var noe å være redd for. Kanskje jeg kunne leve der og gradvis bringe mer lys inn i min egen kjeller. Kanskje kjelleren kunne bli et helt ok hjem. Alt var bedre enn den berg-og-dal-banen jeg hadde gjennomskuet tilværelsen min som. Jeg orket ikke å bli med på en tur til.

Ali og jeg tilbrakte mye tid sammen i månedene fram mot sommeren. Når vi ikke var på soverommet mitt eller i lugaren på teaterbåten Innvik, der Ali jobbet og bodde, spiste vi på en av de små, billige restaurantene rundt Torggata eller drakk øl. Jeg satt ofte på båten og leste og skrev og ventet til Ali var ferdig på vakt. Ali snakket ikke mye om følelser, mitt favorittsamtaleemne. Når han en sjelden gang åpnet seg og lot meg være nær, var det som om hele meg våknet. Han kom fra Iran og hadde flyktet til Norge da han var i begynnelsen av 20-åra. Han hadde sittet i fengsel i hjemlandet, var bare 15 år da han ble tatt. Han var blitt torturert. Men fengselet hadde ikke vært så ille, han fikk venner der.

Jeg fornemmet at det var vonde ting han ikke fortalte. Jeg fikk bare små, overfladiske innblikk. En morgen han hadde overnattet hos meg, ville jeg vekke ham, så jeg smøg hånda inn under dyna for å kile ham under føttene. Reaksjonen hans var voldsom. Han satte seg opp i sengen med et rykk, sperret opp øyene og hev etter pusten. Da han så at det var jeg som satt der på sengekanten med et usikkert smil om munnen, sa han strengt:

«Ikke gjør det der!»

Jeg bestemte meg for å ikke spørre så mye. Med tiden ville han nok dele mer, i porsjoner som var passe både for ham og meg.

Ettersom tiden gikk, fikk jeg behov for å snakke om oss og hva slags forhold vi var i ferd med å utvikle. Jeg hadde begynt å bli glad i ham, og jeg hadde inntrykk av at han følte det samme. Det var kveld. Ali skulle ha nattevakt på Innvik, som lå til kai i Bjørvika, og vi satt i kafeen og drakk te. Utenfor kafévinduene speilet den lyse kveldshimmelen seg i sjøen. Ekebergåsen sto irrgrønn på andre siden av havnebassenget.

Jeg var ikke forberedt på Alis respons.

«Det er ingen gnist her», sa han.

Finn ut hvordan det går med Ali og Marit i boken «Å elske en flyktnig».

0 Tanker om “Kan kjærlighet helbrede traumer?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *