Økonomen som oppdaget andre verdier

25-01-2015

Per Hjalmar Svae trodde lykken ville komme av seg selv, senere. Så skjønte han hva han manglet.

Første gang jeg bevisst filosoferte over meningen med livet, var jeg femten år. Jeg så meg selv i et historisk perspektiv. Jeg husket at jeg hadde tenkt som seksåring: «Bare jeg begynner på skolen, da blir nok alt bra.» Så begynte jeg på skolen. Alt ble slett ikke bra. De «voksne» gutta i fjerde klasse mobbet oss i første klasse.

Jeg husket at jeg som førsteklassing tenkte: bare jeg også blir «stor og voksen» og går i fjerdeklasse, så blir nok alt bra. For da er det ingen som kan mobbe meg lenger. Så gikk vi i fjerde klasse. Jeg følte meg ikke særlig voksen. Og så mye lykkeligere var jeg ikke. Da var det jeg tenkte som femtenåring: Vil dette bare fortsette? Vil jeg aldri bli lykkelig?

Jeg begynte å tenke framover i livet. Bare jeg var ferdig med skolen og begynte å studere, skulle nok alt bli bra. For da hadde jeg ikke lekser lenger. Da var livets plager borte. Men så tenkte jeg at jeg måtte jo lese til eksamen og gjøre det godt, så det hjalp nok ikke likevel. Jeg tenkte meg videre og videre framover, til jeg var blitt direktør for en bedrift. Dette var liksom forventningen til oss barn i det fine strøket der jeg vokste opp.

Jeg så for meg at jeg i tre dager vippet fornøyd fram og tilbake i direktørstolen. Livets mål var nådd. Men ville jeg være lykkelig? Antakeligvis tenkte jeg – i tre dager. I tre dager ville jeg sitte og vippe lykkelig på direktørstolen. Men så måtte jeg brette opp skjorteermene, stå på og være en god direktør som jobbet tidlig og seint. En direktør som aldri hadde tid til å være hjemme med familie og barn, leve og ta vare på seg selv. Akkurat som far. Altså var nok ikke det heller lykken.

Slik mistet jeg allerede som femtenåring troen på det materialistiske lykkebegrepet. Samtidig mistet jeg mye av lysten på livet. For hva skulle alternativet være? Den gangen visste jeg det faktisk ikke. Jeg visste ikke om noen andre verdier enn de jeg var vokst opp med hjemme.

Først ved attenårsalderen begynte jeg å forstå hva jeg manglet og hva alternativet til mine foreldres verdier og livssyn kunne være. Jeg forsto at jeg manglet venner. Seinere oppdaget jeg andre ting jeg savnet. Etter hvert fikk jeg en mer helhetlig forståelse av hva det vil si å ivareta meg selv. Derfor har jeg hatt et mye lykkeligere voksenliv enn barndom og ungdomstid.

Over tid har jeg faktisk bare fått det bedre og bedre. Bak denne utviklingen ligger det en forståelse av hva som er de virkelige verdier i livet. Jeg er økonom. På slutten av 1970-tallet ble jeg opptatt av å utvikle en økonomisk teori som inkluderer «andre verdier».

Tradisjonell økonomisk teori tar utgangspunkt i begrepet etterspørsel, altså det som kan kjøpes for penger. Dette er nettopp de materielle verdiene. Siden «andre verdier» ikke kan kjøpes for penger, visste jeg at jeg måtte ha et annet utgangspunkt for en alternativ økonomisk teori. I stedet for å basere teorien på begrepet etterspørsel, baserte jeg den på begrepet behov. For behov inkluderer også andre verdier enn de materielle.

Jeg har kommet fram til en behovsteori med tre typer behov. Hovedpoenget er at hvert av de tre behovsområdene krever helt ulike handlinger og virkemidler for å tilfredsstilles.

Indre behov krever tid og evne for å tilfredsstilles.

Økologisk-helsemessige behov krever bærekraftig livsstil og bærekraftig samfunnsutvikling for å tilfredsstilles.

Materielle behov krever produksjon og konsum for å tilfredsstilles.

Det materielle har vært overprioritert i årevis, med så alvorlige konsekvenser at selve livsgrunnlaget (økologisk-helsemessige behov) er truet. Indre behov handler om slikt som det sosiale, mentale og åndelige. Selv om menneskene aldri har hatt flere tidsbesparende redskaper, har vi aldri hatt dårligere tid til å dekke indre behov enn nå.

Andre behov enn de materielle er altså underprioritert. Derfor kan selv en mindre innsats på de andre områdene øke livskvaliteten betydelig. For å si det med økonomenes språk: Innsatsfaktorer som er underutnyttet har størst grenseproduktivitet ved å bli mer utnyttet. Behovsområder som er underprioritert gir høyest grensenytte ved å prioriteres opp. Mer av det vi har mye av fra før, altså videre økonomisk vekst og materialisme, gir på alle måter lavest utbytte. Slik er de økonomiske lover.

Tanker om “Økonomen som oppdaget andre verdier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Ja stikkordet er BEHOV! Når jeg har satt opp venndiagram med de tre sirklene Etterspørsel , Tilbud og Behov ved enkelte anledninger før har flere blitt helt i villrede fordi det forstyrret deres innlærte «kunnskap».