Personer må stilles til ansvar for miljøødeleggelser

18-11-2019

Jorda kan ikke eies av private selskaper med rett til å ødelegge økosystemene, mente den engasjerte advokaten Polly Higgins, som døde tidligere i år. Ove Jakobsen forteller mer om hennes arbeid for lover som beskytter miljøet (fra boken «Økologisk økonomi»).


Gjennom sitt arbeid som advokat ble Polly Higgins oppmerksom på at rettssystemet har stor innflytelse på menneskelig adferd. Lovene skaper våre samfunn, de påvirker vår tenkemåte, og de styrer vår adferd. Internasjonal lovgivning kan dermed bidra til å endre bevisstheten til næringslivsledere og politikere. Ved å innføre strenge miljølover legges grunnlaget for en ny praksis som forhindrer «ecocide».

Higgins definerer «ecocide» som ødeleggelse, skade på eller tap av økosystemer innenfor et gitt territorium i et slikt omfang at innbyggernes levevilkår i dette territoriet har blitt sterkt redusert. På denne måten knytter hun «wellbeing of the ecology of our planet» sammen med menneskelig livskvalitet.

Ifølge Higgins er «ecocide» selve antitesen til liv fordi det fører til irreversible skader på økosystemene, skader som svekker livskraften (resiliens). I tillegg er «ecocide» en viktig årsak til krig og menneskelig lidelse og er dermed også en forbrytelse mot menneskeheten.

I dag ser vi begynnelsen til at kampen om begrensede ressurser kan utvikle seg til alvorlige krigstilstander flere steder på kloden. Gjennom internasjonal lovgivning som kriminaliserer miljøfiendtlig praksis, er det mulig å påvirke multinasjonale selskaper innenfor ulike bransjer, for eksempel energi, gruvedrift, landbruk og skogbruk, til å endre praksis i en mer miljøansvarlig og dermed også fredsskapende retning.

Et viktig poeng i Higgins’ argumentasjon er at det er personer, ikke bedrifter, som er juridiske aktører, og som skal stilles ansvarlig og dømmes for «ecocide». Det skal ikke være mulig for ledere og styremedlemmer å skjule seg bak upersonlige organisasjoner ved å godta store bøter betalt av bedriften for miljøforbrytelser de selv er ansvarlige for. Higgins påpeker at det i dag ikke er vanskelig å unngå personlig straffeforfølgelse for ledere i store bedrifter, fordi ansvaret blir pulverisert gjennom kompliserte organisasjonsstrukturer.

Ved å knytte ansvar direkte til konkrete handlinger skal det ikke være mulig å unngå straff ved å vise til manglende kunnskap om konsekvensene. Dersom det hersker usikkerhet om hvilke miljøkonsekvenser ulike tiltak har, skal føre-var-prinsippet praktiseres. Håndhevelsen av prinsippet skal være strengere i tilfeller der usikkerheten er høy eller de negative konsekvensene antas å være store. Føre-var-prinsippet bygger på prinsippet om omvendt bevisbyrde, det vil si at det er den som utfører handlingen, som må bevise at den ikke har negativ innvirkning på menneske eller natur.

Higgins påpeker at fokus må være «upstream», det vil si at målet er å eliminere årsakene til at miljøproblemer oppstår, ikke å redusere de negative symptomene av miljøfiendtlig virksomhet (downstream). Fordi menneskelig livskvalitet er avhengig av livskraftige økosystemer, må naturens interesser alltid gis høyeste prioritet. Konsekvensen er at dagens politikk må snus på hodet slik at økonomi og samfunn får status som støttefunksjoner for økosystemene.

Et viktig virkemiddel i en slik snuoperasjon er å lovregulere bankvirksomhet, og da særlig beslutninger som bestemmer hvilke prosjekter bankene skal bidra til å finansiere. Verdensbanken har utarbeidet kriterier for å dele inn i kategori A-prosjekter som har alvorlige negative miljøvirkninger, kategori B-prosjekter som har moderate virkninger, og kategori C-prosjekter som har positive miljøvirkninger.

Gjennom lovgivning skal bankene tvinges til å unngå prosjekter i kategori A og i økende grad prioritere kategori C-prosjekter. «Creation of the Law of Ecocide will close the door to investment in high-risk ventures which give rise to ecocide». Strengere regulering av bankene vil dermed være et effektivt tiltak for å påvirke næringslivets investeringsstrategier.

For å beskytte miljøet mot uansvarlig økonomisk virksomhet er det ikke tilstrekkelig å bruke tradisjonelle virkemidler som påbud/forbud og subsidier/avgifter. Higgins mener at strengere internasjonal miljølovgivning er nødvendig for å endre de strukturelle rammebetingelsene.

De nye lovene må omfatte paragrafer som slår fast at jorden ikke kan eies av private selskaper, ansiktsløse enheter som har rett til å ødelegge økosystemene. Slik det er i dag, kan bedriftene forvalte egne eiendommer ut fra kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger selv om de langsiktige skadevirkningene på økosystemene er katastrofale.

Gjennom sitt arbeid som advokat ble Polly Higgins oppmerksom på at rettssystemet har stor innflytelse på menneskelig adferd. Lovene skaper våre samfunn, de påvirker vår tenkemåte, og de styrer vår adferd. Internasjonal lovgivning kan dermed bidra til å endre bevisstheten til næringslivsledere og politikere. Ved å innføre strenge miljølover legges grunnlaget for en ny praksis som forhindrer «ecocide».

Higgins definerer «ecocide» som ødeleggelse, skade på eller tap av økosystemer innenfor et gitt territorium i et slikt omfang at innbyggernes levevilkår i dette territoriet har blitt sterkt redusert. På denne måten knytter hun «wellbeing of the ecology of our planet» sammen med menneskelig livskvalitet.

Ifølge Higgins er «ecocide» selve antitesen til liv fordi det fører til irreversible skader på økosystemene, skader som svekker livskraften (resiliens). I tillegg er «ecocide» en viktig årsak til krig og menneskelig lidelse og er dermed også en forbrytelse mot menneskeheten.

I dag ser vi begynnelsen til at kampen om begrensede ressurser kan utvikle seg til alvorlige krigstilstander flere steder på kloden. Gjennom internasjonal lovgivning som kriminaliserer miljøfiendtlig praksis, er det mulig å påvirke multinasjonale selskaper innenfor ulike bransjer, for eksempel energi, gruvedrift, landbruk og skogbruk, til å endre praksis i en mer miljøansvarlig og dermed også fredsskapende retning.

Et viktig poeng i Higgins’ argumentasjon er at det er personer, ikke bedrifter, som er juridiske aktører, og som skal stilles ansvarlig og dømmes for «ecocide». Det skal ikke være mulig for ledere og styremedlemmer å skjule seg bak upersonlige organisasjoner ved å godta store bøter betalt av bedriften for miljøforbrytelser de selv er ansvarlige for. Higgins påpeker at det i dag ikke er vanskelig å unngå personlig straffeforfølgelse for ledere i store bedrifter, fordi ansvaret blir pulverisert gjennom kompliserte organisasjonsstrukturer.

Ved å knytte ansvar direkte til konkrete handlinger skal det ikke være mulig å unngå straff ved å vise til manglende kunnskap om konsekvensene. Dersom det hersker usikkerhet om hvilke miljøkonsekvenser ulike tiltak har, skal føre-var-prinsippet praktiseres. Håndhevelsen av prinsippet skal være strengere i tilfeller der usikkerheten er høy eller de negative konsekvensene antas å være store. Føre-var-prinsippet bygger på prinsippet om omvendt bevisbyrde, det vil si at det er den som utfører handlingen, som må bevise at den ikke har negativ innvirkning på menneske eller natur.

Higgins påpeker at fokus må være «upstream», det vil si at målet er å eliminere årsakene til at miljøproblemer oppstår, ikke å redusere de negative symptomene av miljøfiendtlig virksomhet (downstream). Fordi menneskelig livskvalitet er avhengig av livskraftige økosystemer, må naturens interesser alltid gis høyeste prioritet. Konsekvensen er at dagens politikk må snus på hodet slik at økonomi og samfunn får status som støttefunksjoner for økosystemene.

Et viktig virkemiddel i en slik snuoperasjon er å lovregulere bankvirksomhet, og da særlig beslutninger som bestemmer hvilke prosjekter bankene skal bidra til å finansiere. Verdensbanken har utarbeidet kriterier for å dele inn i kategori A-prosjekter som har alvorlige negative miljøvirkninger, kategori B-prosjekter som har moderate virkninger, og kategori C-prosjekter som har positive miljøvirkninger.

Gjennom lovgivning skal bankene tvinges til å unngå prosjekter i kategori A og i økende grad prioritere kategori C-prosjekter. «Creation of the Law of Ecocide will close the door to investment in high-risk ventures which give rise to ecocide». Strengere regulering av bankene vil dermed være et effektivt tiltak for å påvirke næringslivets investeringsstrategier.

For å beskytte miljøet mot uansvarlig økonomisk virksomhet er det ikke tilstrekkelig å bruke tradisjonelle virkemidler som påbud/forbud og subsidier/avgifter. Higgins mener at strengere internasjonal miljølovgivning er nødvendig for å endre de strukturelle rammebetingelsene.

De nye lovene må omfatte paragrafer som slår fast at jorden ikke kan eies av private selskaper, ansiktsløse enheter som har rett til å ødelegge økosystemene. Slik det er i dag, kan bedriftene forvalte egne eiendommer ut fra kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger selv om de langsiktige skadevirkningene på økosystemene er katastrofale.

Les mer om boken «Økologisk økonomi», som teksten er et utdrag fra. 

 

0 Tanker om “Personer må stilles til ansvar for miljøødeleggelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *