Klimakrisen er en verdikrise

09-05-2016

«Folk som har et religiøst utgangspunkt kan angripe spørsmålene fra en annen vinkel enn den vi pleier å bruke. Der er det en enorm rikdom å hente.»

NaturenerhelligbannerNY

Dette uttalte den danske miljøministeren Ida Auken (SF) i anledning Verdens Økonomiske Forum i Sveits i januar 2013. Aukens oppsiktsvekkende uttalelse angikk spørsmålet om hva som kan få folk til å ta den globale klimakrisen så alvorlig som den er. En krise som i mellomtiden bare er blitt verre.

Så hva kan vi gjøre? Hittil synes offentliggjøringen av den ene illevarslende klimarapporten etter den andre å være utilstrekkelig. Problemet forsterkes av at de fleste medier hittil kun har viet temaet stedmoderlig oppmerksomhet. I lys av de katastrofale konsekvensene klimaendringene kan få, skulle man tro at de i det minste ville innta en sentral plass i public service-kanalenes sendeskjema. Men det har langtfra vært tilfelle.

De fleste politikere er like uansvarlige. De nedprioriterer klimakrisen, selv om den er vår tids kardinalproblem par excellence. Et spørsmål mange miljøfolk har stilt seg, er derfor: Hvordan vekker man folk – før det er for sent – fra det som ligner en kollektiv fortrengningspsykose?

En ting er sikkert: Våre handlinger har røtter i våre grunnleggende verdier, enten det er på individuelt eller samfunnsmessig plan. Det betyr at den globale klimakrisen i siste instans er en verdikrise. En endring av våre skadelige handlinger forutsetter derfor en endring av våre skadelige verdier. Ellers risikerer vi at alle nødvendige og konkrete tiltak blir kortvarig symptombehandling.

Det er her religion og spiritualitet kan komme inn i bildet. De er tradisjonelt storleverandører av verdier, og over 80 prosent av menneskeheten abonnerer fortsatt på dem. Like it or not. Da religion og spiritualitet mange steder omfatter folks verdensbilde, følelser og personlige overbevisning, kan de være effektive for å få dem til å handle. Så det er kanskje ikke minst her der bør gripes fatt?

Det var blant annet nevnte overveielser som allerede i 1986 fikk WWF Verdens Naturfond til å ta et banebrytende skritt. Nemlig å invitere fremtredende representanter for verdens ledende religioner – hinduisme, buddhisme, jødedom, kristendom og islam – til et møte om den globale klimakrisen i Assisi i Italia. Byen var velvalgt, for det var her den hellige Frans ble født, og han er økologisk skytshelgen for katolikkene.

Det tverreligiøse toppmøtet munnet ut i de såkalte Assisi-erklæringene, hvor de fem religionenes representanter alle bedyret at deres religion – rett forstått – er økologisk ansvarlig. Dermed ble det skrevet historie, for det var første gang noensinne at slike erklæringer ble utarbeidet. Det var naturligvis ikke minst et grønt signal til tilhengere som enda ikke hadde forstått det. Assisi-møtet i 1986 ble startskuddet for økende økologisk bevisstgjøring hos tilhengere av verdens store religioner. En grønn reformasjon, om du vil.

Teksten er hentet fra boken «Naturen er hellig» av Jens-André P. Herbener.

0 Tanker om “Klimakrisen er en verdikrise

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *