Kristine setter grensene selv

19-05-2015

Kristine Storli Henningsen måtte til Panama for å føle seg normal. Som kvinne og mor i Norge, møtte hun skyhøye krav. Det var lite spillerom for å være et ekte, feilbarlig menneske.

KristinePanama

Kristine brukte lang tid på å bli like glad i barna sine som i hunden. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Hun følte seg dårlig fordi hun ikke levde opp til visse normer. Da hun fikk barn, blomstret normene som aldri før. Det var ikke grenser for hva hun «burde» og «måtte» for å være bra nok.

Kristine begynte å skrive om feilene sine. Litt ærlighet på bloggen Antisupermamma, vokste til et livsprosjekt. Hun fikk en respons hun ikke forventet. Folk kjente seg igjen. Mange var lei av å gjemme seg inne i et blankpusset skall.

Nå har Kristine skrevet boken «Antisuper». Hun har studert gestaltterapi, og kastet skallet i nye og ukjente situasjoner. Det siste året har hun bodd i Panama med familien. Vi tar en prat med henne om perfeksjonisme, og livet mellom to kulturer.

– Er du blitt mer oppmerksom på perfeksjonisme og fasadebygging i Norge når du ser din egen kultur utenfra?
– Mens jeg satt i Panama leste jeg om den store yoghurt-debatten i Norge. Folk diskuterte om yoghurt egentlig var bra for barn. Det ble helt meningsløst for meg. Jeg hadde nettopp besøkt et barnehjem, der tenåringsmødre bodde med barna sine. De har ingenting, og er takknemlige for alt de får. Samtidig er de glade for å kunne dekke barnas grunnleggende behov. Det ble en voldsom kontrast til fokuset i Norge. Vi vil forme barna våre til perfekte produkter. Ikke ett talent skal være uutviklet, og aldri skal de spise for mye sukker. Noen mødre er så styrt av regler at morsinstinktet nesten blir borte.

– Føler du deg mer levende i en kultur der det grunnleggende har fokus, og ikke småting som skal perfeksjoneres?
– Ja, og jeg føler meg mye mer normal. I grupper med mammaer hjemme føler jeg meg ofte som et romvesen. Jeg synes samtalene blir uinteressante. Er det den perfekt organiserte bursdagsfesten ungene trenger? Disse barna som får alt det «rette», blir de så mye bedre enn andre? I Panama ser de voksne alle barna, ikke bare sitt eget. De er oppmerksomme på helheten, og snakker ikke om at «ditt barn gjorde det mot mitt barn». Kanskje var det mer sånn i Norge før. Ofte synes jeg barn som får utfolde seg mer selvstendig er mer ok å ha med å gjøre. Barn trenger kjærlighet, trygghet og grenser. Resten får de fylle på med selv.

– Gjør denne holdningen at du ikke har dårlig samvittighet som mor?
– Dårlig samvittighet er ikke bare et onde. Det er en drivkraft til å gjøre noe. Da gjelder det å ha dårlig samvittighet for det som betyr noe. Mange barn trenger et hjem. Jeg hadde nesten ikke samvittighet til å bare få egne barn. Hvem skal ta ansvar for barna som ingen tar vare på? Hvorfor har jeg ikke adoptert? Det har jeg dårlig samvittighet for, og det er greit. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å gi barna mine en yoghurt for mye. Det er feil bruk av energi.

– Er du blitt mer selvstendig av å leve i en mindre «regelstyrt» kultur?
– Mellom-Amerika er et anarki, på godt og vondt. Politiet er hundre prosent korrupt, for eksempel. Hjemme er jeg vant til at noen setter grenser for meg. I Panama må jeg sette grensene selv. Det gjorde meg først veldig urolig. Jeg lette febrilsk etter rammer. Så fant jeg meg til rette med det. Jeg har fått enda rakere rygg som antisuper. Det vil jeg ta med meg hjem. Jeg får tonnevis av e-post fra kvinner som ikke føler seg bra nok. De møter så mange regler for hvordan ting skal gjøres. Ofte handler det om trender. Det som var riktig før er helt feil nå. Ironisk nok er det mange som spør meg om jeg kan lære dem å bli gode nok.

– Du er blitt et forbilde ved å skrive om dine feil og mangler. Gradvis har du fått større mot til å være et ekte menneske. Har du noen råd til dem som sliter med å komme ut av skallet?
– Tren på å være ekte i et trygt miljø! Selv har jeg trent meg mye i terapi. Jeg måtte ha 90 timer med egenterapi da jeg utdannet meg til gestaltterapeut. Mange føler seg alene med sine tanker og opplevelser av verden. De skammer seg. Det gjorde jeg også. Så begynte jeg å snakke om det jeg trodde bare gjalt meg. Jeg fikk kjemperespons. Andre hadde det på samme måte. Derfor har jeg veldig tro på gruppeterapi. Ikke bare for folk med store problemer, men for alle. Tenk om alle kunne komme og ventilere i slike grupper som Anonyme Alkoholikere har. Det måtte være noen regler: Snakk for deg selv og ikke for andre. Lytt til de andre med respekt. Jeg vil starte antisuper-grupper. Magien ved å dele har jeg opplevd mange ganger. Å få lov til å lufte noe, og bli tålt.

0 Tanker om “Kristine setter grensene selv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *