Prøv å gjøre dette jevnlig

10-02-2020

Mangelen på personlig kontakt kveler takknemligheten, skriver Rupert Sheldrake. Av og til må det en katastrofe til for å endre perspektivet.

Når jeg kjøper epler i fruktboden der jeg bor, betaler jeg det det koster. Innehaveren og jeg sier «takk» til hverandre, og noen ganger slår vi av en vennlig prat. Men vi vet begge at det er en økonomisk transaksjon, ikke en gave. I de automatiske kassene på det nærmeste supermarkedet er det ikke noe behov for å si takk. Den som tar imot pengene, er en maskin, og butikken tilhører et selskap som først og fremst er forpliktet til å tjene penger for aksjeeierne, som forventer jevnlig utbytte.

Mangelen på personlig kontakt kveler takknemligheten, og forbrukerne utvikler raskt en følelse av å ha rettigheter: De har en juridisk rett til produkter eller tjenester de har betalt for, og til å klage når de ikke mottar det de forventer. Og vanligvis føler de ingen takknemlighet overfor jorden som frembringer maten deres, eller bøndene som dyrker den, eller folkene som frakter den og tilbereder den, på grunn av avstanden og mangelen på personlig kontakt.

Katastrofer endrer perspektivet vårt. Ofte blir foreldre, ektefeller, barn eller venner tatt for gitt. Men hvis de dør, særlig hvis de dør uventet, blir familie og venner klar over hvor avhengige de har vært av dem, og hvor mye de har mottatt fra dem. Den som nesten mister synet i en ulykke, føler seg gjerne svært takknemlig for å kunne se, selv om synet tidligere var noe man tok for gitt.

Den som mister en datamaskin eller smarttelefon som er full av personlig informasjon, blir takknemlig hvis den blir levert tilbake, selv om også en slik handling tidligere ble tatt for gitt. Når en lang strømstans eller streik har stanset leveransene av varer til butikkene våre, og det ikke har vært mulig å kjøpe mat, blir mange av oss takknemlige når forsyningene blir gjenopprettet.

Så snart vi slutter å ta nesten hva som helst for gitt, begynner vi å innse at vi kan være takknemlige for nesten alt. Vi eksisterer bare fordi forfedrene våre overlevde og var i stand til å formere seg, i en lang rekke tilbake til livets opprinnelse. Som småbarn var vi fullstendig avhengige av andre mennesker for å overleve.

Og bare for å ha overlevd til å bli så gamle som vi er i dag, er vi blitt hjulpet frem av hundrevis, tusenvis, kanskje millioner av andre mennesker: bønder, lærere, bygningsarbeidere, elektrikere, rørleggere, leger, sykepleiere, tannleger, kjøpmenn, folkene som designer datamaskinene og smarttelefonene våre, pilotene som flyr oss fra den ene siden av kloden til den andre, og så videre og så videre.

Og vi er alle her bare fordi planeten vår eksisterer, og på grunn av livet på jorden som har utviklet seg i løpet av milliarder av år for å gi oss denne levende kloden som vi er fullstendig avhengige av.


Regn opp alt du har å være takknemlig for

Prøv å gjøre dette jevnlig, for eksempel hver dag før du legger deg. Eller én gang i uken: på fredag hvis du er muslim, på lørdag hvis du er jøde, eller på søndag hvis du er fra en kristen familie. Andre tradisjoner har sine egne, spesielle dager. Hvis du synes det hjelper å skrive ting ned og lage en liste, så gjør det.

Du kan takke for ditt eget liv og helse, for familien din, lærere og andre som har hjulpet deg, for språket ditt, kulturen din, økonomien, utdannelsen og samfunnet. Du kan takke for planter og dyr, for Moder Natur i sine mange former, for hele universet og kilden til alt som eksisterer. En slik praksis forbinder deg med det som er gitt deg. Jo mer takknemlighet, desto større blir din følelse av flyt, og desto større blir ditt ønske om å gi.

Les mer om boken «Vitenskap og åndelig praksis», som teksten er et utdrag fra.

Tanker om “Prøv å gjøre dette jevnlig

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Takk for at T-banen går som planlagt.
    Takk for trygge mennesker som reiser sammen med meg.
    Takk for været som klarner.
    Takk for at jeg er trygg her, nesten overalt i Oslo.
    Takk for barnet som pludrer i setet foran og den voksne som svarer.