Slik lærer vi å avvise glede og nytelse

30-05-2016

Troen på at godhet oppstår via offer og kamp strekker seg årtusener tilbake i tid – men ikke lenger enn årtusener.

Eisensteincover_fb

Det er jordbrukssamfunnets karakteristiske mentalitet: Som du sår, skal du høste. Oldtidens jordbruker måtte lære seg å overvinne kroppens umiddelbare behov til fordel for en belønning i fremtiden. På samme måte som det kreves mye arbeid for å overvinne naturen (for eksempel å rydde mark, plukke ugress og så videre), kreves det også arbeid for å overvinne den menneskelige natur: lysten til å leke, synge, streife omkring, og til bare å lete etter mat når man er sulten. Jordbrukslivet krever at man noen ganger må overvinne disse lystene.

Overgangen fra jeger- og sankekulturen til jordbrukskulturen skjedde ikke plutselig, verken hva livsstil eller psykologi angår. Så egentlig har nok denne gyldiggjøringen av selvovervinnelse en noe senere opprinnelse, den kom med de første «bygger»-sivilisasjonene. De hadde en høy grad av arbeidsdeling, standardisering av oppgaver, hierarki og andre typer organisering som nødvendiggjorde dydene disiplin, lydighet, offervilje og arbeidsmoral. Disse sivilisasjonene utviklet det begreps- og organisasjonsmessige grunnlaget for den industrielle revolusjonen, som brakte arbeidsdelingen, standardiseringen av prosesser, degraderingen og utnyttingen av arbeiderne og ensformigheten til nye høyder.

Vi fant opp utallige institusjoner for å tvinge oss selv til å ofre nåtiden for fremtiden. Religionen lærte oss det: å gi avkall på og overvinne kjødets lyster for å få en himmelsk belønning i livet etter døden. Skolen lærte oss det gjennom sine regulerende mekanismer: Vi måtte gjøre kjedelige oppgaver vi ikke brydde oss om for å oppnå en fremtidig, ytre belønning. Og først og fremst lærte pengene oss å gjøre dette, gjennom systemet med renter og gjeld. Det første lokker investoren til å avstå fra umiddelbar tilfredsstillelse (eller gavmildhet) for å oppnå enda mer senere. Det siste fremtvinger ekvivalenten, altså skyldneren.

Disse sosiale institusjonene gjorde kampen i våre grunnleggende vitenskapelige paradigmer mer konkret. Ikke bare i den darwinistiske biologien, med kampen for tilværelsen, men også i fysikken, med den håpløse og endeløse kampen mot entropien, uttrykt i termodynamikkens andre lov, bebor vi et fiendtlig univers hvor vi må overvinne naturlige krefter og tilkjempe oss en sfære av sikkerhet, og vi må påtvinge dets kaos vår planmessige orden.

Man ser hvor sammenflettet tilbøyeligheten til knapphet/mangel og tilbøyeligheten til kamp er. På det økonomiske plan er det knapphet som motiverer og fremtvinger offer. På det psykologiske plan kommer behovet for å validere seg selv gjennom (paradoksalt nok) selvovervinnelse fra en annen form for mangel: «Jeg er ikke bra nok.» Og både knapphet/mangel og kamp ligger implisitt i vårt grunnleggende konsept for væren.

Det atskilte selv kan aldri få nok: aldri nok makt til å avverge enhver trussel fra de egenrådige, nådeløse naturkreftene; aldri nok penger til å forsikre seg mot enhver eventuell ulykke; aldri nok trygghet til å overvinne døden, som for det atskilte selvet betyr total utslettelse. I denne verden, atskillelsens verden, er selvoppofrelsen viselig uendelig. Skyldneren lever i den. Investoren balanserer den. Skoleeleven lærer den. Når skal vi våkne opp fra denne vrangforestillingen og begynne å glede oss over livet?

I den nye historien er vi ikke lenger i krig med naturen, og vi forsøker ikke lenger å overvinne selvet. Vi oppdager at lystene våre har vært så destruktive fordi vi har blitt villedet. De tingene vi tror vi har lyst på, er ofte erstatninger for det vi egentlig vil ha, og den nytelsen vi oppsøker, er mindre enn gledene den avleder oss fra. Fra det vanlige ståstedet vil det absolutt se ut til at vi bare kan motstå fristelsene som omgir oss, gjennom selvdisiplin: overspising, rusmidler, videospill, formålsløs nettsurfing og alt annet vi konsumerer. Disse tingene er unektelig ødeleggende for vårt eget liv, og også utover det; derfor kan vi tilsynelatende ikke alltid stole på lystene våre. Men når vi innser at dette ikke egentlig er det vi ønsker, blir ikke målet å undertrykke lystene våre, men å finne ut hva det virkelig er vi mangler og trenger, og innfri det.

Et mangfold av primære menneskelige behov forblir, sørgelig nok, uoppfylte i dagens samfunn. Herunder inngår behovet for å bruke sine gaver og gjøre meningsfylt arbeid, for å elske og bli elsket, for virkelig å bli sett og hørt, for tilhørighet til naturen, for å leke, utforske og ha eventyrlige opplevelser, for følelsesmessig nærhet, for å tjene noe som er større enn en selv og behovet for innimellom å gjøre absolutt ingenting og bare være.

Den såkalte velstanden vår tilslører fattigdommen, den er en erstatning for det vi mangler. Og fordi den ikke kan oppfylle flesteparten av de virkelige behovene våre, er den en avhengighetsskapende erstatning. Ingen mengde vil noensinne være stor nok. Mange av oss gjennomskuer allerede de overflatiske erstatningsgledene vi blir tilbudt. Vi synes de er kjedelige, eller frastøtende. Vi ofrer ikke glede eller nytelse ved å avvise dem. Vi trenger bare å ofre den dypt forankrede tilbøyeligheten til å velge en mindre glede fremfor en større. Den er en viktig del av atskillelsens verden, fordi de fleste oppgavene vi må gjøre for å holde det verdensødeleggende maskineriet i gang, ikke føles særlig gode i det hele tatt. For å utføre dem må vi læres opp i å avvise glede og nytelse.

I begynnelsen av den industrielle revolusjonen var det vanskelig å lokke folk til fabrikkene. Man måtte gi opp den organiske rytmen i det biologiske livet for maskinenes monotoni og lyden av natur, barn og stillhet for fabrikkstøyen, og individets bestemmelse over sin egen tid måtte ofres for klokken. Slik ble et helt system for læring og moral konstruert rundt selvfornektelse. Og vi lever i det fremdeles.

Vi skal være på vakt overfor enhver revolusjon som ikke har et element av lek, feiring, mystikk og humor i seg. Hvis den hovedsakelig er en bister kamp, reduserer vi forvandlingsprosessen til noe som tilhører den gamle verdenen. Da er det kanskje ikke noen revolusjon i det hele tatt.

Teksten er hentet fra boken «En vakrere verden er mulig» av Charles Eisenstein.

Tanker om “Slik lærer vi å avvise glede og nytelse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Tusen takk for en nyttig artikkel. Jeg setter stor pris på den historiske tråden du viser oss. Personlig følger A.H.Almaas teorier om at under våre emosjonelle reaksjoner ligger potensiale for ekte følelser/essenskvaliteter som fred, fryd, styrke, klarhet osv og venter på å bli gjenoppdaget/gjenopplevd. Det gir derfor mening for meg å arbeide meg igjennom mine livsopplevelser og nå disse dybdene i meg selv. Da får jeg tilgang til mening, mestring, tilhørighet og en sikkerhet for at vi kan oppleve reell lykke midt i hverdagen.