Klimakrisen med et dypøkologisk skråblikk

16-01-2016

Jeg sitter i min glasshytte i vårt vakre fedreland og dveler om klimakrisen.

Naturøye

Skamfull, med følt ubehag til halsen sender jeg mine dype tanker til toppmøtet i Paris hvor førtifem tusen mennesker har flydd, flere ganger hver, frem og tilbake for å sitte i møter og finne løsninger på om vi kan ha en fortsatt vekst, fortrinnsvis såkalt grønn vekst, uten å forbruke eller ødelegge jordas ressurser i så høy grad at middeltemperaturen på jorda stiger så mye at isbreene smelter og derved at havet stiger og derved at millioner av mennesker må flykte fra sine hjem og derved at kanskje helt til slutt må få lov til å flytte inn i våre hytter. Ja flytte inn i min hytte i all rettferdighetens navn.

Jeg sender mine dype tanker og takk til alle forskere og politikere der ute som ennå tror de kan utsette vårt Ragnarokk. Det største underet på jord er ikke lenger ropet etter Gud. Men ropet etter og troen på at forskere og politikere kan løse klimakrisen eller i beste fall utsette den og begrense konsekvensene av den, slik at vi som lever her og nå kan unnslippe det hele med døden. Det har jo vært ropt Ulv før, ja mange har i over femti år ropt Ulv. Allerede våren 1962 kom det et hyl fra et oRachel (Carson) i Amerika. Mye oppstuss, men det ble vel møtt med taushet av alle Gordon Gekkoene på Wall Street. Siden har vi galoppert med amerikanerne i spissen, med oss nordmenn heseblesende bak – som en mer eller mindre dårlig kopi.

Fredselskeren Johan Galtung mente vi var selve Askeladden i feltet som strebet etter å nå helt til topps. Men hva hjelper det å galoppere når det går i feil retning, som bedreviteren Fritjof Nansen i sin tid påpekte. Nå viser det seg at Gordon Gekko tok feil. Veksten har for så vidt gått til himmels, men selv ikke grønne sedler gjør Sannheten stum for alltid. Nå sitter vi med vår lange nese godt plantet i ei rot. Vi har rotet det hele til og nå er det et stort hylekor som roper etter hjelp. Men som en roper i skogen får en svar. Nå har vi jo for så vidt fått svar. Svarene formelig regner over oss, ja flommer over oss. Kanskje det finnes håp? Kanskje Gud er Naturen? Jeg velger å tro at Naturen er Gud. I så fall taler Naturen til oss gjennom sine handlinger.

Isbreene smelter og vannet stiger. Må vi få det så varmt som i Helvete eller holder det med en, to, tre eller fire grader varmere? Mange av oss er nok mestre i å leve her og nå. Mange av oss er tungnemme og de fleste av oss har nok mistet kontakten med oss selv og derved kontakten med naturen. Kunnskapene om årsakene til klimakrisen og konsekvensene av den, se den føler vi ikke innerst inne. Forståelsen av at vi mennesker er en del av naturen og at naturen er en del av oss mangler. Vi har vel ikke evne eller vilje til felles handling. Vi skulle ha løst det tunge mens det ennå var lett. Politikk er erfaringsmessig det umuliges kunst når det kommer til de store globale spørsmål. I vår verden er vi avhengig av vekst for at folk flest skal ha en jobb og at alt ikke skal bryte sammen. Det er pengene som rår. Vi henger etter tomlene opp på vår grønne gren, og vi er egoistiske innerst inne. Må vi være av denne verden selv om vi lever i denne verden?

Så åpenbart vanskelig det hele har blitt. Skal Petter W. Zapffe tragisk nok få rett i at det går mot menneskehetens endelikt? Eller skal den skeptiske men tross alt optimistiske Arne Næss få rett? Kan vi snart forstå at om vår livskvalitet skal holdes høy, så må vi ikke glede oss over alt vi har eller skal få, men være opptatt av hva vi føler vi er og hvorledes det føles innerst inne? Hva vil hver enkelt av oss gjøre for naturen, og hva vil den enkelte gjøre mot seg selv? Vi er våre handlinger, vi er det vi gjør. Det er jo enkelt, og som Mahatma Gandhi har sagt det så godt før: vær selv den forandring du ønsker å se i verden.

Kan Arne Næss sin grønne utopi endelig få vokse frem og bli en bærekraftig realitet i 2084? Kan Norge som nasjon enda en gang snu seg etter vinden og som Askeladden overstråle våre brødre og vise vår vei inn i naturen og inn i en grønn fremtid?

Klimatoppmøtet i Paris endte godt ved at 186 eller 187 av landene ble enige om at hvert land selv bestemmer hvor høyt karbondioksidutslipp de skal ha i fremtiden, og at de selv skal gjøre sitt beste for å håndheve sin egen bestemmelse. Wu-wei faktisk! Ikke-handling eller nærmer bestemt ikke-innblanding i beste taoistisk ånd. Sju milliarder skal hver og en senke eller maksimalt øke sitt energiforbruk til 17 000 kWh i året. Endelig får vi bruk for internett. Spre det enkle budskap. Senk forbruket ditt du også. Så er det håp.

Så vi får begynne hver og en av oss å feie for egen dør. Jeg har mistet både troen og gløden. Jeg gir som Doppler midlertidig opp og gjemmer meg i skogen på hytta. Bare nok en struts tenker du, men jeg velger å se på meg selv som en sørgende elg i solnedgang.

Sva Marga, Lifjell, 12. desember 2015

0 Tanker om “Klimakrisen med et dypøkologisk skråblikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *